Kapittel 7: "Kulminationspunktet"

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er kommet frem til side 61 i Christian Everbusch’(CE) forsvarsskrift for Bispebrevets(BB) ekthet, og i dette kapittelet setter CE seg fore å motbevise den ganske udiskutable kjensgjerningen fra VmL, at lysets ånder ikke fortsetter å kalle på sine jordiske medarbeidere i det uendelige, men kun innenfor et ganske begrenset tidsperiode, som er sammenfallende med det tidspunktet da deres utsending befinner seg på høydepunktet av sine evner i den ønskede retningen, det såkalte ”kulminasjonspunktet”. Som det vil fremgå av det jeg skriver, så klarer ikke CE å finne særlig gode grunner for at det ble gjort et nytt forsøk på å kalle på bispene i 1938, når kirkens menn ikke hadde reagert i 1920, men ender opp med å hevde at det ikke kunne skade å gjøre et forsøk til i 1938. Tja, om henvendelsen hadde vært av samme kaliber som de tidligere, så kunne den ikke skade, men en truende og skremmende henvendelse a la BB, kunne definitivt gjøre skade, og gjorde det også i høy grad, og gjør det faktisk fremdeles den dag i dag! Skriftet har like siden det utkom skapt splittelse og ligger som en forbannelse over det lille danske VmL-miljøet.

Kapittel syv begynner slett ikke verst, og jeg må gi CE ros for at han innledningsvis viser at han er klar over at de av de yngste som ikke lykkes i å stå mot mørket når deres evne til å velge lyset fremfor mørket blir stilt på en avgjørende prøve ved deres kulminasjonspunkt, slik at de ikke lykkes i å utføre den misjonen de hadde lovet før sin inkarnasjon, har forspilt sin sjanse i den inkarnasjonen. Dette forholdet er jo meget godt belyst i tilfellet med Jesus, da han var på det absolutte høydepunktet i sin kjærlighet og medfølelse med den lidende menneskeheten, likevel ikke hadde styrke nok til å fortrenge det mørket som blindet ham, slik at han ikke heller klarte å erindre bønnen for sin falne bror i det avgjørende øyeblikket, men ba om hjelp for seg selv i stedet. Og selv om CE tydeligvis har tilegnet seg den rent bokstavlige forklaringen av dette forholdet, så er det ganske tydelig for meg, at han egentlig ikke riktig har skjønt hva det faktisk innebærer, og det skyldes etter min mening at han er så forutinntatt og full av forakt for de bispene og prestene som mottok VmL i 1920, men som unnlot å foreta seg noe. CE gjentar nemlig flere ganger i sitt skrift at feighet og frykt sannsynligvis må ha vært den eneste årsaken til at de ikke handlet slik de ble oppfordret til i VmL. I mine øyne blir dette like meningsløst som å påstå at Jesus ikke ba for Ardor, fordi han var feig. Det er selvsagt ikke slik dette med kulminasjonspunktet fungerer. Det har med helt andre forhold å gjøre, og det å beskylde bispene og prestene samlet for å være feige, er både uetterrettelig og simpelt, for det er jo kun en ubegrunnet antagelse fra CEs side. Det gis ingen slike opplysninger i VmL-verkene og heller ikke i BB, selv om en slik informasjon i BB ikke kunne sies å ha særlig stor sannhetsverdi, all den tid det er dette verket mange mener er en forfalskning. I BB står det for øvrig at atskillige av prestene hadde en glimtvis følelse av at VmL inneholdt de evige sannheter, men ingen gikk altså videre på grunnlag av denne følelsen, og BB oppgir at det skyldtes at disse prestene ikke ville risikere å havne i en situasjon der deres stilling i kirken ble truet. Men denne meget vage formuleringen av både antallet prester og om hvor dypt deres forståelse av VmL egentlig gikk, holder jeg personlig som svært diskutabel! Jeg er overbevist om at BB er en forfalskning, og det burde ikke overraske noen at brevet ville forsøke å gjøre bispene og prestenes skyld så stor som mulig, for å oppnå sitt mål; å skape maksimal splittelse mellom kirken og VmL! Men utenom hva som står i BB, og noen få tilfeller der JA har hørt at det fantes enkelte prester som følte seg grepet av VmL, vet vi absolutt intet sikkert om bispenes og prestenes beveggrunner for ikke å reagere på innholdet i VmL! Dersom CE eller andre mener å sitte på slik informasjon, kan jeg bare innstendig oppfordre dem til å stå frem med sin viten! Men så lenge vi ikke vet med sikkerhet hvordan den enkelte biskop reagerte ved mottagelsen, blir det i mine øyne helt meningsløst å anta at de alle sammen forsto at VmL var sannheten, men at de unnlot å foreta seg noe fordi de var feige og fryktet å miste sitt embete, selv om jeg altså er helt med på at dette muligens kan ha vært tilfelle med et meget lite antall av prestene og bispene. Men det er når CE beveger seg inn på kompliserte emner som i dette tilfellet med kulminasjonspunktet, at han virkelig avslører at selv om han har en overfladisk kjennskap til mye av det som står i VmL, så har han ingen virkelig dybdeforståelse av det han skriver om. Hans syn på bispene og prestene er så overforenklet og fordomsfullt som det kan få blitt, hans forakt for dem så åpenbar, og det er tydelig at han ikke evner å tenke utenom de dogmatiske banene som BB-tilhengerne alltid har gjort.

Når det gjelder beskrivelsen av Jesu’ opplevelse ved hans kulminasjonspunkt, så er den meget velegnet som et eksempel til å vurdere bispenes opplevelse ut fra da de fikk VmL tilsendt. I og med at VmL fremkom som et resultat av en av Guds planer, kan vi med sikkerhet regne med at en rekke hendelser var ”samkjørte”, og at om den første brikken falt på plass, så ville det straks berede veien for at en kjedereaksjon av hendelser kunne skje. Jeg mener vi kan ta det for gitt at Gud ved deres skytsånder hadde sørget for å tilrettelegge forholdene slik at de syv mennene som var bisper i Danmark i 1920 sto ved det absolutte høydepunktet i sitt gudsforhold og sin religionsforståelse, også kalt kulminasjonspunktet, i sin inkarnasjon omtrent på denne tiden, slik at når de mottok VmL, var de kommet så langt i sin forståelse av de religiøse og de guddommelige spørsmål, at sjansene for at de ville gjenkjenne budskapet som sannheten var på sitt maksimale. Og her er vi ved sakens kjerne – spørsmålet var om de evnet å gjenkjenne selve budskapet, om de i sitt indre ble så dypt grepet av det, at de med sin fulle åndsstyrke ville gå inn for det. Det kan lett bli litt for enkelt å kun tale om de husket sitt løfte eller ikke, det som var det avgjørende spørsmålet og den store prøven på om deres evne til å velge lyset fremfor mørket var velutviklet nok, var jo heller om de evnet å gjennomtrenge det mørket som sto mot dem og forsøkte å fylle dem med tvil, frykt og mistenksomhet. Og dersom tvilen og frykten fikk overtaket, kanskje forsterket av noen tilstedeværende søvnfrigjorte eldste, så ville de ikke være i stand til å gjenkjenne budskapet som sannheten, og de ville ikke tilgi Ardor, slik de ble oppfordret til, og de ville derfor heller ikke bli fri fra hans forbannelser, og sjansene for at de ville bli velegnede talsmenn for VmL ville derfor være forsvinnende liten.  Og dermed var sjansen forspilt i den inkarnasjonen; mørket hadde overvunnet dem på det avgjørende punktet i det avgjørende øyeblikket, og som det står i VmL: et nytt forsøk på å få dem til å erindre løftet ville være helt fånyttes. Og om vi igjen skjeler til Jesu’ kulminasjonspunkt, så er det verdt å merke seg at den tanken å be for Ardor, overhode ikke fant noen forståelse i Jesu’ tanker, og hans unnlatelse av å be, var således ikke et resultat av en bevisst overveielse i hans tanker; Guds ord til ham, fant ingen gjenklang i hans tanker, fordi han var bundet av mørket. Overfører vi dette til bispene i 1920, kan vi anta at det heller ikke nådde frem til deres tanker, at VmL var den sannheten de hadde lovet å kjempe for, og at de dermed ikke kan lastes for at de ikke foretok seg noe. De som eventuelt kan lastes, er kun dem som eventuelt ble dypt grepet av budskapet, og som var overbevist om at det var sannheten, og som i tillegg kunne erindre sitt løfte. Men om dette var tilfelle for noen av bispene, vet vi altså ikke! Og vi vet heller ikke om alle kom så langt som til å overhode lese VmL! Vi vet f eks at domprost Martensen-Larsen, som betegnet VmL som spiritisme, bare leste en liten del av verket, og det er også mye som tyder på at enkelte av de andre bispene hadde VmL stående i sin bokhylle, men at de ikke hadde lest den! Og noen valgte helt andre strategier enn å gå offentlig ut med sin støtte: Pastor Peter Wemmelund, som både finansierte utgivelsene av VmL og de andre verkene, og som trodde på dem, ja, han var til og med en av dem som stilte spørsmål både til VmL og Supplementene, mente at den beste strategien for å gjøre VmL kjent, var å blande elementer fra VmL inn i sin forkynnelse så menigheten langsomt kunne modnes frem til en forståelse for VmL, slik at de var rede til å ta verket til seg den dagen det ble åpenbart for dem. Jeg kan vanskelig se at Gud ville bebreide ham dersom han var overbevist om å handle riktig!

Men altså: Som CE også tydeligvis er klar over; dersom den yngste feilet ved sitt kulminasjonspunkt, var det helt bortkastet å gjøre et nytt forsøk senere! Dette var presis hva Jesus opplevde, og da sjansen var forspilt trakk Gud mørket vekk fra Ardor, slik at Jesus fikk se hvem han sto overfor og han forsto i det øyeblikket at han hadde feilet. Han hadde ikke erindret bønnen for Ardor, og Gud viste ham også at menneskene muligens ville gi ham døden på korset! Mange har sikkert lurt på hvorfor ikke Jesus kunne gjøre et nytt forsøk på å be for Ardor senere. Men det fortelles i VmL at Jesus var godt klar over at han ikke ville klare å be en slik bønn med den tilstrekkelige medfølelse og kjærlighetsdybde, og dermed ville ikke bønnen ha noen virkning. På samme måten som med bispene i 1920; dersom de ikke evnet å be bønnen for Ardor med tilstrekkelig innlevelse fra sitt hjertes dyp, ville bønnen ingen virkning ha, men være nytteløs! Og de ville ikke evnet å trenge mørket vekk fra seg selv, og ville fremdeles være rammet av Ardors tunge forbannelser! I tillegg til at det mislykkede forsøket på å erindre sin misjon, ville trekke ennå mørke omkring dem! Det er unngåelig for alle som vil arbeide i lysets tjeneste; velger man mørket fremfor lyset i de avgjørende øyeblikk, vil denne første store seieren for mørket føre til at mørkets makt over dem styrkes!

Til det ovenstående kan vi også tillegge hva som står i Nogle psykiske Oplevelser, om at de yngste ville kalle på Johanne Agerskov(JA) kun tre ganger, for å forsøke å få henne til å forstå at man ønsket å komme i kontakt med henne fra oversanselig side. Disse forsøkene ble gjort da hun hadde nådd så langt i sin forståelse for kontakten mellom åndene og menneskene, at det var en mulighet for at hun ville fatte tillit til at de oversanselige åndene kalte på henne. Og MA forteller at JA ikke reagerte på de to første kallelsene på henne, og hadde hun heller ikke reagert på den tredje, ville man ikke kalt på henne flere ganger, men måtte ha gått videre og forsøkt å finne andre samarbeidspartnere. Og hva som egentlig er årsaken til dette, synes ikke å være klart for CE, når han senere i kapittelet argumenterer for at de yngste ville gjøre et nytt forsøk på å kalle på de danske bispene, til tross for at flertallet av de daværende bispene sannsynligvis hadde vært blant de prestene som fikk VmL tilsendt i 1920. Hele syv av dem var prester i 1920, og selv om vi ikke vet med sikkerhet at de fikk VmL den gangen, virker det jo temmelig meningsløst dersom man skulle anta at syv av ni bisper i 1938 ikke mottok VmL i 1920, fordi de ikke var blant dem som hadde lovet å bli talsmenn for verket. (Jeg er klar over at det tilkom to nye bisper i henholdsvis oktober 1938 og i 1939) Men man kunne kanskje tenke seg det forholdet at disse syv prestene virkelig hadde lovet å støtte VmL, men at de så å si ble holdt utenfor i 1920, for å fungere som en form for reserve i 1938? Det kunne være en tanke som gir mening, og om de bispene som ikke hadde vært prester i 1920, også var blant dem som hadde lovet å bli fortalere for VmL, så hadde man i så fall et nytt team, som ikke tidligere hadde vært stilt overfor valget mellom kristendommen og VmL. Det undrer meg at ikke CE lanserer en slik teori, for om den medfører riktighet, så kommer man helt utenom den begrensningen som ligger i at det ikke vil bli kalt på de yngste over en så lang tidsperiode som 18 år! Men på den annen side, virker det jo svært lite sannsynlig at disse bispene, som i enkelte tilfeller var relativt gamle, ikke hadde nådd sitt kulminasjonspunkt før rett før de skulle gå av med pensjon, så kanskje har CE sine gode grunner til å ikke tro noe slikt. Det virker jo heller ikke realistisk at det skulle være mulig at en som var født med et potensial til å forstå VmL fullt ut, skulle være sikret å ikke høre om verket da det kom ut og vedkommende kanskje var på høyden av sin religiøse forståelse.

Så vi må nok regne med at de syv bispene som var prester i 1920 var blant dem som mottok VmL da den ble sendt ut! Og, som CE altså ikke synes å forstå fullt ut, så hadde ikke disse prestene ubegrenset med tid til å gjøre sitt valg. De hadde bare en viss tid til å fortrenge mørket og velge lyset, og om de ikke maktet dette da de sto på høydepunktet i sin forståelse, så ville tidspunktet ikke komme tilbake, for når mørket først vinner den første store seieren, så medfører dette at vedkommende stanser opp i sin utvikling på dette området, ja ofte på alle områder, og ofte medfører dette første, store nederlaget, at mørket bekjemper vedkommende på flere og flere områder. Og når prestene i 1920 ikke ble så dypt grepet av VmL da de sto på det absolutte høydepunktet i sin religiøse forståelse og i sin kjærlighetsevne, så kunne ikke verket gripe dem senere, og som jeg har beskrevet flere ganger tidligere, så kan man ikke bli en talsmann for lyset, uten at dette kommer som en følge av en indre forståelse, en grepethet og et engasjement som gjør at man ønsker å vie sitt liv til den misjonen man føler i sitt indre at man ønsker å gå inn for med hele seg! Og et slikt engasjement kan man ikke oppnå gjennom frykt, tvil, eller av pliktfølelse! Det må være individets fullkomne frivillige valg som en følge av den dypeste overbevisning. Og når denne overbevisningen ikke grep tak i prestene i 1920, så ville det som en følge av mørkets seier bli umulig at det kunne skje på et senere tidspunkt! Dette burde være tindrende klart for enhver som kjenner VmL, og det er egentlig meget overraskende at CE ikke har fattet dette forholdet! Prestene og bispene ble nemlig satt på en prøve som var meget lik den Jesus ble satt på, da Gud minnet ham på bønnen for Ardor, for det er meget tydelig i både Kristi og Ignatius Loyolas tale i FOG at det var selve deres kjærlighetsevne, og evne til medlidenhet og innlevelse med Ardors store lidelser, som måtte vekkes og finne gjenklang i deres indre for at det skulle komme på tale at de kunne bli virkelig egnede talsmenn for Guds bok i den jordiske verden. Parallellen til Jesus er derfor mye, mye tydeligere enn det de fleste er klar over. Å bli talsmann for Gud i den jordiske verden, er ikke noe man kan bestemme seg for gjennom en intellektuell overveining, og aller minst som en følge av utpresning eller skremsler, slik det forsøkes i BB! BB må vel være noe av det minst egnede til å vekke bispenes kjærlighetsevne og evne til medlidenhet! Er det noen som noensinne har følt seg oppfylt av den guddommelige kjærlighet etter å ha lest BB? Neppe – tvert imot føler de fleste kun ubehag! Og det er ganske naturlig, for BB er gjennomsyret av skremsler og forsøk på utpresning og tvang! Det er definitivt ikke slik Gud arbeider!

Man blir altså ikke en god talsmann for Gud fordi man frykter for konsekvensene av å la være, og man blir det heller ikke fordi man kan slutte seg til læren om reinkarnasjon, universets utforming, troen på at Atlantis faktisk har eksistert osv, det er selve bildet av Gud som vår kjærlige og barmhjertige far som må vekkes i ens indre, og dermed medlidenheten, forståelsen, toleransen og kjærligheten til alle ens medskapninger. Og det kan man ikke lære av å lese i en bok. Det må være der i ens eget indre! Men om man virkelig eier en slik opplevelsesevne av den guddommelige kjærligheten, og VmL finner gjenklang i ens hjerte, så kan man ikke la være å gi Ardor, den som lider aller mest, sin dyptfølte tilgivelse, for det blir så selvinnlysende at man også må ha medlidenhet med ham, til tross for at han har forårsaket så uendelig mye lidelse for så mange! Om ikke prestene og bispene nådde dit hen, så kunne de ikke selv beseire det mørket som bant dem, og de hadde tapt! Og i likhet med Jesus ville det selvsagt ikke nytte med en senere påminnelse, når ikke kjærlighetsevnen var stor nok da de sto på sitt høydepunkt, ble den ikke større, tvert imot, og den manglende innlevelsen med Ardor kunne heller ikke vekkes etter at de var beseiret av mørket!

At JA selv var godt klar over at prestene og bispene ikke hadde en uendelighet av tid på seg, vises tydelig i flere av hennes brev, for hun skrev om dette forholdet flere steder. En interessant ting er for øvrig at det ikke ble oppgitt noen spesiell frist da VmL ble utsendt første gang i 1920, men at de yngste som var inkarnert for å bli talsmenn for VmL likevel bare hadde begrenset med tid til å reagere kommer frem i dette brevet, som jeg også har sitert fra tidligere:

”Jeg kan egentlig ikke sige, at vi "venter" paa Præsterne, for ingen af os har haftTillid til, at de vilde blive Talsmænd for "V.m.L"; men vi respekterer den Frist,som er sat fra oversanselig Side, og hvor lang den er, ved vi endnu intet om.Det kan være, der er sat nogle Aar for at d’Her kan sætte sig ordentlig ind i

Skrifterne - men Tiden kan lige saa godt snart være udløben, vi ved intet derom.” Brev til Chr Jørgensen 5/5 1921

JA skrev altså dette ca et år etter at VmL ble publisert, og det er tydelig at hun vet at prestene har en viss tidsfrist, selv om hun ikke vet hvor lang den er, kanskje dreier det seg om ”nogle Aar”, kanskje om kun ett år.

Og Kristus sier dette i sin tale i FOG, om hva som vil skje dersom prestene ikke kjenner sin besøkelsestid:

”Ja, hører mig, I, der ere mine saa inderligt elskede Brødre; thi ville I ikke høre mig, da ville mange fra eders Menigheder forlade eder; thi I skulle erindre: at er der end mange smaa og umyndinge blandt dem, der ere underkastede eders Ledelse, saa er der og nogle af dem, der høre til eders, til min Kreds, ja, dér findes Tusinder af vor Faders Udsendinge; og følge I ikke Kaldet, da ville mange af disse følge det! Og da ville de overtage Ledelsen, de ville føre deres yngre Brødre og Søstre ad den skyggefulde Sti, de ville give dem at drikke af det Bæger, der er fyldt med det klare Vand fra Faderhjemmets Kilde; men sker det saaledes, da ville eders Menigheder een efter een forlade eder; ja, sandelig Hjorden vil løbe bort fra sin Hyrde; thi det saftige Græs og det klare Vand vil drage den, og er den først kommen ind paa vor Faders egen Ager og Eng, da vender den ingen Sinde tilbage til eder - og da ville I staa ene uden Hjord, da have I ingen at lede! –”

Dersom ikke prestene reagerer innenfor den tiden som er beskåret dem, vil altså oppgaven bli overdratt til de yngste i menighetene, som det i følge Kristus finnes flere tusener av, og på lengre sikt vil prestene bli stående uten en hjord å lede. Og i 1923 er det helt klart at prestenes tid er forbi. JA skriver følgende:

Og dette er den bitre Sandhed. Saaledes vil det gaa! Præsterne - Hyrderne - har alle som een svigtet deres til Gud givne Løfte, deres Tid er forbi. Nu er det de "Yngste" i Menighederne, hvem det paahviler at bringe Kendskabet til og Forstaaelsen af "Vandrer mod Lyset" ud blandt Menneskene. Og adskillige har taget fat med godt Mod og i Tillid til Guds Ledelse. Men det siger sig selv: at en religiøs Rejsning, der udelukkende skal føres frem af Menigmand, vil tage langt længere Tid, end hvis Præsterne, som det var Guds Ønske, var traadt frem som de ledende og førende. Men Præsterne har ved deres Tavshed, ved at svigte det til Gud givne Løfte, givet de "Ældste", der findes inkarnerede rundt om i Landenes Præsteskaber, "Vind i Sejlene"; for dem er der nu for Tiden bedre Tilstande, end der burde være, men dette er kun en Overgang, der kunde være undgaaet. Lad os tales ved - hvis De lever - om 15 à 20 Aar. Til den Tid ser det antagelig noget anderledes ud! - 27. juli 1923, brev til Wemmelund. (Min uthevning).

Kan det sies tydeligere at prestenes tid er forbi, fordi de alle som en har sviktet? Det er ganske forunderlig at CE ikke kommenterer disse åpenbare bevisene på at det ikke ville nytte å kalle flere ganger på prestene, fordi oppgaven med å utbre VmL, var glidd ut av deres hender, og var nå overdratt til menigmann i menighetene. Og JA skriver også mer om dette:

”Hvis de "Yngste" blandt Menighederne havde arbejdet i mange Aar, og dette Arbejde ikke havde givet synlige Resultater, var der Grund til Bekymring; men der er kun arbejdet i c: 1 Aar af nogle af de "menige Yngste"; Resultatet er over Forventning. Arbejdet er gledet ud af Præsternes Hænder, og det hviler nu paa de "Yngste" i Menighederne, og efterhaanden vil flere og flere kaldes frem, da Kendskabet til Bogens Tanker stadig er i stigende Vækst. Men hvis Deres Bekymringer kun skyldes den Kendsgerning, at de faa - ja enkelte - frisindede Prælater, der vover sig frem, bliver ilde behandlet af deres dogmefaste, snæverttænkende Medtjenere - ja, saa er Deres Bekymringer til Dels berettigede, men kun til Dels. Saalænge kun disse enkelte har Mod til at vove sig frem med deres frisindede Tanker og Taler og ikke faar Støtte af deres Medtjenere - alle de mange, der, i det skjulte, tænker som de enkelte, der vover sig frem - kan der ikke ventes nogen virkelig Fremgang, nogen virkelig Forbedring i de kirkelige Forhold. –”

”Ingen har brudt Staven over Præsterne! Det, der blev skrevet i sidste Brev, er den nøgne Sandhed. De "Yngste" blandt Præsterne har svigtet deres Løfte til Gud, det Løfte, der gik ud paa: i sluttet Falanks at træde frem som Forsvarere af "Vandrer mod Lyset". Tiden, der var givet disse Præster til Studering og Forstaaelse af Bogens Tanker, var givet af Gud - og var rigelig. Mange Mennesker har i Løbet af mindre end 1 Aar fuldtud forstaaet Bogens enestaaende Betydning som "en Aabenbaring fra Gud" og har tilegnet sig dens Tanker; ingen kræver eller har krævet af Præsterne, at de skulde forstaa alle Meddelelser, de havde nok og har nok i Forstaaelsen af den rent religiøse Side af Værkets Tanker; det paa andre Omraader givne - det videnskabelige, maa de Mennesker klare, der er i Besiddelse af en i videnskabeligt Arbejde trænet Tanke. –” Brevbesvarelser til P. Wemmelund, 24. august 1923 (Min uthevning).

Som det fremgår av det ovenstående, hadde de yngste i menighetene i august 1923 arbeidet i ett år med å forsøke å vinne forståelse for VmL i menighetene. Det kan tyde på at prestene og bispene fikk to år på seg til å utføre sin gjerning; å samlet står frem med en avgjørelse om å reformere den danske kirken på grunnlag av VmL. Men når de alle hadde passert sitt kulminasjonspunkt uten å reagere på Guds kallelse, ble det ikke kalt på dem flere ganger, og de ville ikke motta mer hjelp til å erindre sitt løfte. Oppgaven gikk videre til medlemmene i menighetene. Og så sent som i 1932 omtalte JA også hva som ble resultatet av prestenes svikt i 1920, da I P Müller foreslo at Thorvald Kierkegaard skulle oppnevnes som en slags mellommann i striden mellom Müller og Agerskovs. Til dette svarte JA i det åpne brevet:

”De nævner Hr. Pastor Kierkegaard som Deltager i de eventuelle Spørgsmaal. Jeg stiller mig meget tvivlende over for hans Kompetence som Dommer over "Vandrer mod Lyset"s Ægthed eller Ikke-Ægthed. Jeg ved, at han hører til de Mænd, der havde lovet vor Gud og Fader at tale "Vandrer mod Lyset"s Sag, naar det fremkom i den jordiske Verden. Dette gjorde han ikke, han mente endog dengang, at hans Tid ikke tillod ham at sætte sig grundigt ind i Værket. Jeg ved derfor, at hans Arbejde for eller imod Værket vil blive uden dyberegaaende Betydning, fordi han har forpasset sin Tid.(Min uthevning).

Kan dette forstås på noen annen måte, enn at de prestene som mottok VmL i 1920 uten å reagere, senere ikke ville være i stand til å utføre noe arbeid av betydning for VmL? Nei, definitivt ikke, og av dette som JA skriver kan vi helt utelukke at de syv bispene i 1938, som også var prester i 1920, ikke kunne være i stand til å utføre noe arbeid av betydning for VmL! Disse kan altså utelukkes helt som potensielle forkjempere for VmL i 1938! Og ved den eventualiteten at de ikke var blant de som mottok VmL i 1920, så kan de definitivt utelukkes, for da var de ikke en gang blant de yngste, og kan således heller ikke medregnes blant dem som ville være i stand til å utføre noe av betydning for VmL.

Derved kan vi utelukke følgende personer: Biskop i Ribe 1930-1939, Søren Mejsen Westergaard, 1869-1955. I 1920 var han prest i Skive-Resen. Biskop i Viborg 1936-1951, Axel Malmstrøm, 1888-1951, i 1920 prest i Assing. Biskop i Aalborg 1930-1940, Paul Oldenburg, 1870-1951. I 1920 prest i Jesus Kirke i København. Biskop i Aarhus 1931-1940, Fritz C. Bruun-Rasmussen, 1870-1964. Også han var prest i 1920 - i Roskilde Domkirke. Biskop i Fyn 1923-april 1938, Anders Jensen Rud, 1868-1945. Rakk så vidt å motta Bispebrevet før han avgikk. Var også prest i 1920 - i Ansgar Kirke Odense. Biskop i Roskilde 1935-1953, Axel Rosendal, 1883-1966. Prest i Assing i 1920. Biskop i Lolland-Falster 1923-1942: Johan John Aschlund Ammundsen, 1872-1959. I 1920 var han prest i Silkeborg.

Vi står da igjen med Biskop i Haderslev 1937-1955: Carl Wulff  Noack, 1885-1960. Noack var teologisk kandidat i 1920 og sannsynligvis ikke blant dem som hadde avgitt løftet før sin inkarnasjon. Og Biskop i København 1934-1960: Hans Fuglsang-Damgaard, 1890-1979.  Han ble teologisk kandidat først i 1923, og heller ikke blant dem som hadde avgitt noe løfte.

I tillegg ble BB senere utsendt til biskop Hans Øllgaard, 1888-1979, biskop i Fyen 1938-1958. Han fikk BB tilsendt i oktober 1938. Men han må også sannsynligvis regnes med i samme kategori som de syv ovennevnte bispene, for om ham står det bl a på wikipedia: kaldskapellan ved Sct. Knuds Kirke i Odense 1917, sognepræst i Asperup-Rorslev 1920! Han må altså også regnes med blant dem som enten fikk VmL tilsendt i 1920, eller som slettes ikke var en av de yngste. Jeg ser at CE mener han ikke kan ha mottatt VmL i 1920, da han først ble ordinert som sogneprest 3. desember 1920, men hvorfor kan han ikke ha mottatt VmL i egenskap av kallskapellan? Om han virkelig var en av de yngste kan jeg ikke se noen grunn til at han ikke skulle få VmL tilsendt på det tidspunktet. Det måtte i så fall være at han slett ikke var blant dem som hadde noen misjon i forbindelse med verkets utbredelse.

Og i august 1939 ble BB utsendt til ytterligere en biskop: Carl Immanuel Scharling, 1879-1951, biskop i Ribe 1939-1949. Han fikk BB tilsendt i oktober 1938. I følge CE var sogneprest allerede fra 1917, og vi har dermed ennå en person som kommer i samme kategori som flertallet av bispene. Og det betyr at også biskop Scharling kan utelukkes, etter JAs opplysninger, blant dem som kunne utrette noe av betydning for VmL i 1938!

Vi gjenstår da stadig vekk med kun to personer som etter hva JA fastslår i det åpne brevet til I. P. Müller, kunne være i stand til å utrette noe av virkelig betydning for VmL i 1938: Carl Wulff Noack og Hans Fuglsang-Damgaard. De 9 andre kan ikke betegnes som noe annet enn ubrukelige til en slik gjerning. Og alt dette bygger jeg altså på JAs egne utsagn! Vi er derved ved ennå et punkt i CEs argumentasjon for BBS ekthet, der fakta river fullstendig grunnlaget vekk under hans synspunkter. Og det eneste som overrasker, er at han at ikke er i stand til å oppdage det selv! Men jeg er jo kommet såpass langt ut CEs forsvarsskrift nå, at jeg er blitt vant til at CE ikke har maktet å oppfatte selv de mest åpenbare kjensgjerningene fra VmL! At to ”nye og friske” bisper, som ikke tidligere hadde vært involvert i utbredelsen av VmL skulle klare å få med seg ni andre bisper, som for lengst hadde bevist seg uegnede, til å reformere den danske kirken er selvsagt helt utelukket. Det var komplett umulig at det engasjementet og den innlevelsen som krevdes for å utføre en slik gjerning kunne vekkes hos disse mennene som for lengst var beseiret av mørket på det området der engasjementet krevdes!

Det hjelper så lite at CE kan vise til flere sitater fra JA, der hun selv finner det meningsfullt at en ny henvendelse gikk ut til bispene i 1938, f eks at hun nevner Knud Brønnums henvendelse til prestene i 1927, og at hun støtter en slik fornyet henvendelse i et av brevene til Chr Jørgensen i 1938. Man kan ikke annet enn å fastslå at hennes dømmekraft i 1938 ikke var like god som i hennes yngre dager, for hun går her åpenbart mot sine egne ord både fra brevene til Wemmelund og Jørgensen fra begynnelsen av 1920-årene, og hva hun skrev om Thorvald Kierkegaard i det åpne brevet til I. P. Müller i 1932. Det hjelper ikke at CE mener at JA aldri skrev noe som var galt, og at alt hun sendte fra seg var godkjent av Gud. Når JA ytrer to ulike synspunkter om sammesak, som er åpenbart strider mot hverandre, så kan selvfølgelig ikke begge utsagnene være riktige! Og personlig stoler jeg atskillig mer på det hun skrev i sine yngre år, enn det hun sendte fra seg i 1938! Hun var da en eldre, syk og sliten kvinne, tydelig merket av all motgangen og sin sviktende helse!

På side 63 skriver CE:

”Så altså; de, der ingen bøger havde modtaget, havde intet løfte aflagt – men hvorfor skulle dér udelukke Gud fra at henvende sig til disse mænd i 1938? At den oven for citerede kritiker åbenbart mener dette, synes ikke logisk. Hvis den samlede bispestand samlet sett var det bedste kort, Gud havde på hånden i 1938, kan vi ikke se, at Han skulle holde sig tilbage over for dem, der ikke havde lovet noget før deres inkarnasjon – og endnu mindre: at Han helt skulle afholde sig fra en henvendelse til bispestanden af denne grund.”

CE mener altså på fullt alvor at Gud ikke burde avholde seg fra å henvende seg på ny til disse bispene, selv om altså sannsynligvis ni av dem hadde gjort seg helt ubrukelige som fortalere for VmL ved at de hadde forpasset sin tid, og de to resterende kanskje ikke var blant de yngste overhode! Det er selvsagt den reneste ønsketenkning fra CEs side, at en slik gruppe mennesker skulle være i stand til å lede den danske kirken til en reformasjon, når de selv ikke en gang var i stand til å forstå verket!

Og i dette avsnittet i sin bok, på side 64, kommer CE med ennå et nytt argument angående det faktum at BB ble utsendt som et åpent brev. Tidligere har han jo bl a argumentert ivrig for at BB utelukkende må oppfattes som en henvendelse til de danske bispene alene, og at det er en av hovedgrunnene til den formen brevet har fått. Og det at det ble utsendt som et åpent brev til mer enn 1200 mottagere var kun for å forhindre at brevet ble tiet i hjel. Men nå argumenterer CE for at Gud muligens i 1938 kunne se at noen av de andre som mottok BB kunne reagere for bispene, og at brevet altså likevel ikke skal oppfattes som en henvendelse kun til bispene! Se dette er helt nye toner enn det CE skrev tidligere da han hoverte over at undertegnede ikke vet hva et åpent brev er, når jeg hevdet at det faktum at BB ble utsendt til 1270 mennesker, medfører at det ikke kan være korrekt å påstå at det utelukkende var en henvendelse til ni personer. Men nå er altså CE enig med meg likevel, og han motsier altså sin tidligere argumentasjon ganske grundig, og synes å kunne anvende et hvert selvmotsigende argument der han har behov for det for å sannsynliggjøre sine spekulasjoner.

Men hovergrunnen til at Gud valgte å utsende BB, til tross for de dårlige oddsene for at henvendelsen kunne lykkes, finner CE i et av JAs brev til Chr Jørgensen i 1938. Hun skrev, som også CE siterer på side 64/65:

”Den Kendsgerning, at Gud søger at komme i direkte Kontakt med Bisperne, kan bl. a. vise os, at Gud i de mange Aar, der er forløbet siden 1920, har set: at Tidernes Uroligheder, de inkarnerede Ældstes sidste Forsøg paa at drage Mørke, Synd, Krig og Ugerninger ind over Menneskene, vil give et langt verre Resultat, end Han havde tænkt sig, da Bisperne i 1920 fik Værket tilsendt, hvorfor Han vil gøre alt, hva Han kan for at faa ”V.m.L.” anerkendt som Rettesnor for Menneskenes Livsførsel, inden Urolighederne breder sig over største Parten af Jorden.-”

Til dette kommenterer CE:

Altså ”et langt verre Resultat, end Han havde tænkt sig…” Det ma være i sammenhæng hermed, at man skal forstå opplysningen på s. 18 i Bispebrevet om de Ældstes planer. Her står, at efter Ardors tilbagevenden besluttede tusinder af hans tilbageblevne brødre og søstre:

”…at drage Menneskene dybere ned i Mørket, ja, saa dybt ned , at Gud – efter deres Mening – i Vrede vilde vende sig fra den hele Menenskehed og ingen Sinde oftere forsøge paa at drage den fremad mod Lyset”.

Altså en siste desperat kraftanstrengelse i Mørkets tjeneste. Det må være dennes forudsete følger, som danner baggrund for den berygtede sætning på s. 21 i Bispebrevet: Hvis bisperne ikke vil knæsætte Guds budskab, da må Han:

”muligvis for lange, lange Tider afbryde al Forbindelse med Menneskeheden – maaske i Aarmillioner – indtil Menneskene er kommet saa dybt ned i Mørke, Synd og Ugerninger, at Han ved sine Udsendinge kan begynde – helt forfra – et nyt Forsøg paa at lede dem du af Mørket, fremad mod Lyset!”

De katastrofer, der – helt eller delvis – ville kunne afværges ved et offentlig gennembrud for V.m.L., var altså så enorm, at de berettigede et ekstraordinært sidste forsøg fra Guds side, ”et direkte Forsøg paa at bringe Orden i det jordiske Kaos”, som det formuleres i Bispebrevet (s.20). ”Husk” – står der så kort herefter – at Gud

”ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden, Millioner af Menneskers Lidelser har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderlig efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker”.

Hvordan man, til trods for den klart beskrevne kontekst, kan opfatte denne sætningen om, at Gud ”ikke i Længden kan udholde…” osv. som et svaghedstegn fra Guds side, går over vår forstand.”

La meg først få si at det grenser til sitatfusk når CE velger å avbryte det siste sitatet fra BB uten å ta med den neste setningen. Det fulle sitatet lyder nemlig:

”Husk  – at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden, Millioner af Menneskers Lidelser har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderlig efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab.(Min uthevning).

Gud formår altså ikke å hjelpe menneskene før VmL er knesatt, og om ikke det er en kraftig modifisering av Guds allmakt, så vet jeg ikke hva som skulle være det! Det er knapt mulig å forstå at CE kan benekte at dette er et svakhetstegn hos Gud! Gud kan altså ikke i lengden utholde å følge menneskenes lidelser, og han formår ikke å bringe hjelp til menneskene uten at VmL er knesatt, men Han er fremdeles allmektig, slik han har vært før BB kom ut og forteller oss at det finnes grenser for Gud? Man kan spørre om hvor CE har sin språkforståelse fra – jeg kan vanskelig se at den kan stamme fra hans cand.mag.-studier i retorikk? Men det er et meget godt eksempel på hvordan tilhengerne av BB innfører helt nye måter å oppfatte og tolke språket på, som ingen andre deler med dem! Gud kan selvsagt ikke være allmektig dersom det er noe han ikke kan utholde, og det er definitivt et svakhetstegn, og det er jo en svært innskrenket guddom som bare makter å hjelpe menenskene dersom vi tror på VmL! Det er nesten så jeg lurer på om jeg leser helt riktig, når CE faktisk tillater seg å hovere over sin kollega i bestyrelsen i VmL Fond og Forlag, Georg Jørgensen på denne måten:

”Hvordan man, til trods for den beskrevne kontekst, kan opfatte denne sætning om, at Gud ”ikke i Længden kan udholde…” osv. som et svaghedstegn fra Guds side, går over vår forstand. En indflydelsesrig modstander af Bispebrevet, har ikke desto mindre haft held til at udbrede sin komplett misforståede udlægning af sætningen til mange andre V.m.L.-tilhængere. I sit tidligere omtalte papir, hvor han drøfter Martensens tolkning af Saligprisningerne, skriver Georg Jørgensen således(s11.): ” I Bispebrevet tegnes et billede af en gud, der ikke kan udholde at følge det, der sker i den jordiske verden, og derfor muligvis må afbryde al forbindelse med menneskeheden, måske i årmillioner”. Dette er fuldstendig fortegnet og helt igennem misvisende. Den rigtige udlægningen af dels ovenstående sætning fra s. 21 i Bispebrevet, dels den nært beslægtede sætning på s. 20: ”Men nu kan vor Fader ikke længer udholde at være passivt vidne til alle disse Rædsler, til alle disse Skændselsgerninger”, er selvfølgelig den, ”at Gud, fra at have været et passivt vidne til alt, hva der var sket, siden ”Vandrer mod Lyset” blev tilsendt de 60 præster og bisper, nu vælger at gå aktivt ind, for om mulig, gennem et direkte budskab (de to ”aabne Breve”) til de bisper, der paa den tid (1938) var kirkens øverste, at forsøge på at få dem til at huske det løftet, de havde givet Ham inden deres inkarnasjon.””

Jeg siterer såpass mye fra disse sidene i CEs forsvarsskrift fordi de illustrerer så utrolig godt hvordan CE på sitt snedige vis ved å pynte på og feiltolke BB får det hele til å lyde mer akseptabelt enn det i virkeligheten er. Og det kan virke som om CE innbiller seg at jo sterkere uttrykk han kan bruke om sine meningsmotstandere, jo mer autoritet blir det i hans ord. Men det er selvsagt Georg Jørgensen som har helt rett i sin forståelse av hva som står i BB, for han forholder seg til hva som faktisk står der, mens CE forholder seg til noe han kanskje skulle ønske hadde stått der. Men man kan ikke fornekte ordenes betydning, uansett hvor sterke uttrykk man tar i bruk, og det står da vitterlig i BB både at ”Gud” i lengden ikke kan utholde å følge menneskenes lidelser, og at han ikke evner å hjelpe dem før det store flertallet av oss tror på VmL. Og det gjør jo 99.99% av menneskeheten fortsatt ikke, så hvordan ”Gud” fortsatt er i stand til å hjelpe oss, er jo en gåte, dersom man skal tro på BB! Man kan ikke som CE forsøker på, tolke ordene inn i en kontekst ved å forandre på hva som faktisk står skrevet! Det er helt greit at man skal se innholdet i lys av situasjonen, men man kan jo ikke med sin troverdighet i behold forandre helt på hva som står skrevet, slik CE synes å mene. Og det er jo bemerkelsesverdig at han velger å ikke kommentere hva som står i det ene avsnittet han siterer fra, om at Gud muligvis må avbryte all forbindelse med menneskeheten, kanskje for flere millioner av år, for at menneskene skal synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger at de yngste kan begynne helt på nytt igjen? Har han ingen kommentar til denne trusselen?

Det er også ganske hårreisende at CE virkelig mener at Gud var et passivt vitne til hendelsene fra 1920 til 1938, og at han først i 1938, da han, tydeligvis helt uforberedt, forsto at han fullstendig hadde tatt feil av hvordan utviklingen på jorden ville forløpe, i sin store desperasjon ble nødt til å foreta seg noe virkelig drastisk, altså ved å sende ut et truende og formørket skrift for å forsøke å presse en liten gruppe menn, som allerede hadde vist seg uegnede, til å utføre en gjerning som for lengst var blitt helt uaktuell. Og dette skulle liksom være den ”Gud” vi kjenner fra VmL? Nei, dette er Ardor, og i sitt forsvarsskrift fremstår CE som en veldig forkjemper for Ardors formørkede tanker! Å kalle Gud for et passivt vitne er selvsagt fullstendig misvisende. Gud følger alt og han ser alt, og alle steder hvor hans inngripen er nødvendig, griper han inn! Han har riktignok overdratt det daglige ansvaret for ledelsen av menneskeheten til Kristus og de yngste, men der hvor Gud ser at de ikke lykkes i å utføre denne gjerningen tilfredsstillende griper han inn f eks som en forsterket samvittighet. Dessuten er Gud også skytsånd for alle dem som helt og fullt hengir seg til hans ledelse, og som vi vet fra VmL, er dette skjedd med mange av de yngste! Så Gud er definitivt ikke passiv, og ingen med kjennskap til den sanne Guds vesen, ville komme med slike tåpelige påstander! Og når Gud griper inn, så skjer det ikke i panikk eller med desperasjon, det skjer veloverveid og med guddommelig klokskap, og et slikt overilet utpresningsforsøk som BB, ville selvsagt Gud aldri innlatt seg på. Et annet forhold, er at det er helt absurd å tro at utviklingen på jorden til de grader skulle komme overraskende på Gud! Da VmL utkom i 1920 kjente Gud og de yngste til samtlige av Ardors eteropptegnelser, og kunne selvsagt ganske straks forutse hva som ville bli mulig å stanse, og hva som ville bli vanskelig. Selv om Gud har begrenset sin foutviten om den enkeltes valg, så har han ikke begrenset sin evner, og Han har selvfølgelig til enhver tid oversikt over alle eventualiteter som kan oppstå som en følge av menneskenes ulike valg! Dersom det var noe som tydet på at verden sto overfor sin egen utslettelse, så ville det selvfølgelig ikke ha stått i VmL at jorden ikke vil kunne utslettes før etter at det siste mennesket hadde forlatt den! Gud ville selvsagt ikke latt en slik formulering passere, dersom han hadde hatt viten som tilsa at det faktisk kunne skje. Nei dette meningsløse snakket om at utviklingen kom fullstendig bakpå Gud, er hinsides all fornuft for en som kjenner VmL til bunns, hva man dessverre ikke kan si om CE. Hans kjennskap er tydeligvis meget overfladisk, og en hel mengde detaljer fra verket synes han helt å ha oversett eller glemt da han skrev sitt forsvarsskrift! Og faktisk så uttaler CE seg i disse spørsmålene helt mot eget vitende, for han er i virkeligheten fullt klar over at BB inneholder en betydelig modifisering av Guds allmakt. Dette skrev han i 2005 til sine diskusjonspartnere angående dette spørsmålet, og jeg gjør oppmerksom på at hans innlegg ble lagt ut på groupcare med hans godkjennelse. Jeg har derfor ingen betenkeligheter med å sitere fra dette dokumentet:

”Dernæst får vi - henimod slutningen - at vide, at Gud (alligevel) ikke kan hjælpe alle de nødlidende, Han længes efter at hjælpe - før bisperne har knæsat Hans budskab. Nej, ikke engang den rolige udviklingslinje, hvor de Yngste inkarneres nogle få grader over menneskene, kan han videreføre, hvis ikke bisperne 'kender deres Besøgelsestid', som det hedder. Altså nogle meget voldsomme modificeringer af Guds almagt, synes det. Og jeg har været oprigtigt i tvivl om ægtheden af netop disse passager, må jeg indrømme.” (Min uthevning).

Jeg vet ikke om CE kan erindre fra VmL hva som står om å tale mot det guddommelige i seg selv? For at CE er og har vært godt klar over at BB inneholder ”meget voldsomme modificeringer af Guds almagt”, er det ikke tvil om!

Det er også meget interessant å vende tilbake til CEs argumentasjon fra første del av hans bok, da han ville vise hvor usannsynlig det var at JA kunne ha blitt narret av en av de eldste, og hvor enkel den oppgaven bispene sto overfor var fordi så få av de eldste fremdeles var i stand til å gripe forstyrrende inn! I denne delen av sitt skrift, har CE bruk for å fremstille mørkets makt som så forferdelig som mulig, så nå er ”plutselig” de gjenværende eldste i stand til å forårsake en altødeleggende krig, og utslette jorden. Kontrasten til hans tidligere argumentasjon er slående, og meget typisk for CE. I det ene øyeblikket har han behov for å fremstille trusselen fra mørket som så liten og uskyldige som mulig, fordi han ønsker å bevise at JA ikke kunne lures av de eldste, mens i andre sammenhenger argumenterer han uten å blunke for det stikk motsatte, som om han har glemt hva han selv faktisk har skrevet! Slik motsier han seg selv gjennom hele sitt forsvarsskrift.

Og man må ikke forledes til å tro at alle de eldste som fremdeles var inkarnert i 1938 kunne komme sammen og konspirere og lage en sammensvergelse for å ødelegge jorden, selv om det kan virke slik ut fra hva CE skriver! Visst kunne de eldste som ikke frivillig hadde fått sine evner begrenset møtes i søvnfrigjort tilstand, men alt hva de opplevde som søvnfrigjorte var glemt i det øyeblikket de våknet, og kunne bare erindres som en art ubehagelige og skremmende drømmer. Og dette gjaldt jo kun et meget lite mindretall, dersom vi skal tro CE, selv om det etter min mening sannsynligvis dreier seg om noen titalls tusen, som tidligere opplyst i kommentarene til kapittel 1. Det enkelte mennesket hadde selvsagt ingen begreper om at deres ånd var en av de eldste, og en eventuell avtale om å sette inn et siste samlende fremstøt fra de eldstes side, kunne kun gjennomføres mens de var søvnfrigjorte, for når de våknet av søvnen var alt glemt. Og langt de fleste av de eldste gikk jo frivillig med på at Gud begrenset deres mørkeomhylning så mye, at de ikke lengre var i stand til å bevege seg vekk fra sitt fysiske legeme i søvnfrigjort tilstand. Hvordan i all verden skulle disse kunne bli enige om å gjøre et siste felles angrep på vegne av mørket, de hadde jo ingen mulighet til å kommunisere med hverandre? I følge CE utgjorde altså de eldste ikke noen særlig trussel mot JA som medium, eller mot prestenes og bispenes evne til å erindre sitt løfte om å bli talsmen nfor VmL, men de var likevel i stand til å føre jorden ut i en altødeleggende krig og et atomragnarokk som kunne utslette jorden. På meg virker det som disse synspunktene er helt ute av proposjoner med hverandre!

Dessverre kan jeg ikke forlate dette kapittelet uten å måtte erkjenne og påpeke, at også JA synes å helt ha glemt hva hun tidligere har skrevet om kulminasjonspunktet, når hun selv argumenterer for at det faktisk gav mening at Gud kalte på ny på bispene, som altså for de flestes vedkommende innehadde prestestillinger allerede i 1920! Det er tydelig at JA ikke kunne erindre noe om hvorvidt de hadde mottatt VmL i 1920, og listene fra den gangen var jo for lengst tilintetgjort, men det skal ikke særlig mye fantasi til for å fastslå at disse bispene enten måtte være blant dem som fikk VmL i 1920, og forspilte sin sjanse og gjorde seg selv ubrukeligere til gjerningen, eller de var slett ikke blant de yngste, og var således ikke anvendelige som menneskenes foregangsmenn – det er det kun de yngste som er! Dessuten så hviler hele henvendelsen på det premisset at det eneste som kunne redde verdensfreden var at alle begynte å tro på VmL, mens i VmL, så står det at intet ondt kan ramme det land hvis befolkning står samlet i full tillit til Guds beskyttelse! Og det står intet om at disse menneskene må tro på VmL! Og som jeg tidligere har påpekt: Om man ville ha tatt et initiativ i 1938 som virkelig kunne hatt betydning for verdensfreden, så måtte det være å samle så mange mennesker som mulig i hele Danmark og i hele verden, alle kristne, muslimer, hinduer, jøder, buddhister osv, altså alle mennesker på tvers av alle trosretninger, til en felles bønn til Gud om hans beskyttelse for menneskene mot de truende lidelsene! Det ville vært et initiativ i Guds og VmLs ånd, som kunne ha gitt gjenklang over hele verden! I stedet sendte Selskabet for VmLs Udbredelse ut et simpelt og nedrig angrep på den kristne kirken, og påsto sågar frekt at Gud ikke bønnhører de kristne prestene! Hvilket hovmod!

I Andre supplement, spørsmål 69 står følgende:

”Derfor skal ingen, hverken i Tanke eller Ord, misbruge Guds ophøjede Væsen, ikke trække Hans Kærlighed, Mildhed, Barmhjertighed og Retfærdighed ned i Støvet.”

Etter at CE nå over snart 70 sider har tilsvinet og dratt Gus opphøyede vesen ned i skitten, og gjennomført fornektet Hans kjærlight, mildhet, barmhjertighet og rettferdighet, føles det nærmest kvalmende for undetegnede når CE på slutten av kapittel 7 i sitt angrepsskrift mot VmL og mot Gud, hevder at det formørkede og sjofle skriftet BB skal betraktes som en kjærlighetsgjerning fra Gud overfor bispene:

"Beslutningen om at gjøre dette sidste forsøg må Gud ligeledes have truffet af kærlighed til sine uefterrettelige udsendinge i Danmark. Den sonebod, disse Yngste måtte pådrage sig ved et svigt, ville nemlig, som understreget i Bispebrevet, blive så enorm - ja, formentlig endnu større end den, deres forgængere pådrog sig i 1920 - at Gud ville gå meget vidt i sit redningforsøk."

Å kalle BB for et redningsforsøk er jo fullstendig misvisende - ingen annen karakteristikk enn utpresningsforsøk passer på dette makabre og ondsinnede skriftet. Og jeg forstår nesten ikke hvordan CE våger å ta ord som "Gud" og "kjærlighet" i sin munn, han som har utgitt en hel bok der han forsøker å fremstille kjærligheten som ensbetydende med skremsler, utpresning og fordømmelse, og Gud som værende et sjofelt, ukjærlig og hevngjerrig vesen! Denne måten å fremstille det mest opphøyede og kjærligste av alle vesener, den ypperste guddomen, toleransens og tilgivelsens herre, lysets personifiserte og altbeherskene kraft, det evig strålende lyshavets sentrum - vår alles kjærlige far og skaper, er i mine øyne så avskyelig og nedrig at den overgår enhver feiltagelse som noensinne er begått i kristenommens navn. CE setter seg i realiteten så lavt ned i sin gudsopplevelse, at man ikke kan synke dypere! Det er rett og slett avskyelig!

Og like avskyelig er det å tilskrive dette forbannede dokumentets tilblivelse en bønn fra de hjemvendte bispene og prestene! Skulle de liksom ha bedt til får fader:

"Kjære Gud, kan du ikke skremme og presse våre brødre og søstre, kan du ikke fortelle om alle helvetes pinsler og lidelser de vil få ansvaret for, kan du ikke true dem med den grusomme hevnen som vil ramme dem, om de millioner av år med lidelse de må gjennomleve dersom de glemmer sitt løfte! Kjære Gud, gjør denne henvendelsen så makaber og skremmende som mulig, slik at de fylles med frykt, og ikke våger annet enn å gjøre som du ber dem om!"

Å sammenligne BBs tilblivelse med de yngstes bønn til Gud om å sørge for å få hentet tilbake sin falne brødre og søstre, da de falt for mørket hører heller ingen steder hjmme! En slik ondskapsfull måtte å forsøke å presse noen til å gjøre det rette, kunne selvsagt aldri oppså i de yngstes tanker! BB er intet annet enn djevelens verk, og CE er hans talsmann!

 

 

Oslo, 22.11.10                                                                                                                                                 Sverre Avnskog

 

Til minne om min far, Jan Petter Avnskog, født 22.11.29. Fred over hans minne!