Kapittel 5 - side 47-52

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fortsetter mine analyser av Christian Everbusch’(CE) argumentasjon for at Bispebrevet(BB) er en ekte mediumistisk meddelelse fra lysets ånder på lik linje med Vandrer mod Lyset(VmL) og tilhørende verker. I mine kommentarer til de to første sidene av kapittel fem, viste jeg hvordan CE bygger sin begrunnelse for at BB ikke er for strengt formulert, på en rekke premisser som i realiteten er rene påstander. Et av premissene er for eksempel at de yngste innen kirken alle som en hadde innsett at VmL var en guddommelig åpenbaring, de hadde erindret sitt løfte om å være talsmenn for verket, men de turde ikke å gjennomføre sitt løfte på grunn av frykt.

Så vidt jeg kan bedømme, så er dette noe CE ikke vet noe som helst om. Det er kun en påstand som han ikke har gjort forsøk på å undersøke riktigheten av, eller tar seg tid til å forsøke å sannsynliggjøre. Jeg kunne på min side vise til minst to eksempler på at disse yngste ikke erindret noe løfte, og ikke en gang hadde lest hele VmL; for det første Thorvald Kierkegaard, som av Johanne Agerskov var utpekt som en av dem som før sitt liv hadde lovet å være talsmann for VmL. VmL-kjenneren Vagn Ranfelt har fortalt meg at han var til stede på Thorvald Kierkegaards kontor noen år før hans død og hørte at Kierkegaard fikk spørsmål om han kunne erindre å ha avlagt et løfte om å være talsmann for VmL. Til dette svarte Kierkegaard nei, han hadde ingen erindring om å ha avlagt et slikt løfte. Det andre eksempelet var domprost Hans Martensen-Larsen, som skrev om VmL i sin bok ”Spiritismens Blændeværk og Slæledybets Gaader”. Martensen-Larsen hadde bare lest en liten del av VmL. Det vet vi fordi hans eksemplar ble funnet i et antikvariat etter hans død i 1929, og en stor del av boken var ikke en gang sprettet opp. Å tro at domprosten hadde innsett hva VmL i virkeligheten var for noe, er således ganske utenkelig – i hans øyne var det snakk om ”kun” spiritisme, og det er stor grunn til å anta at disse to, Kierkegaard og Martensen-Larsen, er representanter for mange av dem som fikk tilsendt VmL. Sannsynligheten er stor for at kun få prester virkelig leste hele verket gjennom, og at enda færre virkelig ble grepet av innholdet, så grepet at de var egnede som talsmenn for verket, med så stor tro på det VmL representerte at de kunne ha noen sjanse til å overbevise sine kolleger, som ikke anta hva de stor overfor. Dermed faller i realiteten hele grunnlaget for CEs argumentasjon vekk, og den måten BB henvender seg til bispene på, som om de alle hadde innsett at de burde ha reformert kirken, men at de latt seg stanse av sin egen frykt – og således sviktet sitt løfte, sviktet sin samvittighet, og sviktet Gud, fremstår dermed helt uforståelig. Sannsynligvis hadde ingen av dem, eller i beste fall noen ytterst få, noen dårlig samvittighet for ikke å ha deltatt i en reformasjon basert på VmL. Og for noen som ikke hadde noen dårlig samvittighet, og som ikke hadde noen opplevelse av at VmL var sannheten fra Gud, må jo BB ha kommet som et sjokk, ja, nærmest som gal manns verk, med sine grove beskyldninger og trusler. For at bispene skal ha kunnet handle mot sin samvittighet ved å ikke slutte seg til VmL, må de ha hatt en sikker opplevelse av hva deres samvittighet sa dem, og alle som kjenner VmL må jo vite at det har skjedd i ytterst mange tilfeller at mennesker ikke oppfatter sin samvittighets tilskyndelser, men at mørket på mange forskjellige måter klarer å tilsløre samvittighetens røst slik at man misforstår eller slett ikke oppfatter den. Og fra VmL vet vi også at mange av de yngste som ble født til jorden for å rense Kristi lære, endte opp med å forsvare med nebb og klør den læren som de var sendt for å bekjempe. Så at de danske prestene og bispene ikke maktet å gjennomføre sin misjon i 1920, er intet nytt, historisk sett. Det har skjedd med så mange før dem. Og om man ikke i seg selv har en opplevelse av å handle mot sin samvittighet, kan man heller ikke klandres for å handle mot sin samvittighet, da kan man kun klandres for å ha misforstått eller blitt ført på villspor av mørket – og se, det er noe helt annet. At en biskop som misforsto sin samvittighet, og oppfattet VmL som ren spiritisme, som det var om å gjøre å ta sterk avstand fra, skulle ”dømmes” til å åndelig brennmerkes av Gud etter sin død, og til å måtte lide i tunge og triste inkarnasjoner i flere millioner år, synes helt meningsløst. Gud er selvsagt til fulle klar over mørkets makt, og enhver av de yngste som føres på avveie av mørket, har Guds fulle forståelse, og vil selvsagt øyeblikkelig få hans tilgivelse, når ånden løses fra legemet, og den ulykkelige innser sitt misstak. Det eneste som vil bli følgen av en slik feilslått misjon, vil bli at vedkommende vil få i oppdrag å gjenopprette sine feilgrep i en senere inkarnasjon. Alle de andre onde truslene i BB er selvsagt ren og skjær løgn, og en grov forfalskning av gjengjeldelsesloven, og av Guds barmhjertighet, som står over alt annet. Og for å sette det hele i det riktige perspektivet, så står det helt utvetydig i SOS at Gud var fullt klar over at det bare var en liten sjanse for at VmL ville slå gjennom i 1920 – så her kan verken Han eller de yngste ha blitt overrasket.

CE forsøker å sammenligne den åndelige brennmerkingen som Gud vil gjøre av prestene og bispene som sviktet med mordere, som vil bære merker etter avlivingsmetoden dersom de ble dømt til døden av en jordisk rett og avlivet f eks ved halshogging. Denne sammenligningen er meget dårlig begrunnet, etter min mening. Morderen har jo utført en aktiv, ond handling ved å ta et liv, mens prestene ikke har gjort annet enn å bli villedet av mørket slik at de ikke har klart oppfylle et løfte om en god gjerning. De har altså i realiteten ikke begått noen aktiv handling som de er straffet for, og aller minst har de bevisst skadet noen. Og der hvor morderens merke på halsen mest vil ha karakter av å være et arr, skal det over hodet på de yngste, som altså ikke har gjort noen noe vondt, men som i inkarnasjon etter inkarnasjon har levd et liv i selvoppofrelser og forsakelser og ofte gjennomgått de dypeste lidelser for menneskenes skyld, skrives av Gud: veiet og funnet for lett! Om Gud i virkeligheten var urettferdig og hevngjerrig, at disse stakkars villedede yngste skulle stilles ut til spott og spe på denne måten, omtrent som de gamle dagers gapestokk, ville jeg personlig straks ha oppgitt å tro på Ham. Det eneste som mangler, er at de umodne menneskeåndene som hadde lyst til det, kunne få lov til å spytte på disse yngste for å vise sin forakt.

Og CE skriver videre:

”Endvidere skal man huske, at de alvorsord, der her tales til bisperne – og altså indirekte også til de litteraturkyndige – er ment forebyggende; for på enhver måde at tilskynde dem til handling, tegnes følgerne af deres evt. fortsatte undlatelsessynder hårdt op.”

En slik tankegang, at Gud ved nærmest å skremme folk til lydighet, forsøker å tvinge dem til å gjøre de riktige valgene, er totalt ukjent andre steder i VmL-verkene. Nei, der får vi høre at enhver god gjerning som gjøres for egen vinnings skyld, ikke har noen som helst verdi! Om derfor en prest gjør de riktig valgene og gjør de riktige gjerningene for å unngå å bli straffet, har disse gjerningene ingen verdi, og hvordan i all verden tror man at en prest som egentlig ikke trodde på VmL, men som likevel skulle velge å bli med på en reformasjon for selv å slippe de grusomme konsekvensene av å la være, ville kunne bidra med noe som helst i forhold til å skape forståelse for VmL hos de andre geistlige og i menighetene? En bisp eller en prest som skulle være talsmann for VmL, måtte jo som en minste forutsetning for å kunne utrette noe for VmL, selv være grepet av verket! Og man blir selvfølgelig ikke grepet av et budskap fordi man frykter konsekvensene av å la være! Dette er meningsløst! Gud kunne ikke skremme Jesus til å erindre løftet om å be for djevelen, Jesus måtte selv vise seg sterkere enn mørket, og erindre sitt løfte av sin kjærlighetskrafts og medlidenhets styrke. På samme måte måtte bispene gjennom den tillit de eventuelt fattet til sannheten i VmLs budskap, gjennom sin inderlige og helhjertede tilslutning til verket, trenge unna mørket som sto mot dem, og ved sin dype overbevisning om å utføre Guds gjerning ville de kunne vinne menighetene og folket for den nye læren. Intet annet kunne nytte, og dessverre viste mørket seg atter for sterkt til at prestene og bispene klarte å gjennomtrenge det! Og det er sannelig ingen skam å måtte innrømme, og overhode ingen grunn til å åndelig brennmerke dem, eller straffe dem med tunge og triste inkarnasjoner i flere millioner år!

Like meningsløst som det ville være å forøke å skremme de danske bispene til å reformere kirken på grunnlag av VmL, like meningsløst er det at det danske folk ikke vil bli kalt på flere ganger fordi bispene ikke maktet å utføre sin misjon. CE er selvsagt av den motsatte oppfatningen, og begrunner sitt standpunkt slik:

”Det ligger i dette at være repræsentant for et folk, at man – på bestemte områder i alt fald – taler på dette folks vegne. Og når ca. tres danske præster og ni danske bisper – tilmed i tre omgange – undlater at sige god for V.m.L., giver det sig selv, at Gud ved et evt. Senere forsøg må finde egnede personer i andre lande.”

Dette er en begrunnelse, eller skal vi si mangel på begrunnelse, som ligger omtrent på det nivået CE befinner seg på gjennom hele boken, når han skal forsøke å begrunne og sannsynliggjøre hvorfor BB har rett i sine mange påstander. Han har i realiteten ingen annen begrunnelse for at Gud aldri mer vil henvende seg til det danske folk, enn at ”det giver sig selv”. Og det er alt han har å si om den saken; ”det giver sig selv”!

Men han har likevel konstruert et eksempel, som skal ”gøre dette forhold mindre gådefuldt for modstanderne af Bispebrevet…”:

”…man (kunne) sammenligne med en situasjon fra Jordens politiske liv: forestiller man sig f.eks., at FN’s generalsekretær rettede en appell til den danske regering, hvori han bad Danmark mægle i en international konflikt, så ville generalsekretæren næppe heller – i fald den danske regering afslog – rette henvendelse til græsrodsbevægelser, organisationer eller privatpersoner i Danmark i stedet for. Nej, da måtte generalsekretæren naturligvis acceptere afslaget fra det danske folks øverste politiske ledere som et afslag på vegne af Danmark – og siden se sig om efter andre lande, der kunne komme på tale til opgaven.”

Det er mulig at CE selv synes at dette eksempelet er oppklarende, det vil si det må vi vel tro at han synes siden han har medtatt det i sin bok, men det er da massevis av eksempler på at andre enn den politiske ledelsen i et land kan opptre som meglere i f eks internasjonale konflikter. Ja, ofte kan andre utføre oppdraget på en langt bedre måte, fordi de ikke vil være bundet av landets offisielle holdninger til ulike land og regimer. Således har f eks mange tidligere politikere med stor erfaring og tyngde utført meget verdifull innsats som meglere, og det er ingen grunn til at ikke FNs generalsekretær skulle kunne henvende seg til andre danske personer som har gjort seg bemerket i internasjonale fora. At enhver dansk person er diskvalifisert fra å megle, fordi de offisielle myndighetene ikke ser seg i stand til å ta på seg oppdraget, må derfor sies å ikke ha noe hold i virkeligheten, så her synes jeg CE har valgt et særdeles dårlig eksempel. Han glemmer dessuten å ta i betraktning at det står i BB om at Gud ”ikke oftere (vil) kalde på det danske Folk”. Om CEs eksempel skulle være helt analogt med hva som står i BB, måtte det i tilfelle være slik at når de danske myndighetene avslo å utføre det oppdraget generalsekretæren ba om, så ville generalsekretæren aldri mer kalle på det danske folk! Da blir eksempelet helt i samsvar med hva som står i BB, og da fremgår det også for enhver hvor utrolig urimelig det ville være om Gud aldri mer kalte på det danske folk, fordi kirken en gang i tiden ikke maktet å utføre et oppdrag. Det ville være grovt urettferdig overfor de senere generasjoner, som jo overhode ikke kan klandres for noe som deres forfedre har gjort eller unnlatt å gjøre. Ja, selv Tyskland, som sto bak det meste av andre verdenskrigs grusomheter, ble jo temmelig raskt tatt ”inn i varmen” igjen etter krigen, og ikke mange årene etter krigsslutt så deltok både de tyske myndighetene og det tyske folk helt på linje med alle andre lands regjeringer og innbyggere i internasjonalt samkvem. Men Gud står altså i følge BB på et lavere nivå enn de jordiske land – han ville aldri mer kalle på det danske folk på grunn av den danske kirkes unnlatelsessynd. Arme mennesker! Hvordan kan noen tro noe slikt om Gud?

CE konkluderer på side 48, uten å fremført en eneste vektig begrunnelse:

”Nej, der er sandelig ikke noget uretfærdig i Bispebrevets alvorsord.”

Og dette oppsummerer han altså etter å ha sammenlignet de yngste som feilet i å gjenkjenne VmL med mordere og etter å hevdet at ”det siger sig selv” at Gud ikke oftere ville kalle på det danske folk. I hans øyne er altså de yngste, som har brakt menneskeheten fra ”apestadiet” og frem til et liv i høyt utviklede samfunn å sammenligne med mordere, og alle fremtidige generasjoner av dansker bør være ekskludert fra noensinne å motta henvendelser fra Gud. Det burde for øvrig kanskje være en tankevekker for CE at han selv og hele bestyrelsen i VmL fond og forlag jo tilhører det danske folk, og hvordan får han det til å rime med BB at han og de øvrige bestyrelsesmedlemmene innbiller seg å gjøre Gud en tjeneste ved å utgi VmL? I følge CEs synspunkter kan det jo umulig være et ønske fra Guds side, for CE går jo inn for BB der det står at Gud ikke oftere vil kalle på det danske folk?

Det står da vitterlig i BB:

”Ja, vælg nu den rette Vej! Thi har I ikke inden for den Frist, vor Fader har givet eder, udtrettet det, udrettet det, som Han har paalagt eder, eller vender I eder fra fra Ham og fra Hans Bøn om Hjælp, da vil han ikke oftere kalde paa det danske Folk, thi da har I – Folkets kirkelige Repræsentanter – vist eder uværdige Hans Tillid.”

Burde ikke, på grunnlag av hva som her står, CE og hele bestyrelsen straks nedlegge sine verv, eller overdra dem til folk av andre nasjonaliteter, slik at utbredelsen av VmL kan skje i samsvar med BB, som jo i følge CE har Gud som opphavsmann? For de som skulle representere det danske folket har jo vist seg uverdige Guds tillit, og Gud vil derfor ikke oftere henvende seg til det danske folk. Skammen skal altså også ramme CE og resten av bestyrelsen, og noen som Gud ikke er interessert i å ha kontakt med, kan vel umulig være verdige til å utbre Guds budskap? CE må gjerne se dette som en oppfordring fra min side, slik at han kan komme bedre i samsvar med det skriftet han tror på, og som han bruker sine krefter på å forsvare…

CE skriver videre:

”Man må jo hele tiden holde sig for øje, hvor mange modbydelige følger af Ardors æteroptegnelser, der stod i de inkarnerede Yngstes magt at forhindre, hvis de formåede at holde deres løfte til Gud. Og når man herudover tænker på, hvilke frygtelige følger det allerede havde  fået, at kirkens mænd svigtede i 1920, er det fuldt forståelig, at, Gud ville gøre alt for at undgåen gentagelse.”

Det forunderlige med dette kapittelset, der CE for alvor begynner å kommentere selve innholdet i BB, er at han i mange tilfeller ikke egentlig gjør noe forsøk på vise gjennom eksempler fra VmL, at BB er i samsvar med de øvrige skriftene som JA mottok. Hans ”argumentasjon” (om den overhode kvalifiserer til en slik betegnelse) går ofte ikke ut på annet enn at han refererer hva som står i BB, og anvender disse opplysningene som ”beviser” for at BB er riktig. Som i det ovenstående sitatet, så legger han BBs premisser til grunn for sine beviser, i stedet for å legge VmL til grunn, og en opplysning som kun finnes i BB og ikke i noen andre av VmL-skriftene, kan selvfølgelig ikke anvendes som et bevis for at noe som står i BB må være sant. For at et bevis for BBs ekthet skal ha gyldighet, så må man finne opplysninger i VmL som kan danne grunnlaget for hva som står i BB. Om en ateist og en kristen er uenige om hvorvidt Bibelen er sann, så har det jo svært liten verdi som argument at den kristne kan opplyse ateisten om at dersom han ikke tror, så vil han havne i helvete, for denne opplysningen stammer jo fra Bibelen, som ateisten ikke tro på, og dermed er det ganske meningsløst å anvende det som et argument i diskusjonen. Derfor er det også ganske meningsløst at CE anvender det som et ledd i sine beviser, at de danske prestenes aksept av VmL, og en reformasjon av den danske kirken, ville ha stanset de eteropptegnelsene som førte til alle eller mange av de grusomhetene som skjedde etter 1920. Dette er et premiss som det overhode ikke kan finnes belegg for i VmL, for der står det absolutt intet om at de yngste er avhengig av at menneskene tilslutter seg en bestemt tro for at de skal klare å forhindre at eteropptegnelsene blir til virkelighet. Tvert imot så står det at ingen tro har noen særstilling overfor Gud, ja, Gud legger seg overhode ikke opp i hvilken tro den enkelte tilslutter seg. Kun dette ene betyr noe for Gud; om vi mennesker forsøker å følge det edleste og fineste i oss selv, og at vi ikke henger oss opp i det ytre og vanemessige i vår tro, men søker etter de dypere og varige verdiene. Så for Gud er det ganske likegyldig om vi mennesker velger å være kristne, jøder, muslimer, buddhister, hinduer, eller om vi gir vår tilslutning til VmL – Gud påtvinger ingen en spesiell tro. Og i de kapitlene i VmL som omhandler eteropptegnelser står det absolutt intet om at de yngstes arbeid for å avverge eteropptegnelsene blir noe lettere av at menneskene eventuelt tror på VmL. Her er altså både BB og CE på fullstendig kollisjonskurs med VmL! Og at CE velger å bruke opplysninger fra BB for å bevise at andre deler av BB er sant, er jo absolutt verdiløst som argumentasjon for å vise at BB må være sant og i overensstemmelse med VmL!

Det står altså intet i VmL eller de tilhørende skriftene om at de danske prestene og bispene ved å tilslutte seg disse skriftene kunne avverge alle de grusomhetene som sto i horisonten i og med Ardors eteropptegnelser! Om det virkelig forholdt seg slik som det hevdes i BB, ville det ikke da ha vært på sin plass å gjøre kirken oppmerksom på det, slik at de hadde den fulle forståelsen av hva følgene av en reformasjon eventuelt kunne bli; at alle eller store deler av Ardors eteropptegnelser ville bli avverget? Det kunne man jo fint opplyse om, uten å skremme noen, for man trengte jo ikke å opplyse om hva innholdet i eteropptegnelsene var. Og for en som tror på BB er det tydeligvis heller ikke av veien for de yngste og Gud, å skremme prestene litt ved å fortelle dem både om hva slags onde følger de selv ville utsette seg for, og hvilke onde hendelser som ventet menneskene, dersom de ikke ville følge oppfordringen om å reformere kirken. Hvorfor gjorde ikke Gud og de yngste også dette i 1920? Ja, som jeg har spurt før, hvorfor begynte de ikke allerede i 1913 å fortelle prestene hva som kunne unngås ved at de reformerte kirken, for da kunne jo hele 1. verdenskrig ha blitt unngått? Ja, må det ikke sies å være en gigantisk unnlatelsessynd av Gud og de yngste at de ikke allerede i 1913 gjorde alt de kunne for å vekke opp prestene og bispene? De visste jo, som de eneste, alt om Ardors fremtidsplaner, og at det sannsynligvis ville utløses en verdenskrig i 1914! Må man ikke si, dersom det er riktig at de danske bispene hadde en stor skyld i all den lidelsen som kom som en følge av 2. verdenskrig, at Gud og de yngste hadde en stor del av skylden for alle grusomhetene som kom som en følge av 1. verdenskrig også? Om Gud og de yngste hadde fått prestene til å reformere den danske kirken i 1913, så kunne de jo ha avverget hele krigen? Men de gjorde ikke engang et eneste forsøk på å kontakte prestene, til tross for at både Ardors beretning, Kristi tale, og deler av kommentaren var ferdigstilt før 1. verdenskrig brøt ut. Ja, må det ikke kunne hevdes, med basis i BB, at Gud selv i bunn og grunn må bære størstedelen av ansvaret for 1. verdenskrig? Han kunne ha avverget den ved å få med seg de danske prestene på en reformasjon av den danske kirken, men forsøkte ikke en gang!! Og hvorfor inkarnerte ikke Gud en skare av de yngste i Norge i 1940-årene, som kunne sørge for å få reformert den norske kirken, så kunne de ha avverget både den kinesiske revolusjonen og Korea-krigen med alle de grusomheter disse hendelsene brakte med seg? Og hvorfor inkarnerte ikke Gud en skare av de yngste i Sverige på 60-tallet, som kunne sørge for å få reformert den svenske kirken, så kunne de ha avverget Vietnam-krigen med alle dens grusomheter og lidelser? Slik kunne vi selvsagt fortsatt å gi Gud og de yngste en stor del av ansvare for alle de onde hendelsene som fant sted i forrige århundre, fordi de ikke sørget for å avverge dem. Men alle skjønner selvsagt at dette er det reneste nonsens, på samme måte som det er det reneste nonsens å gi de danske prestene og bispene en stor del av ansvaret for alt det onde som skjedde fra 1920 og fremover! For det første er det intet som tyder på at noe som helst av grusomheter ville ha blitt avverget kun fordi den danske kirken ble reformert, og for det andre, så er det selvsagt ikke de som eventuelt har i oppdrag å forhindre at onde hendelser finner sted, som har en stor del av ansvaret for alt det onde som det mislykkes dem å avverge. Om jeg f eks blir vitne til et drapsforsøk, og griper inn for å forsøke å avverge det, men mislykkes, eller jeg misforstår situasjonen og forstår ikke hva som er i ferd med å skje, og forholder meg passiv, så vil jeg selvsagt ikke bli dømt for medvirkning til drap. I BB er all normal logikk snudd på hodet, og man kan bare undre seg over at noen kan få seg til å tro på at de som forsøker å avverge noe ondt, men som mislykkes, eller som slett ikke forstår hva som er i ferd med å skje, kan pålegges en stor del av ansvaret for de onde hendelsene.

Og det var selvsagt ikke de danske prestene som hadde hovedansvaret for å avverge de eteropptegnelsene som ledet til 2. verdenskrig! De diskarnerte yngste kan se alle fremtidige eteropptegnelser, og gjør alt hva de kan for å avverge dem, f eks ved å forhindre dem som er under påvirkning av eteropptegnelsen i å sette onde tanker ut i livet og på den måten utløse den kjede av onde hendelser som Ardor har planlagt. At troen til noen prester i Danmark f eks skulle kunne påvirke Hitler til å ikke gjennomføre sin angrepskrig mot størstedelen av Europa er vanskelig å forestille seg. Allerede i 1938 skjedde jo de første grensekrenkelsene, og før BBs frist på to år var ute, var verdenskrigen i realiteten i gang, etter at Polen var angrepet og nedkjempet i 1939. Hvordan i all verden skulle en religiøs vekkelse i Danmark i 1940 kunne forhindre den videre utviklingen av krigen? For et normalt tenkende menneske virker dette temmelig søkt og urealistisk, må jeg tilstå!

CE gjør så en visitt til en av undertegnedes mange artikler om BB, og kommenterer min sammenligning av de danske prestenes situasjon i 1920, med Jesu situasjon da han sto overfor Ardor og ble forvirret av mørket slik at han ikke erindret bønnen for ham. Dersom Gud gir prestene store deler av skylden for alt det onde som skjedde etter at de ikke evnet å gjenkjenne VmL som sannheten fordi de var forvirret av mørket, så må vel også Jesus sies å bære en stor del av skylden for alt det onde som kunne vært unngått dersom han allerede for nesten to tusen år siden hadde erindret bønnen for Ardor. Men et slikt ansvar gis ikke Jesus – tvert imot; Gud tilga ham straks alt han hadde feilet, og den eneste boten han ble pålagt, var å forsøke å finne igjen sin broder Josef af Arimatea, som han hadde sviktet som Jesus. Og CE skriver om denne sammenligningen:

”Denne sammenligningen giver ikke meget mening. Man må jo huske på, at den ældste af de Yngste under sit jordeliv som Jesus af Nazareth kæmpede i mod den enormt magtfulde Ardor og hans utallige både dis- og inkarnerede fæller. De jordbundne ånder færdedes overalt, Mørket havde langt større magt på Jorden den gang, og desuden stod Kristus i alt væsentligt alene i sin kamp her på Jorden; disciplenes åndelige niveau tillod dem end ikke at forstå ham. I 1938 derimod var Mørkets magt brudt: Hevetessfæren var slettet, Ardor var vendt hjem og langt størsteparten af de Ældste havde – i lighed med de jordbundne ånder – forladt menneskenes verden. En stor skare af de Yngste var inkarnerede i Danmark med det fælles formål, ja, de havde endda fået foræret V.m.L. og supplementerne. Herigennem var de inngående orienteret om Lysets kamp mod Mørket; vha. JA’s helt ekstraordinære mediumistiske forbindelse til deres fæller i sjette sfære havde de fået direkte meddelelse om deres egne afgjørende roller i denne strid. De havde modtaget Guds bud: ”Skynd eder at lægge Grundstenen til Verdensfreden”, ja, de var endog – som vi hørte i citatet lige før – blevet oplyst om, hvilke forfærdelige følger det ville få, hvis de svigtede i deres gerning.    
        Jovist må de inkarnerede Ældste i søvnfrigjort tilstand have draget Mørke ind over disse Yngste og forvirret deres tanker om den gerning, der var deres, men netop pga. denne gernings enorme vigtighed, må det stå hævet over enhver tvivl, at Gud og skytsånderne har truffet gevaldige modforanstaltninger for at hjælpe dem i Lysets tjeneste. Og hva var det egentlig, der stod i vejen for at virke i denne tjeneste? Frygt for at blive afskjediget fra kirken? Et forfærdeligt ubehag ved tanken om at blive udstødt af det gode teologiske selskab? Da Luther gennemførte sin reformation, havde det dog været med fare for sit liv! Altså dét offer, Kristus endte med at bringe, og som mange andre Yngste i skikkelse af religiøse reformatorer også har bragt, f. eks. Mani.”

Og CE konkluderer:

”Nej, vist kan Kristi forglemmelse af bønnen for Ardor ikke sammenlignes med det svigt, de danske bisper prestærede i 1920 og 1938!”

Når man gjør en sammenligning av det slaget som jeg har gjort mellom Jesus, som ble forvirret av mørket og ikke erindret sitt løfte om å be for Ardor, og de danske bispene, som ble forvirret av mørket og ikke erindret sitt løfte om å være talsmenn for VmL, så er det fordi de to situasjonene i prinsippet handler om nøyaktig det samme. En eller noen av de yngste har avlagt et løfte om å utføre en handling på jorden, men mørket klarer å forhindre dem i å erindre løftet og i å utføre den lovede misjon. Denne prinsipielle likheten mellom Jesu og de danske bispenes situasjon evner ikke CE å oppfatte, selv om den for de fleste burde være åpenbar. Og så vidt jeg kan se, så evner ikke CE å se likeheten, fordi han er blindet av BBs foraktelige holdninger til kirken og bispene, og han klarer ikke å se andre grunner til at de ikke gjennomførte reformasjonen av den danske kirken enn at de var feige og fryktsomme. Ja, så full er CE av forakt for bispene, at han ikke har fantasi nok til å tenke seg den situasjonen at mørket klarte å forvirre dem på en slik måte at de ikke forsto hva de sto overfor med VmL! CE vet, så vidt jeg kan bedømme, intet om hva som var grunnen til at prestene og bispene sviktet. For alt vi vet, kan det hende at de handlet i den beste tro, og at de hadde det meget godt med sin samvittighet og selv var overbevist om å ha reddet den danske kirken fra spiritisme! Det er mye mer sannsynlig sett på bakgrunn av de undersøkelsene undertegnede har gjort i saken, og som jeg har referert til tidligere i mine kommentarer. CE fremstiller prestene og bispenes svikt på den verst tenkelige måten, og har tydeligvis ingen evne til å forstå hvordan en biskop i 1938 opplevde det å få et brev der han ble truet med millioner av års lidelser, der han ble stilt til ansvar for alle de lidelsene som ventet verdens befolkning, der han skulle åndelig brennmerkes av Gud osv. Og det har sikkert ingen innvirkning på CEs oppfatning på dette området at man forsøker å forklare for ha, at virkeligheten så helt annerledes ut sett fra en biskops ståsted enn for ham, som mener å sitte med fasiten i hånden, og kan dømme dem nord og ned og tillegge dem de verst tenkelige motiver, som han i realiteten ikke vet noe som helst om, for CE virker på meg helt forblindet av BBs løgner! Vi vet at de danske prestene og bispene ikke klarte å gjennomføre en reformasjon, men vi vet også at noen av dem ikke hadde lest VmL, og vi vet at noen ikke erindret noe løfte, eller forsto at VmL var noe annet enn spiritisme. Når CE påstår at bispene var godt orientert, så må jo en forutsetning for det være at de virkelig hadde lest alt det de hadde fått tilsendt fra JA og ”Selskabet til VmLs Udbredelse”. Men det vet vi altså ikke! Og hadde de ikke lest det, så var de så absolutt ikke godt orientert!

CE mener også at situasjonen til Jesus og bispene ikke kan sammenlignes fordi det i hans øyne må ha vært uendelig mye vanskeligere for Jesus å gjennomføre sin misjon enn for bispene. Dette vet jo strengt tatt CE heller ingenting om, for riktignok sto Jesus overfor større utfordringer, det er jeg helt enig i, men vi har jo svært manglende opplysninger om i hvor høy grad de evnene Jesus hadde fått lov til å medbringe fra Gud opphevde den forskjellen som det svekkede mørket utgjorde i 1938. For alt vi vet, kan det hende at oddsene for at Jesus skulle lykkes i sin misjon var langt større enn prestenes og bispenes odds for å lykkes! Til det vet vi for lite! Kanskje hadde Jesus alt i alt en like god sjanse til å erindre bønnen for rdor som det bsipene hadde for å forstå at VmL var sannheten fra Gud? Men hva vi vet, er at Jesus hadde Gud som skytsånd, og han sto i uavbrutt tankeforbindelse med Gud gjennom hele sin inkarnasjon. Dette kan jo jamføres med JA, som sto i direkte tankeforbindelse med de diskarnerte yngste. Jesus hadde dessuten med seg en del erindringer om livet før jordens skapelse, han kunne gjenkjenne andre yngstes åndelige personlighet, og vi vet også at noen av de yngste viste seg for ham for å styrke ham, og dessuten hadde han tydeligvis en stor personlig styrke og en usvikelig tillit til Guds hjelp og støtte! Jeg tror vi kan trekke den slutningen, at om Jesus sto overfor større utfordringer enn prestene og bispene, så var hans medbrakte evner og forutsetninger for å lykkes definitivt i en helt annen størrelsesorden enn prestenes og bispenes. CE hevder dessuten at Jesus i stor grad sto alene, mens i Danmark var en skare av de yngste inkarnert. Dette er jo helt galt. Har CE glemt hva som står om at det ble inkarnert en skare av de yngste i jødeland forut for Jesu fødsel, og har han glemt at de samme menneskene som levde på Jesu tid Jesus og hadde lovet å støtte ham, de ble inkarnert igjen i Danmark på 1900-tallet for å støtte VmL? Nei her har CE diktet opp en forskjell som ikke eksisterer, og dessuten så kan ikke dette sies å ha noen som helst innvirkning på det prinsipielt like i situasjonen i år 30 og i år 1920. Dersom prinsippet for de yngstes arbeid er at de blir stilt ansvarlig for de onde tilstandene som de kunne ha forhindret ved å erindre et løfte, så må det jo gjelde for alle situasjoner der dette finner sted, ellers så ville jo Gud behandle de yngste helt forskjellig, og der en blir straffet med tunge inkarnasjoner i millioner av år, der slipper en annen unna uten straff. Gud er ikke urimelig, og han er definitivt ikke urettferdig, så det er helt utenkelig at han ikke vil behandle alle de yngste på samme måte i samme situasjon!

Jeg må også få lov til å påpeke, igjen, det merkelige i at CE i dette avsnittet argumenterer, ganske riktig, med de enorme seirene for mørket som skjedde i og med at Kristus og de yngste valgte å følge Guds oppfordring om å forsøke ”snarveien”, og at de fullt ut lyktes i å gjennomføre den! Han påpeker akkurat det samme som jeg selv har gjort: Ardor var vendt hjem, og det samme var alle de jordbundne åndene(inkludert millioner av de eldste), helvetessfæren var slettet og de fleste av de eldste hadde frivillig begrenset sine evner til å anvende mørket. Er det ikke da litt merkelig å tenke på hva jeg har referert til også tidligere, at CE hevder at det er en ”uhyrlig påstand”når jeg henviser til at Gud lovet de yngste at lysere tider ville opprinne for alle, og at de yngste alle jublet etter at snarveien var lykkes, fordi de nå visste at lysere tider ville opprinne for alle? For meg er det meget vanskelig å se sammenhengen i at Gud først lover de yngste at lysere tider vil opprinne, og så, bare ca 20 år etter at snarveien har lykkes, så kan den største katastrofen som noensinne har inntrådt på jorden kun avverges ved at ni danske menn omvender seg? De yngste som var samlet i himmelriket etter at Ardor var vendt hjem i 1912, kunne jo selv avlese alle de eteropptegnelsene som han hadde laget før han vendte om, så det kan heller ikke ha kommet som noen overraskelse på disse yngste at den frykteligste katastrofen noensinne ventet bare få år unna! Nei, dette rimer overhode ikke! Hadde Gud og de yngste kjent til disse grufulle eteropptegnelsene, og visst om at de bare lot seg avverge ved at de danske prestene reformerte den danske kirken ellers ville den grusomste katastrofen i menneskehetens historie inntreffe, så hadde de kanskje ventet litt med å juble over de lysere tidene som ville komme som en følge av Ardors omvendelse og de andre store seirene for lyset? Ingen av de hendelsene Ardor planla for det tyvende århundre kan ha kommet som en overraskelse på Gud og de yngste i 1938. De hadde den fulle oversikt over hva som ventet allerede i 1912, for etter det ble det ikke laget flere eteropptegnelser, og når de jublet av glede, så må det selvsagt ha vært fordi det var grunn til å juble, og ikke et innfall av kortvarig glede.

CE har selvfølgelig rett når han korrigerer en setning jeg skrev i min aller første artikkel om BB i 2005; Bispene og prestene fikk ikke pålagt all skyld for de onde hendelsene som kom som en følge av deres unnlatelsessynd, de ble bare pålagt en stor del av skylden! Nå synes ikke akkurat denne detaljen å være av den aller største betydning for meg, men rett skal selvsagt være rett, og her har CE rett! Men når han fortsetter med å hevde:

”Avnskog har således ikke forstået, at det at én gruppe af personer bører et stort ansvar for en katastrofe, på ingen måde udelukker, at så vel en anden som en tredje gruppe af  personer også gør det. Til yderligere belysning af dette forhold henviser jeg til Irene Christensens klare udredning i ”En subjektiv analyse af Sverre Avnskogs artikel Bispebrevet – et falsum.”

…så må jeg få knytte noen kommentarer til det: Selvsagt forstår jeg at selv om én gruppe har et stort ansvar for en katastrofe, så kan også andre ha del i ansvaret. Det som for meg er ulogisk og urettferdig, er at de som eventuelt har i oppdrag å forsøke å forhindre en katastrofe bærer ansvaret for katastrofen fordi de ikke lykkes i å forhindre den – og det er altså noe helt annet enn det CE tillegger meg! Og så vidt meg vites så kan man ikke dømmes i en norsk rett for medansvar for en katastrofe som man kunne, men ikke lykkes i å avverge. Men kanskje det er annerledes i Danmark? Kan en person som forsøker å avverge et drap, men som ikke klarer det, dømmes for medvirkning til drapet? Hmmm, jeg håper da ikke det…

Og jeg vil også til en viss grad forsvare at jeg tidligere har anvendt betegnelsen "hele skylden" om bispenes og prestenes ansvar, for det påstås jo uten forbehold i BB at dersom de hadde vært sitt ansvar bevisst, så ville de ha kunnet avverge alle de lidelsene som menneskene måtte gjennomleve, selv om altså disse var planlagt av Ardor og de eldste. Prestene gis altså ikke skylden for å ha planlagt dem, men for at de kom til virkelighet, og for dette siste gis de i BB hele skylden! Det er også interessant i denne sammenhengen at en skyld som deles, ikke blir mindre av den grunn, i hvert fall i jordisk målestokk. Om to personer er medskyldige i å ha begått drap, er det jo ikke slik at de får straffen delt i to, og så soner hver sin del. De blir selvsagt begge dømt som om de var alene om drapet. Og når prestene ble pålagt all skyld for at eteropptegnelsene ble til virkelighet, blir deres ansvar ikke noe mindre enn de eldstes! Tvert imot! Juridisk mener jeg det er svært uvanlig at en som har deltatt i planleggingen av et mord, men som ikke deltar i utførelsen av mordet, blir ilagt like lang straff som den som utfører det! Den som altså har ansvaret for at en voldshandling kommer til virkelighet, pålegges vanligvis en mye større del av ansvaret enn den som bare har deltatt i planleggingen!

Det er ganske komisk å se at CE igjen henviser til Irene Christensens ”klare udredning” om min første artikkel om BB fra 2005. Det som er ekstra komisk med Irene Christensens artikkel, er at hun har plukket ut en del argumenter som JA i sin tid brukte i sine svar til sine kritikere, og så har hun puttet disse argumentene ganske tilfeldig inn i ulike avsnitt i sin omtale av meg, Således beskylder hun meg f eks for ikke å ha lest VmL(som JA også gjorde ved en anledning), men for bare å ha hørt om verket fra 3. eller 4. hånd. Så langt Irene Christensens ”klare udredning”. Hun har som sagt, gjennom sine sjofle og ondskapsfulle artikler brakt diskusjonen vedrørende BB til nye høyder av personsjikane og usakligheter. Jeg trodde lenge at bare bestyrelsen i forlaget fikk se hva Irene Christensen presterte å skrive, så ville de be henne om å moderere sine uttalelser, men der tok jeg grundig feil – hun er tvert imot den som utfører forlagets ”dirty work”, og sverter ned motstanderne av BB, med bestyrelsens fulle velsignelse. Såvidt jeg kjenner til, har Irene Christensen skrevet i alt tre større artikler, og samtlige er meget vrede angrep på meg og mine synspunkter. Hennes artikler om meg er preget av en intens og nærmest voldsom personlig indignasjon over mine synspunkter, som om jeg har krenket henne på en meget sårende måte ved å hevde at jeg ikke tror BB kan være ekte. Det er ikke lett å se hvorfor en saklig uenighet i et religiøst spørsmål skal kunne utløse en slik indignert vrede, så på meg virker det som stakkars Irene bærer på noen store, uforløste og ubearbeidede indre konflikter, og så øser hun ut av det gamle konfliktstoffet og dynger det ned over sine "fiender". Hun er den hittil eneste personen jeg kjenner til, som er tilhenger av VmL, og samtidig erklærer seg for å ikke være religiøs, og for kun å be en sjelden gang, og kun for seg selv. Kanskje du skulle forsøke å begynne å be også for andre mennesker, Irene? Kanskje det kan mildne ditt voldsomme raseri over at noen mener noe annet enn deg selv? Du vet det sikkert, men for å minne deg på det med de aller beste hensikter, så står det altså i VmL at man bør be også for andre mennesker, og ikke bare seg selv! Jeg er forøvrig klar over at jeg ved å kritisere Irene Christensen utsetter meg for risikoen for igjen å bli sjikanert på det groveste på Jørgen Degns Forum, med Jørgens velsignelse. Men på den annen side, er det vanskelig å se hvordan Irene Christensen i det hele tatt skal kunne finne nye, og grovere måter å sverte meg på, etter å ha hevdet at jeg ikke bør ha med barn å gjøre på grunn av min falskhet, at jeg hater Johanne Agerskov og driver en sverte kampanje mot henne, at jeg er innleid av JAs etterkommere for å sverte henne, at jeg ikke har lest VmL osv. Kanskje hun kan antyde at jeg bør fratas mine barn, eller at jeg bør sperres inne på institusjon på grunn av mentale forstyrrelser? Om hun skal ha en viss progresjon i sine angrep, bør vel noe slik være det neste? Hun vil sikkert kunne få hjelp av Jørgen Degn, som på sitt VmL-debattforum og sitt VmL-nyhetsforum sterkt advarer mot meg fordi jeg en gang led av en depresjon som ung, og fordi jeg tror jeg kan hjelpe folk ved hjelp av bønn og fjernhealing. Jørgen Degn ser det som sin plikt å advare eventuelle ofre for min uetiske virksomhet for å hindre dem i å havne i mine klør, som han uttrykker det. La meg tilføye at jeg ikke lover noen helbredelse, og at alt jeg gjør er helt gratis. Jeg har kun et sterkt ønske om å anvende mine "varme hender" for å hjelpe der det er mulig.

CE henviser også til et sitat fra SOS angående prestenes svikt:

”Bemærk også, at der i Første Supplement (s. 29) står, at hvis de Yngste, der før deres inkarnasjon havde lovet at være V.m.L.s talsmænd, skulle ende med at svigte, da ville de blive nødt til at ”tage det Ansvar, der følger med ved at bryde dette løftet uden gyldig grund.” At Kristi forsagelse over for Ardor ligeledes skal ha sket ”uden gyldig grund”, står der sandelig ikke noget om nogen steder.”

Hele den omtale setningen der sitatet er hentet fra i SOS, side 12, lyder slik:

”Og da "Vandrer mod Lyset"s Fremkomst er en naturlig Følge af hans Tilbagevenden til Gud, maa de Yngste, som, før deres nuværende Inkarnations Indtræden, lovede Gud at blive Værkets Talsmænd - hvis det lykkedes at faa det frem i den jordiske Verden - holde deres Løfte eller ogsaa tage det Ansvar, der følger med ved at bryde dette Løfte uden gyldig Grund.”

Igjen klarer ikke CE helt å forstå hva som står i det han leser. Det står da vitterlig ikke her noe om at det ikke fantes noen gyldig grunn for å bryte løftet! Det står bare at de som bryter løftet uten gyldig grunn må ta det ansvaret som følger med. Av setningen kan vi trekke den konklusjonen at det må finnes grunner til å bryte løftet som regnes som gyldige, og grunner som regner som ugyldige. Gud dømmer ikke alle over en kam, han kan selvfølgelig se hvem som handler mot bedre vitende og hvem som ikke har forstått hva det er de egentlig gjør. Det er selvsagt dem som handler mot bedre vitende, som kommer inn under hva som her står; å bryte løftet uten gyldig grunn. En prest som ikke leste VmL, eller som ikke forsto at det var sannheten, og som ikke kunne erindre noe løfte, kan selvfølgelig ikke komme inn under dem som har brutt løftet uten gyldig grunn, for han vet jo ikke noe om noe løfte, og kan således ikke sies å ha brutt det! Legg også merke til at særlig mye mer enn dette står sies det ikke i VmL-verkene om konsekvensene for den enkelte prest som ikke ble talsmann for VmL; de måtte ta det ansvar som fulgte med. I tillegg til dette skriver Ignatius Loyola i sin meget bevegede og følelsesladde tale til prestene i Forsoningslæren og Genvejen fra 1920:

"Men hvis I ikke vil søge at forstaa os, hvis I ikke vil følge vore Anvisninger, husk da paa: at vi har gjort, hvad vi formaaede for at oplyse eder om de skjulte Sandheder, og selv om en Del af det, der er givet eder i "Vandrer mod Lyset", ikke kan fattes af de Slægter, der nu lever, saa husk paa, at der kommer Slægter efter eder, der vil kunne fatte det og fatte det med Lethed. Og glem ikke, at nægter I at betræde vor Vej: da korsfæster I eder selv! thi de Forbandelser, som vor ældste Broder har udtalt over eder, bliver da ikke løst eller slettet; bestandig vil de tynge eder, bestandig forblinde eder, vil bringe eder utallige Lidelser, Sorger og dyb Elendighed. Og naar eders Jordeliv er til Ende, vil vor Fader spørge eder: hvorfor I valgte at fortsætte eders Vandring ad eders krogede Stier og bugtede Veje, i Stedet for at følge Hans Vej: den lige, den fuldkomne! Men da kan I ikke længer svare Ham: fordi vi ikke kendte den! Det eneste Svar, I kan give vor Fader, bliver dette: "Vi havde ikke Kærlighed nok, ikke Medlidenhed nok til at sørge med den sørgende, til at lide med den lidende; vor Kærlighed var ikke stor nok til at sejre over vor Vrede, vort Had og vor Afsky; vi frygter endnu for Mørkets Fyrste, vi stoler ikke paa hans Anger, og vi tror ikke paa, at hans Bøn om Tilgivelse er oprigtig ment!" - Da vil vor Fader svare eder: "I have ikke værnet om den Kærlighedsspire, jeg har plantet i eders Hjerter, I have ikke plejet og hæget den; forkrøblet og spæd staar den skjult, dækket af det Mørke, der er i eders Sind; gaar tilbage og søger i nye Jordeliv at bringe Kærlighedsspiren til at vokse, til at udfolde sig i sin hele Skønhed, og naar I have fremelsket de farveskønne, duftende Blomster, der hvile i deres trange Svøb, da kunne I sejre over eder selv, da kunne I tilgive eders ældste Broder, og da ville I vandre fremad omstraalede af min Kærlighed, vandre frem imod klarere, renere og stærkere Lys!"

    I Mennesker, søg at fremelske den Kærlighedsblomst, der findes skjult i enhver af eder: med Kærlighed maa I besvare vor Faders Kalden, i Kærlighed maa I betræde Genvejen, der fører til Faderhjemmet, og i Kærlighed maa I vandre Vejen for hurtig at naa eders Maal; thi vor Gud og Fader er idel Kærlighed!"

Loyola bruker sterke ord for å vekke prestene, det er sant, han sammenligner prestenes vegring mot å følge den veien som de yngste har vist dem med at de korsfester seg selv, fordi de forbannelsene som rdor har utslynget over dem alltid vil tynge dem og sape dem lidelser, sorker og dyp elendighet. Men det er helt yydelig at disse konsekvensene, som Luyola trekker tydelig opp, de gjelder kun det ene livet som prest i Danmark, for straks etter kommer han inn på hva som vil skje etter endt jordeliv. Og legg merke til at hans ord ikke inneholder noe som helst om at millioner av år med tunge og triste inkarnasjoner venter dem, eller at de pådrar seg en stor del av ansvaret for menneskenes grusomme lidelser, og heller ikke noe om at Gud vil åndelig brennmerke dem etter deres død. Nei, Gud vil kun spørre dem om hovorfor de valgte å følge de krokete stier i stedet for å følge hans vei! Og på slutten av dette kapittelet fjerner Ignatius Loyola fullstendig ethvert grunnlag for de fryktelige utmalingene av de lidelsene og kvalene som vil bli en konsekvens av prestenes valg, i det Gud pålegger dem:

"...gaar tilbage og søger i nye Jordeliv at bringe Kærlighedsspiren til at vokse, til at udfolde sig i sin hele Skønhed, og naar I have fremelsket de farveskønne, duftende Blomster, der hvile i deres trange Svøb, da kunne I sejre over eder selv, da kunne I tilgive eders ældste Broder, og da ville I vandre fremad omstraalede af min Kærlighed, vandre frem imod klarere, renere og stærkere Lys!"

Prestene blir altså pålagt av Gud å vende tilbake til jorden for i nye jordeliv å søke å få kjærlighetsspiren til å vokse og utfolde seg i sin hele skjønnhet! Kan dette være de millioner av år med triste og tunge inkarnasjonene som BB taler om? Nei, selvsagt ikke, og trenger man egentlig flere beviser enn Loyolas vakre ord for å forstå at BB ikke er annet enn en ondsinnet forfalskning?

Som avslutning på dette kapittelet kommenterer CE min henvisning til det selvmotsigende i BB der biskopene på den ene siden oppfordres til å velge uten tvang, men om de skulle komme til å velge kristendommen fremfor VmL, ”da har min Fader intet mer at sige eder; men da maa I bære edres fulde Ansvar for de Tider, der kommer!-” Det er jo helt opplagt ikke et valg uten tvang, når det sies eksplisitt hvilket valg de må gjøre for å ikke miste kontakten med Gud! Til dette kommenterer CE:

”Sverre Avnskog mener her at kunne afsløre en selvmodsigelse: bisperne skal handle uden tvang og følge deres samvittighed, men hvis deres samvittighed skulle nå frem til en dom, der var i modstrid med Bispebrevets opfordring til en reformation af kristendommen, ville de handle galt og pådrage sig et frygteligt ansvar. Ergo benytter Bispebrevets forfatter sig af tvang forklædt som frit valg. Så vidt Avnskogs argumentation.    
       For at kunne fremsætte et sådant ræsonnement må man jo have glemt eller fortrængt væsentlige delr af V.m.L., for herfra ved vi jo, at samvittighedens stemme skriver sig fra ens skytsånd , der altid vil være en Lysets ånd. Og da Lysets ånder alle er klar over, at kristendommen er Gud uværdig og bør bringes tilbage til Kristi enkle kærlighedslære du fra V.m.L.’s anvisninger, har der aldrig været risiko for, at nogen modtager af Bispebrevet, efter at have rådført sig med sin samvittighed, skulle nå frem til, at Biblens gud er sandere end V.m.L.’s gud.”

Ja, den Christian Eversbush, han vil gjerne ha det til at jeg ikke har forstått VmL på vesentlige punkter, men så er det jo faktisk ham selv som ikke har skjønt mine argumenter! Jeg vet selvfølgelig at det er en av de yngste som fungerer som vår forsterkede samvittighet, men jeg tror CE vet like godt som meg, at vi mennesker ganske ofte selv tror vi handler i overensstemmelse med vår samvittighet, uten at dette medfører riktighet, fordi vi ofte misforstår eller ikke hører vår samvittighets røst. Dette handler altså om hva prestene selv opplevde som sin samvittighet, og om en prest selv var overbevist om å handle i overensstemmelse med sin samvittighet, så kan man jo vanskelig klandre vedkommende for å ha handlet mot sin samvittighet, for ingen kan jo handle over sin egen evne, og dersom det å holde seg til kristendommen var det en prest kom frem til som det riktige for seg selv, etter grundig å ha gjennomtenkt situasjonen, så kan Gud vanskelig bebreide ham for det, for Gud ber oss jo nettopp om å følge vår samvittighet, men om vi misforstår, så kan vi jo ikke vite at vi egentlig handler mot det vår forsterkede samvittighet forsøker å formidle til oss. Når derfor BB på den ene siden oppfordret bispene til å velge uten tvang, for deretter å hevde at Gud intet mer har å si dem om de skulle velge kristendommen, så er dette selvsagt en selvmotsigelse, uansett hvor mye CE forsøker å konstruere opp en overensstemmelse. Nei, du Christian Eversbusch – du har påtatt deg en komplett umulig oppgave ved å forsøke å bevise at BB er ekte – meningsløshetene i dette onde brevet står nærmest i kø, og det skal vi se mer av i kommentarene til neste kapittel!

 

 

Oslo, 23.09.10
Sverre Avnskog