Kapittel 5: "Hårde ord i dyster tone" - side 45-47 

Hittil i sitt forsvarsskrift for Bispebrevets(BB) ekthet, har Christian Eversbusch(CE) kun unntaksvis kommentert selve innholdet i det brevet han ønsker å forsvare som en ekte meddelelse fra lysets ånder på lik linje med de ”tre gylne frukter”. Som jeg har vist flere ganger, har CEs strategi hittil vært å forsøke å bevise at Johanne Agerskov(JA) ikke kunne bli narret av de eldste fordi hun var et ufeilbarlig medium som var upåvirkelig for mørkets angrep, og dessuten upåvirkelig av tretthet, sykdom og svekkelse. De få gangene han har omtalt selve innholdet i BB, har det kun vært for å påstå at brevet holder den samme høye kvaliteten som alle de andre meddelelsene JA mottok fra den oversanselige verden. Men i kapittel fem får vi altså endelig en sjanse til å se hvordan CE begrunner sin påstand om BBs ”høye” kvalitet.

CE understreker meget kraftig at BB kun kan forstås på bakgrunn av den meget truende situasjonen som menneskeheten sto overfor i 1938, på grunn av Ardors eteropptegnelser, som ville kunne føre til en ”kæmpemessig katastrofe”, som CE kaller det. Og i CEs øyne er det en selvfølge at Gud og de yngstes forsøk på å avverge en slik katastrofe nødvendigvis måtte gjøres på en måte som ville etterlate leseren i en tilstand av uro. En henvendelse til de danske bispene, som i årevis hadde ”skudt sin dårlige samvittighed til side”, for å frelse dem og millioner av mennesker fra følgene av bispenes unnlatelsessynd måtte få form av et ”strengt advarende råb”! Og han mener kritikernes reaksjoner på BB er helt ”ulogiske”.

”Set på baggrund af alle de rædsler, der brød ud med Anden verdenskrig, forekommer det os således ubegribeligt, at nogle kan anke over ikke at finde ”den samme ro” under læsningen af Bispebrevet, som under læsningen af de øvrige skrifter. Skulle Bispebrevet have været skrevet på en måde, så man fandt ro under læsningen af det, måtte det jo have betydet, at Gud og de Yngste var fuldstændig upåvirkede af de akut truende æteroptegnelser, der stod i Jordens astrale horisont i ’38? Og dét hadde rigtignok rimet dårlig med det billede, vi får af Gud i de øvrige skrifter”.

I løpet av den første halvannen side av dette kapittelet, forsøker CE å etablere som fakta en lang rekke premisser, som i beste fall må sies å være meget kontroversielle, og som han ikke gjør det minste forsøk på å sannsynliggjøre. Som vanlig når det gjelder CE, er hans resonnementer bygget på påstander og postulater, og i meget liten grad på dokumenterbare fakta. Hvordan kan han f eks påstå at ”en række i Danmark inkarnerede Yngste (har) skudt deres dårlige samvittighed til side, mange i årevis, og nu gør Gud et sidste forsøg på at frelse dem – og millioner af andre – fra følgerne af deres undladelsessynd: ikke at turde anerkende V.m.L. offentligt”.

CE synes altså å sitte inne med en viten om at disse yngste som var inkarnert med det formålet å være talsmenn for VmL, både innenfor og utenfor kirken, de må alle som en ha erkjent at VmL var sannheten, og deres eneste begrunnelse for ikke å tre i skranken for VmL var frykt og feighet. Nå er det meget vanskelig å vite hvor han har denne viten fra – det finnes meg bekjent ikke dokumentert noe sted at dette var tilfelle. Jeg er gjort kjent med fra min danske venn, Vagn Ranfelt, at f eks Thorvald Kierkegaard, som av JA ble utpekt som en av disse yngste, ble spurt før sin død om han kunne erindre at han hadde avlagt et løfte om å være talsmann for VmL, og dette svarte han bestemt benektende til. Han kunne verken erindre noe løfte eller hadde noensinne opplevd det som sin oppgave å være talsmann for VmL, og han hadde således heller ingen dårlig samvittighet. For når han ikke kunne erindre sitt løfte, så kunne han selvsagt heller ikke føle noen dårlig samvittighet for ikke å ha oppfylt dette løftet, og aller minst kunne han ha skutt denne ikke-følte dårlige samvittigheten til side i mange år. Og det er jo intet som tyder på at Kierkegaard var alene om å ikke ha noen erindring om å ha avlagt et løfte, og jeg synes det er uttrykk for en overforenkling av meget komplekse forhold, når CE ikke evner å se andre grunner til at VmL ikke slo gjennom i 1920, enn at alle som skulle vært talsmenn for verket bevisst unnlot å støtte verket av frykt, til tross for at de forsto at de sto overfor sannheten. Jeg har forsøkt å undersøke omstendighetene omkring de syv danske bispene fra 1920, gjennom å lese biografier osv. og det som er felles dem er at de sto midt oppe i en meget travel gjerning som kirkeledere i en tid da mange store og viktige stridsspørsmål sto på dagsordenen. Og jeg har ikke funnet noe som tyder på at noen av dem hadde fått forståelsen av at VmL var sannheten. Det kan man kanskje heller ikke forvente å finne, men jeg må innrømme at jeg stiller meg meget tvilende til om flertallet av dem en gang hadde lest VmL. Og om de ikke hadde lest VmL, så kan de vanskelig ha fattet hva det var de sto overfor. Biskopene fikk mange skrifter tilsendt, blant annet sendte også I P Muller ut sine bøker til mange prester og bisper, og han møtte også flere av dem personlig. Man kan kanskje ikke regne I P Muller for å være det mest troverdige vitnet, men da jeg leste om hans personlige besøk hos noen av bispene, synes jeg det fremgikk at vedkommende bisper ikke hadde lest VmL, men kun hadde verket stående i bokhyllen, etter å ha fått det tilsendt fra Agerskovs. Mitt inntrykk er også at det innen kirken bredte seg et rykte om at VmL var spiritisme, og om det synspunktet vant frem, vil jeg holde det for overveiende sannsynlig at de fleste av kirkens menn valgte å ikke lese verket, for spiritisme ville nok de færreste av dem ha noe med å gjøre! Ja, selv domprost Martensen-Larsen som skrev om VmL i sin bok, "Spiritismens Blændeværk og Sjæledybets Gåder", som ble utgitt få år etter VmL, hadde ikke lest boken ferdig, for store deler av den var ikke en gang sprettet opp, fant MA ut etter pastorens død, da hans eksemplar dukket opp i et antikvariat. Det vil ikke forundre meg om Kierkegaard og Martensen-Larsen representerer det store flertallet av kirkens menn, og jeg finner det personlig mest sannsynlig at de fleste av dem overhode ikke ante hva VmL var for noe fordi de ikke hadde lest verket, eller at de i beste fall kjente til innholdet fra tredje person og fått det omtalt som spiritisme, til tross for at de muligens hadde boken stående i sin bokhylle. Og det står da også klart og tydelig i SOS at det bare var en liten sjanse for at VmL ville slå gjennom allerede i 1920! Og det er også helt klart at JA hadde særdeles liten tro på at prestene ville anerkjenne VmL da den kom ut. I et brev til Christian Jørgensen fra 5/5 1921 skrev hun:

”Jeg kan egentlig ikke sige, at vi ”venter” paa Præsterne, for ingen av oss har haft Tillid til, at de vilde blive Talsmænd for ”V.m.L”…”

Skal tro hvem JA tenker på når hun skriver at "ingen av oss" har hatt tillit til at prestene ville bli talsmenn for VmL? Mener hun seg selv og sin mann, eller inkluderer hun ogå sin åndelige leder i dette "oss"? I et brev til Pastor Wemmelund gir videre JA uttrykk for at det sikkert vil bli en lang vei fremover før VmL vil bli allemannseie:

"Nej, vi maa nok trøste os med Bjørnsons Ord om: en Sandheds langsomme Vækst, som De citerede i Deres Brev. Der er sikkert en lang og trang Vej fremad for "Vandrer mod Lyset", førend den kan blive det "Allemands-Eje", som vi alle drømmer om."

Dette utsagnet rimer særdeles dårlig med den påstanden at Gud bare fem år senere, med utgivelsen av BB gjorde et siste, temmelig desperat forsøk, på få bispene til å anerkjenne VmL! Burde man ikke fra oversanselig side på en eller annen måte ha forhindret at JA flere steder uttalte så utvetydlig at det ikke ville komme flere budskaper, og at det ville bli en lang vei fremover før VmL ble anerkjent av det store flertallet? Hennes kategoriske utsagn bidrar jo i høy grad til å undergrave troverdigheten av BB, som kom ut bare 5 år etter at hun hadde fastslått at det ville gå lange tider før VmL ville bli kjent av mange!

JA skriver i brevbesvarelser at hun vet at enkelte av prestene som fikk tilsendt VmL i 1920 ble grepet av verket, selv om hun ikke er særlig konkret omkring hvor hun har denne viten fra, eller om antallet av disse prestene, og heller ikke om deres beveggrunner for å ikke stå frem for offentligheten. Og hun refererer også i en av brevbesvarelser til en prests anmeldelse av VmL, som tydelig avslører at han hverken har gjennomtenkt eller forstått verket. I BB står følgende om hvorvidt noen av bispene eller prestene ble oppriktige tilhengere av VmL:

"Som vor jordiske Tolk har bemærket i sin Indledning, blev vor Faders Budskab "Vandrer mod Lyset" i året 1920 overgivet til de Bisper, som da sad i Embedet. De Mænd, som dengang var Kirkens øverste Myndigheder, havde alle lovet vor Fader, at de under jordelivet vilde modtage et eventuelt Reformationsværk, hvis det lykkedes at faa det omsat til den jordiske Verden, samt lovet at gennemføre den i Værket paapegede Revision af den bestaaende Tro. Men gjorde de det? Nej, det gjorde de sandelig ikke!! De vendte sig fra det, de ønskede ikke at beskæftige sig med et Værk, der saa fuldstændig rev deres Kirkes Lære ned fra det ophøjede Stade, som den hidtil havde indtaget. Ja, et Par af eders Forgængere vendte sig endda i den dybeste Foragt fra vor Faders Budskab; thi i deres jordiske Blindhed antog de, at Satan, Djævelen, stod bag det givne!! Men er det virkelig tænkeligt, at Satan, Mørkets Fyrste, den øverste Repræsentant for Synden, for Hadet, for al Verdens Ugerninger, Ondskab og Daarskab, kunde være i Stand til at forme et saadant Kærlighedens og Renhedens Evangelium, som bl. m. a. indeholdes i "Vandrer mod Lyset"? Nej og atter Nej, noget saadant vilde være ganske ugørligt! Men Mennesker er altsaa i deres Kortsynethed dog i Stand til at give den Art Tanker Rum i deres Sind! - " (Min uthevning).

Om man skal anvende BB som en sikker kilde til å forklare hvordan bispene reagerte i 1920, synes det altså helt klart at ingen av dem kommer i den kategorien som CE så foraktelig har omtalt; de som avviste VmL av feighet og frykt for å miste sitt embede! Og CE anser jo i høyeste grad BB for å være en sikker kilde, så det undrer meg at han ikke har fått med seg hva som her fortelles om bispenes reaksjon. Det sies jo intet her om at de ble grepet av VmL eller at de forsto at det var sannhetens budskap fra Gud, bare at de vendte seg fra det! Og hvordan forholdt det seg med de ca 60 prestene? Jo, om dem står følgende:

"Ikke alene eders Forgængere i Embedet fik vor Faders Budskab tilsendt, flere af eders Brødre inden for Kirken havde ligeledes før Inkarnationen givet Løfte om at være deres Overordnede behjælpelig med at gennemføre en Revision af den bestaaende Lære. Heller ikke disse Mænd holdt deres Løfte, skønt adskillige af dem følte sig dybt grebne af de givne Meddelelser, skønt de glimtvis følte, at de her stod over for de saa længe eftersøgte Sandheder. I Stedet for at bede vor Fader hjælpe dem til fuldtud at forstaa det givne, saa at de kunde blive i Stand til at delagtiggøre deres Menigheder i deres Viden og Forstaaelse, forholdt de sig passive, fordi de ikke vovede at komme ind i en Situation, der muligvis kunde blive Grundlaget for deres Afskedigelse fra Kirkens Tjeneste. - Mange af disse Mænd, der brød det til vor Fader givne Løfte, er forlængst blevet kaldt hjem og har over for Gud maattet gøre Rede for, hvorfor Modet til at følge Hans Kalden svigtede dem i den afgørende Stund."

Her legger vi merke til at det står at atskillige av prestene følte seg dypt grepet av de givne meddelelser og at de glimtvis følte at de sto overfor de så lenge søkte sannheter. Men i stedet for å be Gud om hjelp til fullt ut å forstå det givne, forholdt de seg passive, fordi de ikke voget å komme i en situasjon der de risikerte sin stilling i kirken. La meg før jeg går videre i mine kommentarer til dette avsnittet i BB understreke at jeg personlig selvfølgelig ikke godtar BB som en sikker kilde i disse forholdene! Hele BB er etter min mening en forfalskning, og hvert eneste avsnitt brevet gjennom kan inneholde løgnaktige opplysninger. Men grunnen til at jeg likevel vil omtale dette avsnittet nærmere, er at det er av interesse å se hvor CE eventuelt kan ha funnet sine opplysninger om at den eneste grunnen til at bispene og prestene ikke reagerte på VmL, var at de var feige! Vi så altså i avsnittet ovenfor at det ikke står noe om at bispene holdt seg tilbake på grunn av feighet, og hvordan skal vi forstå det som står om de 60 prestene? For det første er det ikke så lett å være sikker på hvor mange som menes med atskillige. I "Bokmålsodboka" utgitt av det norske Universitetsforlaget står "atskillige" synomymt med "(ganske) mange" eller "ikke så få". Det må vel da dreie seg om mindre enn halvparten av de 60 prestene, altså ikke mer enn 30. Selv synes jeg dog også det virker for mye, og mener man ville ha uttrykkt seg anderledes om det dreide seg om så mange. Jeg vil heller antyde at det kan være snakk om 10-15 prester, som i følge BB ble dypt grepet og glimtvis følte at de sto overfor de etterlengtede sannheter. Og ut fra denne måten å formulere hva prestene opplevde, synes det ganske tydelig at de ikke fullt og helt tok til seg innholdet VmL og oppfattet det som den hele og fulle sannheten, som de gikk inn for med hele sin overbevisning. Om det var tilfelle, ville det vel neppe heller ha stått at de ikke ba til Gud om hjelp til å forstå det fullt ut.

Det blir sannsynligvis mye mer dekkende å si at de hadde en glimtvis følelse av at VmL fortalte sannheten, men at de gikk ikke noe videre på grunnlag av den følelsen. Og grunnen skulle altså være, i følge BB, at de ville unngå at en stillingtagen skulle gi grunnlag for deres avskjedigelse. Vi mennesker har en stor evne til å skyve fra oss det vi ikke ønsker skal forstyrre vår sjelefred, selv om vår ånd i mange tilfeller vil fortsette å minne oss på det, dersom det er viktig, men om disse prestene følte noen plagsom dårlig samvittighet i årene fremover gir ikke teksten i BB oss noen grunnlag for å vite med sikkerhet! Og vi må i denne sammenhengen ikke glemme at den som ikke reagerer på samvittighetens innskytelser, men overhører dem, trekker mørket til seg, og gjør seg selv mer og mer uegnet til å utføre den lovede oppgaven i lysets tjeneste. Og det som synes klart, er at det ikke finnes noe grunnlag i BB selv som støtter CEs voldsomme utfall mot prestene og bispene, og hans meget harde dom over dem. Sannsynligheten er etter min mening mye større for at langt de fleste prestene reagerte som det BB forteller at bispene gjorde - de avviste VmL ganske hurtig uten noen særlig grundig refleksjon, og hadde ingen opplevelse av at BB var sannheten fra Gud! Og selv om CE gjør sitt beste for å fremstille det å gjenkjenne sin samvittighet som den enkleste sak i verden, og prestenes misjon som nærmest et bagetellmessig "venstrehåndsarbeid", så er det slett ikke alltid like enkelt å "utskille" sin samvittighets stemme fra alle de tankeimpulser som oppstår i ens tanker, og særlig ikke når de eldste gjør alt hva de kan for å forvirre ved å innpode forvirrende tankeimpulser! Ja, selv JA var tydelig klar over hvor vanskelig det kunne være å erindre et løfte og forteller i det åpne brevet til I. P. Müller, at også hun har opplevd å bryte slike avgitte løfter fra før sin inkarnasjon, og at hun derfor intet hadde å bebreide den presten som ikke erindret sitt løfte om å være talsmenn for VmL(i det åpne brevet er det tale om Thorvald Kierkegaard, som JA har fått utpekt fra oversanselig side som en av dem som hadde avlagt løfte om å være talsmann for VmL i den jordiske verden):

"For øvrigt har vi ikke noget at lade Pastor Kierkegaard høre,vi har selv ofte i tidligere Inkarnationer glemt vore Løfter til vor Gud og Fader. Vi ved, at det er meget vanskeligt under Jordelivet at holde de givne Løfter."

Sammenlignet med den forståelsesfulle holdningen JA inntar overfor Thorvald Kierkegaard, hvor hun meget åpent erkjenner at også hun ofte har glemt sine løfter i tidligere inkarnasjoner, må man vel nærmest kalle den ubarmhjertige og nådeløse dommen "Gud" har felt over de kirkens menn som ikke erindret sitt løfte om å være talsmenn for VmL i 1920 for grotesk:

"- Mange af disse Mænd, der brød det til vor Fader givne Løfte, er forlængst blevet kaldt hjem og har over for Gud maattet gøre Rede for, hvorfor Modet til at følge Hans Kalden svigtede dem i den afgørende Stund. Bittert har de angret deres Svigten, bittert har de angret deres Tavshed, thi vor Fader viste dem, hvorledes der vilde have set ud i den jordiske Verden, hvis de havde fulgt Hans Kalden. De Billeder af Verdenssituationen, som I - Kirkens øverste Myndigheder - nu ser og længe har set for eders Øjne, skyldes til Dels disse Mænds Svigten! Og vor Fader har paa deres Skuldre lagt en stor Del af Ansvaret for de grufulde Begivenheder, som nu i lange Tider daglig har fundet Sted baade i Syd, i Vest og i Øst. Disse Mænd, der svigtede deres Løfte, bærer nu deres store Ansvar for de Millioner af Menneskeliv, der er gaaet tabt baade af Kombattanter og af Nonkombattanter; de bærer deres store Ansvar for de talløse Grusomheder udøvet mod Mænd, Kvinder og Børn, de bærer deres ansvar for de talrige Skændselsgerninger udøvet under Krigenes Rasen og Hærgen, de bærer deres ansvar for de aandelige og legemlige Lidelser, Ansvaret for de tragiske Livsforhold, som er blevet utallige Kvinders og Børns Skæbne. Ja, det er ugørligt at opremse alt det, som disse Mænd nu maa bære Ansvaret for, et Ansvar, som det vil tage dem Aartusinder, ja, maaske Aarmillioner at faa bortelimineret gennem den Bod, vor Fader har paalagt dem. Mange vanskelige, mange triste og tunge Inkarnationer venter i Fremtiden de Mænd, der svigtede vor Faders Tillid. Og jeg siger derfor til eder: lad mine Ord her være et Memento for eder; tænk paa det mægtige Ansvar, som vor Fader engang vil lægge paa eders Skuldre, hvis ogsaa I vender eder fra den Mission, som er eders!"

Denne nærmest hevngjerrige måten å straffe de yngste for å ha blitt villedet av mørket, ved at de vil få tunge og triste inkarnasjoner i flere millioner år fremover i tiden, er helt ukjent fra VmL! Ingen steder kan vi lese om en slik barbarisk opptreden fra "Gud" sin side! CE hevder at dette ikke er en straff som "Gud" utsetter dem for fordi han ønsker å hevne seg, men at det er en ganske naturlig følge av gjengjeldelsesloven. Men slik som dette, er gjengjeldelsesloven aldri før blitt fremstilt i VmL-verkene! Tvert i mot står det at over Guds gjengjeldelseslov står Guds barmhjertighet, og det er også alltid helt avgjørende for hva slags "gjengjeldelse" som kan komme på tale hvordan den som vender hjem etter et jordeliv forholder seg til sine "synder"! Bare i de sjeldneste tilfellene kommer de strengeste bestemmelsene i gjengjeldelsesloven til anvendelse, og det overfor de harde og steile som ikke vil innrømme at de har gjort noe galt, og som ikke føler sorg eller angrer sine synder. Den angrende vil nesten alltid kunne gjenopprette sine feiltagelser ved en eller annen frelsergjerning, og dette gjelder i høyeste grad de yngste, som vil kunne inkarnere som geniale viteskapsmenn og f eks finne opp en medisin som kan redde tusenvis, eller millioner av mennesker! Det burde således være et vanvittig spill av de yngstes geniale evner, om deres evner som menneskenes foregangsmenn skulle måtte bruke millioner av år til tunge, triste inkarnasjoner for å sone sin skyld. Og at de blir pålagt store deler av skylden for noe som de eldste har planlagt og sørget for å få satt ut i livet gjennom sin onde tankepåvirkning er temmelig absurd! Jeg vet kun om et tilfelle som nevnes i VmL, der de yngste blir rammet av gjengjeldelsesloven i dens strengeste form, og det er dersom de har utført drap, og sluppet unna den jordiske straff. I slike tilfeller, vil ikke deres anger etter jordelivet være tilstrekkelig til å "bøte" på deres misgjerning, men de vil i et kommende jordeliv måtte redde et tilsvarende antall mennesker fra å bli drept, uten at de vil ha sin skytsånd eller Guds beskyttelse. Resultatet vil da oftest bli at de selv vil bli lemlestet eller drept under utførelsen av redningsdåden. Ellers sies det ganske tydelig flere steder at de av de yngste som har feilet, eller misforstått sin misjon, vil få en ny sjanse til å rette opp igjen sine feiltagelser i en senere inkarnasjon. I et brev til Pastor Wemmelund fra 1919 står det f eks:

"Har de Yngste misforstaaet deres Opgave i det jordiske Liv, eller er de bleven vildledte af Ardor og hans Hjælpere, vil de altid i en senere Inkarnation faa den Opgave at rette Fejlene."

Og om ikke dette sitatet er tilstrekkelig for å vise hva VmL står for i dette spørsmålet, så skriver Ignatius Loyola i "Forsoningslæren og Genveien dette om hva som vil bli Guds ord til de prestene som ikke evner å erindre sitt løfte om å være talsmenn for VmL:

"I have ikke værnet om den Kærlighedsspire, jeg har plantet i eders Hjerter, I have ikke plejet og hæget den; forkrøblet og spæd staar den skjult, dækket af det Mørke, der er i eders Sind; gaar tilbage og søger i nye Jordeliv at bringe Kærlighedsspiren til at vokse, til at udfolde sig i sin hele Skønhed, og naar I have fremelskFet de farveskønne, duftende Blomster, der hvile i deres trange Svøb, da kunne I sejre over eder selv, da kunne I tilgive eders ældste Broder, og da ville I vandre fremad omstraalede af min Kærlighed, vandre frem imod klarere, renere og stærkere Lys!"

Forskjellen mellom disse vakre og opphøyede ordene og BBs groteske utmaling av "Guds" staffedom som vil ramme bispene og prestene, er nærmest himmelvid, og det burde være fullstendig opplagt at så forskjellige holdninger til de yngste ikke kan stamme fra den samme kilden! Loyolas ord stammer helt tydelig fra de himmelske ånder, mens BBs ord fra mørkets onde og formørkede ånder!

Det står intet i VmL om at en eventuell reformasjon av den danske kirken ville føre til en større internasjonal åndelig vekkelse, slik CE hevder ville bli resultatet om den danske reformasjonen ble gjennomført, kun at den ville vekke gjenlyd langt utenfor Danmarks grenser. Det virker selvsagt sannsynlig at det kan ha vært inkarnert mange av de yngste også blant mange andre lands krikeledere, som hadde lovet å forsøke å følge Danmarks eksempel, dersom reformasjonen i Danmark lyktes. Men da VmL ikke slo an i Danmark ved utgivelsen, er det meget vanskelig å se for seg at en eventuell reformasjon i Danmark i 1940, 20 år senere, skulle ha noen særlig stor sjanse til å bre seg til land som allerede var eller meget snart ble trukket inn i 2. verdenskrig. Knapt to måneder etter at fristen fra BB gikk ut, ble jo både Danmark og Norge angrepet, og ikke lang tid etter, Hadde Hitlers naziregime underlagt seg store deler av Europa. Virker det sannsynlig at disse landene, som var i krig fra 1940, samtidig som de var okkupert av en brutal krigsmakt, som førte streng kontroll med all virksomhet i landet, skulle klare å reformere sin kirkes trosgrunnlag? På meg virker dette fullstendig usannsynlig, må jeg innrømme - jeg vil tro at kirkene gjennom disse fem krigsårene hadde sin fulle hyre med å forsøke å fungere på et vis mens befolkningen led under okkupasjonen med sviktende matvareforsyning og harde livsvilkår på alle livets områder. Jeg kjenner ikke den danske kirkens historie godt nok til å uttale meg for sikkert om krigstiden, men har jo fått med meg såpass at innen kirken fantes det både motstandsfolk og tyskvennlige prester, og den europeiske antisemittismen hadde sine uttalte støttespillere også innen biskopenes egne rekker. Og det synes meg svært usannsynlig at et emne som VmL ville bli satt særlig høyt opp på dagsordenen i kirkene i det okkuperte Europa. Men i følge CE, skulle altså BB føre til en reformasjon i Danmark i 1940, og en åndelig vekkelse i hele det krigsherjede Europa. Virker dette sannsynlig? I hvilke land var det eventuelt denne åndelige vekkelsen skulle skje? Og hvordan tenker CE seg at en åndelig vekkelse i Europas krigsherjede land skulle påvirke Hitler og hans generalstab? Ville de bli så opplyste gjennom det lyset som bredte seg som en følge av reformasjonen at de ville oppgi sine krigsplaner, og trekke seg tilbake fra de landene de allerede hadde okkupert? På meg virker ikke dette som annet enn drømmer og fantasier uten rot i virkeligheten. Hitler-regimet var befolket av sannsynligvis de aller ondeste eldste som eksisterte, som var fullstendig skruppelløse og samvittighetsløse, og de hadde det tyske folket fullstendig i sitt grep gjennom massiv propaganda og hjernevasking gjennom mange år. Skulle en reformasjon i Danmark i 1940 kunne endre noe på dette? Neppe! Dersom man skulle ha klart å forhindre Hitler og hans nazistparti fra å komme til makten, måtte dette selvsagt ha skjedd på et langt tidligere tidspunkt. I 1940 var hans makt blitt å sterk, at intet kunne stanse ham fra å sette i verk sine grusomme planer om å oppnå verdensherredømme, og aller minst at ni danske bisper ble tilhengere av VmL, hvor mye dette enn ville ha vært en særdeles gledelig begivenhet!

Vi må også huske på at de eldste alltid gjorde alt de kunne for å hindre samarbeidet mellom de yngste når det gjaldt å bringe de store sannhetene til jorden, og de yngste som inkarnerte som prester og bisper har selvsagt ikke sluppet unna de eldstes angrep, og jeg vet f eks at domprost Martensen-Larsen gjennomgikk en meget dyp og alvorlig krise i sitt trosforhold da han var ganske ung mann, og hans tvil holdt ham borte fra all aktiv deltagelse i kirkelivet i flere år. Når de yngste hadde særlig viktige oppgaver å utrette i sin inkarnasjon, sørget de eldste alltid for å trekke mørket tett omkring dem, for at de skulle ledes på avveie og mislykkes med sin misjon! Det kommer meget tydelig frem i dette sitatet fra en brevbesvarelse til Pastor Wemmelund i 1919, som jeg også har sitert fra ovenfor:

"Men har det været Ardor og hans Hjælpere magtpaaliggende, at de gjorte Fejl ikke blev rettede, saa har han paa ny samlet en Skare af de Ældste om en saadan Udsending fra Gud for, ved forvirrende og fejlagtige Tankeindskydelser, at hindre Rettelserne eller forvrænge det nye, der skal gives."

Selv om jeg altså finner det overveiende sannsynlig at bare et lite fåtall av de yngste som var inkarnert for å være talsmenn for VmL virkelig ble grepet av verket, innser jeg selvfølgelig at det sannsynligvis fantes noen som forsto at de med VmL sto overfor et budskap av overordentlig stor verdi. Og om disse i tillegg kunne erindre sitt løfte om å være talsmenn for verket, men unnlot å tre frem, så rammer BBs kritikk selvsagt dem, men alt tyder på at disse var i et forsvinnende lite mindretall, og noe offentlig ordskifte om VmL ble det omtrent ikke. Interessen var tilnærmet lik null. Og man kan jo bare forestille seg hvordan de ni bispene i 1938 (pluss en til i 1939) opplevde å motta et skrift der det ble påstått at om de ikke innen en frist på to år avsa seg sin tro, så ville Gud muligens måtte avbryte all forbindelse med menneskeheten, muligens for flere millioner år for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne komme. Jeg kan ikke tro annet enn at de må ha trodd at vedkommende som sendte ut et slikt brev ikke kunne være ved sine fulle fem. Om jeg selv forsøker å sette meg inn i en lignende situasjon, og forestiller meg at jeg en dag uten forvarsel mottok en henvendelse fra et trossamfunn som krevde at jeg skulle slutte å tro på VmL, og i stedet slutte meg til en for meg ukjent tro, som jeg ikke fant i overensstemmelse med min overbevisning, og om jeg ikke gjorde dette innen en frist på to år, så ville hele menneskeheten måtte lide i årmillioner fordi jeg hadde sviktet – ja så må jeg jo innrømme at jeg ville undre meg over at noen virkelig kunne tro at det er mulig å få noen til å skifte tro ved hjelp av utpresning, og et slikt skrift ville gjøre et umåtelig dårlig inntrykk på meg! Det er så hinsides ethvert seriøst og anstendig forsøk på å få en troende i tale, at bare den som er tilnærmet fanatisk i sin tilbedelse av JAs ufeilbarlighet, kan gå inn for en slik form for henvendelse uten å se at den er dømt til å mislykkes.

Jeg kan jo i denne forbindelsen nevne at jeg før CE utga sin bok til forsvar for BBs ekthet skrev en mail til bestyrelsen i Forlaget, der jeg i ganske skarpe vendinger advarte dem mot å utgi et skrift der de forsvarte tanken om at Gud kan tenkes å bryte all forbindelse med menneskene. Noen av mine aller beste venner i VmL-miljøet kritiserte meg ganske kraftig for tonen jeg hadde valgt i min henvendelse, og bestyrelsen ble da også meget såret over min ganske udiplomatiske henvendelse, og skrev et fornærmet svar tilbake hvor de gjorde det klart at intet av det jeg skrev kunne endre på deres beslutning om å utgi forsvarsverket, og Jørgen Degn skrev rasende til meg at han aldri mer vil motta noe som helst fra meg, og om jeg sender ham en eneste mail i fremtiden, så vil den havne i hans søppel-boks. Bestyrelsens reaksjon var ganske betegnende for hvordan folk flest vil reagere når de opplever at noen angriper deres tro, men for CE og hans støttespillere å se at det var meget lite håp om å komme i dialog med bispene gjennom en henvendelse av BBs karakter, som var et eneste langt angrep på deres tro, og endog et utpresningsforsøk for å få dem til å godta VmL, det synes helt umulig. De kristne bispene skulle visst tåle hva som helst av angrep på det de trodde på, og likevel være imøtekommende overfor dem som angrep dem, og som forespeilet dem mange tusener, ja kanskje millioner av år med triste og tunge inkarnasjoner, pluss at Gud ville skrive med flammende skrift over deres hoder; veiet og funnet for lett, og menneskene ville muligens måtte lide for deres unnlatelsessynd i millioner av år fordi Gud da muligens måtte avbryte all forbindelse med dem. For ikke å snakke om at de måtte bære en stor del av skylden for de enorme lidelsene som de truende hendelsene ville påføre menneskene på jorden. Og så påstår man at BB ikke var et forsøk på å presse bispene til å reformere kirken? Det er jo absurd! Det er jo så åpenbart et forsøk på å presse bispene til å avsi seg sin tro mot sin vilje! Og i mine øyne kan ikke BB være noe annet enn en bevisst provokasjon, designet for å forhindre at VmL skulle vinne gjennom, for ved utsendelsen av BB var VmL diskreditert i mannsaldre fremover i kirkens øyne – og den fiendtlige holdningen som gjør seg gjeldende blant mange VmL-tilhengere overfor kirken og prestene har også sitt utspring i BBs svartmaling av den kristne kirke, og av kristendommen. BB er et grunnleggende splittende skrift, og ikke bare skapte det en nærmest uoverstigelig splittelse mellom VmL og kirken, det har også like siden det kom ut skapt splittelse innad i det lille danske VmL-miljøet. Forfatteren har til fulle lyktes med sitt forehavende å forfalske det sanne budskapet i VmL.

Når CE i lett hånlig tonefall hoverer over dem som har tillatt seg å mene at BB er et eksempel på meget dårlig kommunikasjon, og trekker den slutningen at de derved mener at de yngste eller endog Gud burde få et kurs i kommunikasjon, så er det godt mulig det er meg han henviser til, for jeg har hevdet at den som bare har den minste lille innsikt i kommunikasjon vil forstå at en henvendelse av typen BB, umulig kan møte noen velvilje hos de danske bispene, og at det som et forsøk på å få dem i tale i trosspørsmål må sies å være totalt mislykket. Men når jeg sier dette, så er det noe jeg hevder i meget trygg forvissning om at det verken er de yngste eller Gud som står bak BB, men tvert imot en av de eldste som har sett sitt snitt til å narre JA mot slutten av hennes liv, da hun var trett, mismodig og svekket av sykdom, og som klarte å få henne til å utgi et mørkets skrift der de grunnleggende sannhetene om menneskenes forhold til Gud som vi har fått kjennskap til gjennom VmL, blir forvrengt og forfalsket. Selv gjengjeldelsesloven klarer BB å forfalske i det det hevdes at de yngste som mislyktes i å være talsmenn for VmL, ville måtte gjennomleve flere tusen, ja muligens flere millioner år med triste og tunge inkarnasjoner. Og dette påstås uten at forfatteren vet det minste om hvordan disse yngste ville stille seg til sin mislykkede misjon når de våknet opp i sfærene etter sine liv. I VmL får vi vite at over gjengjeldelsesloven står Guds barmhjertighet og om disse yngste reagerte med dyp sorg og bønnfalt Gud om å tilgi dem, og om å gi dem en nye sjanse til å gjøre VmL kjent, så er det etter min mening helt utenkelig at Gud ville straffe dem ved å gi dem triste og tunge inkarnasjoner i flere millioner år – hva slags hensikt skulle det ha, annet enn at de skulle lide? I BB møter vi for første gang en ”Gud” som helt bevisst ønsker å påføre sine skapninger lidelse fordi de skal unngjelde for sine unnlatelsessynder. Mens i VmL får vi vite at selv statsledere som har mange menneskeliv på samvittigheten fra sin regjerningstid på jorden, kan få sone sine synder ved å redde et tilsvarende antall mennesker fra døden ved f eks å oppfinne en livreddende medisin. Den ”Gud” som i BB truer med traff og pinsler er heldigvis en helt annen enn VmLs Gud – en løgnens og hevnens ”Gud” på linje med den gammeltestamentlige Jahve. At noen som har sluttet seg til VmL ikke kan se at BBs hevngjerrige ”Gud” er den ekte Guds rake motsetning, er meg en stor gåte!

Men CE mener altså at BBs karakter av å være et strengt opprop, formulert med hårde ord i en dyster tone var en følge av de meget truende eteropptegnelsene som sto i horisonten i ’38. Og han finner det ulogisk at ikke motstanderne av BB kan se at de truende lidelsene gjorde at Gud og de yngste ikke hadde noen annen måte å formulere seg på. De var i hans øyne påvirket av en truende ”kæmpemessig katastrofe”. Vel, så la oss da undersøke om vi kjenner til andre eksempler på at Gud og de yngste var så sterkt preget av truende hendelser, at de så seg nødt til å ty til samme ”hårde” måte å uttrykke seg på som i BB. Vi vet jo f eks at arbeidet med VmL i tid falt nogenlunde sammen med utbruddet av den første verdenskrigen i 1914, som påførte millioner av mennesker umåtelige lidelser, og i forlengelsen av krigen gjorde de russiske massene opprør mot tsardømmet og en av de blodigste revolusjonene noensinne ble gjennomført og resulterte i etableringen av et av historiens mest brutale diktaturer, som i sin tur resulterte i at over 30 millioner mennesker ble utryddet eller døde av sult på grunn av regimets hensynsløshet overfor sin egen befolkning. Kan vi finne spor i VmL av advarsler mot disse forestående grusomhetene, for de må jo ha stått like tydelige i horisonten som eteropptegnelser, for både Gud og de diskarnerte yngste kan avlese alle eteropptegnelser. Finnes det passasjer i VmL som gjør prestene og kirken oppmerksom på at verden sto overfor en verdenskrig som ville overgå det meste av hva som tidligere hadde vært utkjempet av kriger på jorden i meningsløse grusomheter, lidelser og død? For når BB hevder at en reformasjon av kirken i 1938 ville kunne avverge 2. verdenskrigs mange grusomheter, må vi vel anta at tilsvarende reformasjon i årene forut for 1. verdenskrig ville ha ført til en likedan avvergelse av også denne krigen? Og om Gud og de yngste var preget av de truende grusomhetene i 1938, må vi vel anta at de var tilsvarende preget av de truende grusomhetene i 1914? Men finner vi noe i VmL som tilsvarer hva som hevdes i BB i 1938? Finnes det noen hårde ord i dyster tone, for å gjøre bispene og prestene oppmerksom på deres store ansvar?

Svaret er et definitivt nei! Til tross for at JA hadde arbeidet som medium siden 1908, og at Ardors beretning ble diktert allerede i 1913, så ble intet utsendt til representanter for kirken for å eventuelt avverge de kommende grusomhetene. Gud og de yngste kan altså ikke ha vært så preget av de grusomme eteropptegnelsene som truet i horisonten i 1914 som det de i følge CE var i 1938, eller det vil si; det at Gud og de yngste var så preget av de truende lidelsene i 1938, er vel mer å betrakte som et påfunn fra CEs side. Men om en reformasjon av kirken i 1912/13 kunne ha avverget den kommende krigens grusomheter, på samme måte som i 1938, skulle man vel tro at det måtte være mulig å få trykket eller håndskrevet syv eksemplarer av Ardors beretning og Kristi tale og få dem utsendt til de danske bispene sammen med en manende oppfordring om å få hele kirken til å tilgi Ardor, og til å reformere kirken på grunnlag av Ardors beretning og Kristi tale? Men dette mente man tydeligvis ikke fra oversanselig side. Mens Gud og de yngste i 1938 var sterkt preget av de truende grusomhetene, så var de altså tilsynelatende ganske rolige i 1914, og i de nærmeste årene forut. Ja, mens mange av dikteringene foregikk i fredelige Danmark, så herjet krigen med all dens grusomheter ute i Eoropa, og det er intet i VmL som viser at Gud, hans tjener eller de yngste var spesielt påvirket av dette, for vi finner ikke noe som bare tilnærmelsesvis kommer i samme kategori som BB i det som ble diktert i årene 1908-1919.  Er det ikke ganske merkelig at Gud og de yngste fremstår såpass trygge og rolige i disse årene, når de, i følge CE, er så sterkt preget i 1938? Man skulle vel tro at første verdenskrigs grusomheter også måtte berøre Gud og de yngste? Og når de hadde et så dyktig medium som JA til sin ”disposisjon”, hvorfor foretok de seg intet for å avverge krigen ved hjelp av hennes mediumitet?

Faktisk så nevner Michael Agerskov(MA) utbruddet av første verdenskrig i sin bok, Nogle psykiske Oplevelser. Det vil si, verdenskrigen nevnes først ikke, men i mai 1914 ble JA bedt av sin åndelige leder om å lage to ekstra kopier av Ardors beretning og av Kristi tale, som var ferdig på den tiden. Og hun ble også bedt om å ta to ekstra kopier av de delene av Kommentaren som var ferdige. Og når kopiene var ferdigskrevet skulle de etter Leos anvisning oppbevares henholdsvis av JAs søster, Engelke Wiberg, og av MAs svoger, tannlege Karl Lindahl. Selv visste de intet om årsaken til at dette ble forordnet, og intet ble opplyst til dem fra oversanselig side. Men senere forsto de hva årsaken var, og MA skriver om hendelsen:

”Senere har vi jo tydelig forstaaet, at da der efter al Sandsynlighed havde været fare for, at Danmark kunde være bleven draget med ind i Krigen, hvilket stod klart for vore aandelige ledere, saa havde de med et eventuelt bombardement for Øje, sørget for, at det for dem saa kostbare Manuskript blev opbevaret paa 3 forskellige Steder i Byen i det Haab, at det i det mindste paa eet af Stederne kunde findes i Behold”.

Hva som er meget viktig å merke seg i det MA skriver om denne hendelsen, er at man fra oversanselig side ikke opplyste noe som helst om årsaken til at JA ble bedt om å lage de ekstra kopiene. Og i mine øyne står det i meget stor kontrast til hva som opplyses i brevet til bispene i 1938, der det ikke legges skjul på at store lidelser for menneskene kan bli resultetet dersom de svikter; for å få dem til å forstå viktigheten av budskapet. Nå kan man kanskje si at det ikke var nødvendig å forklare JA at det var så viktig å oppbevare tre kopier av VmL på forskjellige steder fordi København sto i fare for å bli bombet, for man var så sikre på at hun uansett ville gjøre som hun ble bedt om, men en mye viktigere grunn var at man fra åndelig side aldri vil finne på å opplyse menneskene om at truende eteropptegnelser står i horisonten, fordi menneskenes frykt for de truende begivenhetene og det at deres tanker kretset omkring de truende farene, kan være nettopp det som tiltrekker seg eteropptegnelsene, slik at de yngste ikke kan hindre dem i å inntre som virkelighet på jorden. Og i VmL fremgår det tydelig ar klarsynte mennesker som kan avlese eteropptegnelser, påtar seg et overordentlig stort ansvar dersom de fortelle om de farene de kan se, for det vil gjøre de yngstes arbeide med å avverge farene langt vanskeligere, fordi menneskenes angst altså tiltrekker eteropptegnelsene og gir dem større kraft. Hva skal man så si om det som gjøres i BB, der det meget tydelig fortelles at store farer truer, og det at brevet ble utsendt til 1270 mennesker? Jo, hva som synes helt tydelig, er at den som dikterte BB handler stikk i strid med VmL ved å opplyse om de truende hendelsene, og han/hun fikk også JA til å handle stikk i strid med hva det oppfordres til i VmL, ved å sende meddelelsen ut til så mange mennesker! Legg også merke til at det i følge det MA skriver, ikke ble gjort noen spesielle foranstaltninger overfor JA for at man fra oversanselig side skulle sikre seg mot at hun ble drept i et eventuelt bombardement. Om man ikke kunne avverge at manuskriptet ble ødelagt i hennes hjem, kunne man vel heller ikke sikre seg mot at hun og hennes mann ble drept i et eventuelt bombardement?  Dette står i skarp kontrast til hva CE hevder flere steder om at Gud selvsagt ikke ville tillate at noe skjedde med VmL. Men om JA ble drept, kunne hun jo ikke motta flere dikteringer, og VmL kunne ikke fullføres ved hjelp av hennes mediumitet, Mens dersom det er riktig som CE hevder, at Gud virkelig ikke ville tillate at noe skjedde med hans bok, så kunne han jo bare be JA om å alltid bære med seg de ferdige delene av VmL overalt hvor hun ferdedes, og så kunne Gud sørge for å redde både henne og VmL fra ødeleggelse. Men det er tydelig fra NPO at det kunne ikke Gud, og i stedet ba de yngste om at manuskriptene ble oppbevart på tre forskjellige steder, slik at i hvert fall ett av dem ville unngå å bli ødelagt.

Og for å besvare mitt eget retoriske spørsmål om hvorfor ikke Gud benyttet seg av JAs mediumitet i årene før første verdenskrig, til å gjøre de danske bispene oppmerksomme på farene som truet, og for å oppfordre dem til å reformere den danske kirken for å avverge den truende verdenskrigen, så var det selvsagt fordi dette ikke er en metode som Gud anvender! Det er andre av hans utsendinger som arbeider aktivt for hele tiden å forsøke å avverge de truende eteropptegnelsene, og i følge VmL vil de yngste aldri benytte seg av metoder som går ut på å skremme menneskene og gjøre dem redde for kommende begivenheter, fordi en slik angst altså gjør deres arbeid med å avverge eteropptegnelsene vanskeligere! På dette området strider BB helt og holdent imot hvordan Gud og de yngste arbeider. Og når CE skriver at det vil stride mot det vi får vite om Gud i andre deler av VmL-verkene å tro at Gud kunne være upåvirket av de truende begivenhetene i 1938, så tror selvfølgelig heller ikke jeg at Gud er upåvirkelig for menneskenes lidelser, tvert imot, han bærer alle sine skapningers lidelser på sine skuldre, og en stor sorg over at vi så ofte velger mørkets vei preger hans åsyn. Men likevel vil jeg påstå at det bildet CE formidler av Gud ligner mer på et menneske, enn på bildet av den allmektige Gud som vi kjenner fra VmL. Den allmektige Gud vil selvfølgelig ikke velte sin egen bekymring for truende lidelser over på menneskene, til det er hans personlige styrke så ufattelig stor, at den han taler til selvsagt ikke vil oppleve Gud som bekymret, engstelig eller at han behov for trøst fordi han er så redd for hva som kan komme til å skje, og han vil selvsagt heller aldri ty til harde, truende eller skremmende ord for å vekke opp menneskene. Man må ikke glemme at selv om Gud visste i lange tider at de eldste hadde falt for mørket, og dermed satt i gang en kjedereaksjon av umåtelige lidelser for seg selv og for de skapningene de kunne komme til å skape, så kunne de yngste ikke merke noe som helst forandring på Guds fremtoning når de talte med ham, og dette gjorde Gud av kjærlighet til de yngste fordi han ikke ville at de skulle bli utsatt for den uendelige store sorgen det ville bli for dem å få høre om sine søskens fall, før de selv gjorde forespørsler om hvorfor det hadde gått så lang tid uten at deres søsken vendte tilbake fra jorden.

Selv om Gud altså sørger med de lidende, og de yngste likeså, så blir de altså ikke satt helt ut av spill over andres lidelser, slik at de taler med harde ord i en dyster tone og dermed overfører sin engstelse på dem de er satt til å lede. Gud og de yngste er selvfølgelig fullt kapable til å bevare roen og oversikten, og å tro at et skrift som har Gud som opphavsmannen vil være preget av engstelse og frykt, og truende og harde ord, fordi Gud ikke kan kontrollere seg selv av angst og frykt, er hinsides alt hva vi vet om Gud fra VmL. Gud har gjennomlevd sin egen kamp ut av mørket, og han kjenner absolutt alle utslag av mørkets makt, fordi han selv har seiret over det, og han vil, uansett hva vi mennesker kommer ut for, fullt ut kunne støtte og veilede oss, og vise oss veien ut av mørket og frem mot lyset. Så ja, et skrift med Gud som opphavsmann, vil alltid inngi menneskene ro og tillit til hans hjelp, fordi slik er selve Guds vesen, og selv midt i de grusomste lidelser vil en bønn til Gud alltid fylle oss med den guddommelige ro som utstråler fra ham, slik at vi kan gjennomleve selv de tyngste stunder i full tillit til at Gud alltid ser en løsning! Likedan vil ethvert budskap fra den oversanselige verden som Gud selv er opphavsmannen til, være preget av den fullkomne guddommelige ro og styrke, og enhver som leser det og tar det til seg, vil føle seg trøstet, styrket og beroliget. Dersom et skrift er ukjærlig, dømmende og truende, slik som BB, og man føler man må forsvare det med at de yngste og Gud er preget av stundens alvor, og derfor kanskje ikke er i stand til å fremstå med sin sedvanlige ro og styrke, så kan man være 100% sikker på at et slikt skrift overhode ikke stammer fra lysets ånder, men fra mørkets!

Det kan kanskje være av interesse å minne på hvordan CE i sin tid, for bare fem år siden, kommenterte ”den umådelige hårde medfart, bisperne får” i BB:

”Perspektivet : total tilintetgørelse af livet på jorden forklarer også den umådelig hårde medfart, bisperne får: over deres hoveder vil stå et "Mene tekel: vejet og fundet for let". Ved således at skræmme bisperne, kunne de Yngste bag bispebrevet måske bedre få dem til at forstå, HVOR alvorlige ting, der stod på spil i 1938. Den noget ukærlige formulering ville således være et såre lille onde sammenlignet med dét onde, der muligvis har været i vente. Og sammenlignet med det onde, det ville være (og givetvis HAR været) for de pågældende kirkens mænd at vågne op i lysets verden efter den endte inkarnation som "tavs bisp".” (Min uthevning).

Og han var også fullt klar over at BB er et hardt angrep på kristendommen:

”Kristendommen skydes, om muligt, endnu mere i sænk, end den allerede er blevet det i VmL.”

Som man ser, er CE fullt klar over at BB er et forsøk på å skremme bispene, og at BB inneholder ukjærlige formuleringer. Men han mener at det er et lite onde å skremme bispene med en ukjærlig formulering, i forhold til hvor stort onde det ville ha vært for bispene å våkne opp etter endt inkarnasjon uten å ha utført sin misjon. Men kjenner vi til noen andre eksempler på at man fra oversanselig side forsøker å skremme noen til å skifte tro, og på at man anvender ukjærlige formuleringer for å vekke opp lysets budbringere? Vel, det kan jo være verdt å bruke litt tid å plass på å undersøke hva som ellers skrives i VmL-verkene om de av de yngste som hadde lovet å være talsmenn for VmL dersom det lyktes å få verket frem i den jordiske verden.

Den som sannsynligvis får lengst i å anvende ganske eksplisitte og direkte formuleringer, er sannsynligvis Kristus i hans andre tale i Forsoningslæren og Genvejen. Han skriver her bla a:

”Ud af min rige, min dybe Kærlighed til vor ældste Broder og til eder, I kristne Mennesker, har jeg talet; hører mine Ord og handler derefter! Til eder alle har jeg talet; men mine Ord gælde først eder, der ere Menighedernes ledere og Myndigheder; thi I skulle erindre, at I ere Hyrder for Hjorden, I skulle erindre: at dér hvor Hyrden vandrer, dér følger Hjorden efter! I mange Aarhundreder have I og eders Forgængere ført dem, der vare betroede til eders Omsorg og Varetægt, hen over endeløse golde Vidder. Stene have I givet for Brød! Malurt og bitter Galde var blandet i den Drik, som I rakte de tørstige! Skændsmaal og hadefulde Ord herskede imellem eder. En pegede mod Øst, andre mod Vest; bestandig Splid og ingen Endrægtighed! Tusinder og atter Tusinder af Ord og Sætninger anvendte I for at vise, at den Vej, I vilde føre Hjorden, var den rette, var den eneste. I splittede eders Hjord i Stedet for at samle den! I lokkede med fagre Ord og skøn Tale; I lovede Paradisets Herligheder til de troende, til de hellige; I vinkede med Sejrens Palmegren, med Livets Krone, med Syndsforladelsen i Lammets Blod!

    Hvad vandt I for dem med eders Løgne? En Opvaagnen i Forvirring, i Angest og i Gru over den nøgne Virkelighed: den, at ingen havde sonet Synden! at mange af de Forsyndelser, mange af de Forbrydelser, der kunde være sonede i levende Live, ved Dødens Favntag bares med over i den Verden, i det Liv, der er efter Døden. Ja, sandelig: der vandtes kun Sorger, kun Lidelser derved; thi det, der ikke var sonet i det afsluttede Jordeliv, det maatte sones i det næste!” Kristus i FOG.

Mange vil sikkert hevde at også dette er harde ord til de kristne prestene, og kommer ikke dette helt på linje med hva som står om kristendommen og om prestenes unnlatelsessynd i BB? Ja, jeg må vedgå at Kristus her uttaler seg meget direkte til de kristne prestene om deres mange feiltagelser. Men der hvor BB skremmer prestene med at de vil måtte lide i tusener, ja muligens millioner av år i tunge og triste inkarnasjoner, at Gud selv vil ”brennmerke” dem i den åndelige verden og skrive over deres hoder, "veiet og funnet for lett", at de vil bære en stor del av ansvaret for alle de grusomme lidelsene menneskene må gjennomleve på grunn av deres unnlatelsessynd, at Gud muligens må avbryte all forbindelse med menneskene, muligens for millioner av år for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme, - der hvor BB kommer med alle disse skremmende, truende og harde ordene, der avslutter Kristus sin tale med de mest kjærlige og trøstende ord om Guds uutslokkelige kjærlighet og om den ubegrensede tilliten prestene kan ha til at Guds Hus vil bli stående i all evighet, selv om all verdens stormer herjer, for Hans Hus er bygget på solid klippegrunn, som aldri vil svikte! Jeg tror ingen troende kan lese disse høytidsstemte og vakre ordene fra Kristus om Guds aldri sviktende kjærlighet uten å bli berørt i sitt indre. Det som her står er så uendelig lang fra de primitive og simple truslene i BB som det er mulig å komme! Sammenligning med disse himmelske lovprisningene av den aldri sviktende guddommelige kjærligheten fremstår BB som en samling eder og galle! Skam dem som tror Gud kan stå bak slik blasfemisk tale! Kjenner dere slett ikke Guds altomfattende kjærlighet?

”Vor Fader har sendt eder et Budskab, et Budskab, der ikke alene er til eder, men til al Verden; men I, der bære Kristennavnet, I burde være de første til at modtage det, og ere I de første til at forstaa det, de første til at tilgive vor ældste Broder - da vise I, at I bære Navnet med Ære!

    Vor Fader har bygget eder et Hus, Han har bygget eder et Tempel, og selv har Han taget Ophold derinde. Alle kunne I samles i dets mægtige Rum, under de høje Hvælvinger. Ja, sandelig, vor Fader har bygget eder et Hus, Han har bygget eder et Tempel, og dets mægtige Porte staa aabne for enhver af eder; naar I ville det, kunne I træde derind! Han selv venter eder derinde! Hans Faderrøst har kaldt, Hans Favn er aaben for eder alle! Han længes efter at modtage eder, længes efter at føle sin Kærlighed give højlydt Genklang i eders Hjerter. - Søger eders Fader! Lad Hans Kærlighed være eders, og lad den blive i eder til evige Tider; thi da er der Fred og Forligelse paa rette Maade mellem eder og Ham!

    Vor Fader har bygget eder et Hus, har bygget eder et Tempel; træder alle derind uden Frygt, uden Tvivl, træder alle derind med Tillid og Kærlighed; thi vor Faders Hus er bygget paa Sandhedens faste, urokkelige Klippegrund! Og selv om Skylregnen falder, selv om Floderne stige og true med at styrte det, selv om Vindene storme og falde an mod det Hus, det bliver dog staaende i al Evighed, thi det er grundfæstet paa Sandhedens urokkelige Klippe!” Kristus i FOG.

CE hevder at de som ikke mener at BB er i overensstemmelse med de andre VmL-verkene må ha fortrengt passasjer i disse som de heller ikke synes om. Som et eksempel bringer han et sitat fra VmL om ”Johannes åpenbaring”. Igjen kan jeg bare si meg enig i at dette avsnittet er meget direkte, og at det ikke legges fingrene imellom i omtalen av denne bibelteksten, men igjen kan jeg bare tillegge at jeg er fullt klar over at det finnes mye i VmL der det tydelig fremkommer at Gud og de yngste ikke er redde for å tale i klartekst. Men det er milevid forskjell fra å tale i klartekst, og til det å skremme, komme med truende uttalelser og med å utmale i det vide og brede hvilke lidelser som kan bli følgene dersom man ikke lykkes i å gjenkjenne sin samvittighets stemme. Og det at det i et enkelt avsnitt i VmL tales meget direkte om at f eks Johanne Åpenbaring stammer direkte fra Ardors tankebilder, det kan selvsagt ikke sammenlignes med at kristendommen i BB fremstilles som utelukkende ond og formørket. I VmL omtales kristendommen som en blanding av lys og mørke, og det legges ikke skjul på at mange kjærlige gjerninger er blitt inspirert av den kristne lære. Man må heller ikke glemme at mange av Jesu vakre og sanne ord også fant veien til bibelens tekster, og det er ingen tvil om at lyset vant frem takket være at kristendommen spredte seg i verden, selv om de eldste gjorde alt som sto i deres makt for å forsøke å forfalske og forvrenge Jesus enkle kjærlighetslære på akkurat samme måten som BB er et forsøk på å forfalske VmL.

Det som heller ikke synes å ha slått CE og hans medarbeidere, er at de eldste, når det har vært tale om å forfalske de yngstes budskaper, alltid har vært nøye med å ikke forsøke å innskyte løgner og forvrengninger som var så åpenbart usanne at folk meget lett kunne avsløre dem. Derfor måtte de eldstes usanne læresetninger alltid ligge forholdsvis tett opptil de yngstes lære, og ikke avvike for mye. Slik er det selvsagt også med BB. Dersom dette brevet skilte seg alt for mye ut fra VmL-verkene, ville det selvsagt ikke ha noen sjanse til å bli akseptert verken av JA selv, eller av den jevne VmL-tilhenger. Og når tilhengerne av BB ofte innvender; jammen det er jo så mye i BB som stemmer overens med VmL, og det er jo så åpenbart at forfatteren kjenner VmL meget godt, så svarer jeg: Ja, selvfølgelig! Hvordan skulle de eldste ellers klare å snike inn sine kamuflerte løgner i budskapet? Dersom brevet var så ekstremt at alle og enhver avviste det som løgn, så var jo saken tapt for de eldste. Nei, selvfølgelig måtte de anvende VmLs terminologi, og selvfølgelig måtte de sørge for at forfalskningen tilsynelatende virket så troverdig at den gikk hjem! Men ethvert menneske med kjærligheten i sitt hjerte, vil reagere med ubehag over de passasjene i BB som er i strid med Guds kjærlighet, uansett hvor godt de er pakket inn i riktig terminologi og tilsynelatende har en logisk begrunnelse. For BB er fullt av løgner!

Jeg vil ikke helt forlate dette kapittelet uten å knytte noen kommentarer til CEs teori om at BB var tiltenkt å forhindre at livet på jorden sto foran sin totale utslettelse. Som han skriver i sitt skrift fra 2005:

"Perspektivet : total tilintetgørelse af livet på jorden forklarer også den umådelig hårde medfart, bisperne får..."

Igjen synes det som om CE ikke har klart for seg hva som faktisk står i VmL med tilhørende verker, for i hans øyne synes det som om en total tilintetgjørelse av livet på jorden ville være en så stor katastrofe, at Gud nærmest var villig til å ty til ethvert tenkelig middel for å forhindre det. Men det står faktisk omtalt i VmL hva som ville skje dersom menneskene ble utryddet, og det fremstår overhode ikke som den katastrofen CE mener det må være. Dette står det om i SOS II, spm 17:

”At Menneskeslægten paa Grund af Børnebegrænsning skulde gaa sin Undergang i Møde, er der sandelig ingen Fare for i de første mange, mange Tider. Men skulde det vise sig, at der engang i Fremtiden virkelig blev Tale om en saadan Uddøen, da behøver dette Spørgsmaal paa ingen Maade at bekymre Menneskeheden, thi Gud skal sikkert vide at finde de nødvendige Udveje til, at Menneskeaandernes Udvikling og Opdragelse vedblivende kan fortsættes efter Hans Planer og Ønsker. Og denne eventuelle Fortsættelse vil da blive af en saadan Art, at den absolut ikke vil skabe uretfærdige Forhold med Henblik paa de Menneskeaander, der, til dette Tidspunkt eventuelt indtræder, har gennemgaaet deres jordiske Udvikling. –”

Vi mennesker har altså ingen grunn til å bekymre oss over den eventualitet at vårt liv i den jordiske verden ikke kunne fortsette. I det ovenstående er riktignok årsaken til menneskenes utdøen at vi eventuelt sluttet å formere oss, men sakens kjerne er jo den samme; dersom livet på jorden ikke kan fortsette, så vil Gud helt sikkert finne de nødvendige utveiene til at menneskenes utvikling og oppdragelse kan fortsette etter hans planer og ønsker. Vi kan kanskje tenke oss at han vil la menneskeåndene befolke andre planeter i hans utstrakte rike? Og som det står, så vil disse menneskeåndenes liv på ingen måte bli urettferdig lett i forhold til dem som allerede har gjort ferdig sin utvikling i den jordiske verden. Den store beroligelsen som ligger i dette sitatet, gjør at enhver spekulasjon omkring mulige katastrofer som ventet menneskene i 1938 blir komplett meningsløse. Om så jorden ble ødelagt i et atomragnarokk, så ville livet for menneskene fortsette videre, fullt ut i overensstemmelse med Guds ønsker og planer, men på andre måter enn i den jordiske verden! Og dermed er også bena revet vekk under et av CEs viktigste argumenter for BBs ekthet!

Det synes også meget vanskelig for CE å erindre at ingen mennesker noensinne lider mer enn det de selv har påført andre! Selv om altså krigens redsler er ufattelig store og meningsløse, må man ikke glemme at Gud alltid vil anvende mørkets anslag i lysets tjeneste, og en følge av en krig av andre verdenskrigs omfang, vil bli at millioner av mennesker vil få utlignet sine tidligere synder, og alle dem som selv har ansvaret for drap, vil få sin skyld for disse drapene utlignet ved selv å bli drept i krig! Resultatet av krigen vil altså for manges vedkommende bli at de kan bli gjenfødt som mennesker igjen, med et "karmaregnskap" i bedre balanse! Noen vil kanskje påstå at dette lyder kynisk og ufølsomt, men ikke desto mindre er det faktisk slik det fungerer for oss mennesker. Gud og de yngste, som kan se alle truende eteropptegnelser, vil selvsagt kunne se hvor det er utsikter til at flest ofre vil bli rammet, og kan sørge for å inkarnere menneskeånder med tidligere synder på samvittigheten i disse områdene, slik at man vil være sikret at de ikke vil lide mer enn de selv har forskyldt. Dette må ikke misforstås dithen at hverken undertegnede, som skriver disse linjene, eller de oversanselige åndene, eller Gud for den saks skyld ikke lider med de lidende, eller unner noen å gjennomleve krigens grusomheter, men nå er en gang Guds lover laget slik at alt i siste ende vil være fullt ut rettferdig for alle, og det vi har lidd selv vil aldri overgå den lidelse vi selv har påført andre. Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan for at fred og fordragelighet snarest mulig må bli virkeligheten for alle mennesker på jorden, og en krig vil selvsagt aldri være ønskelig eller nødvendig for at vår soneskyld skal bli utlignet, det kan nemlig også skje på så mange andre måter enn gjennom en krig; mitt poeng er kun at mørkets anslag alltid vil kunne utnyttes i lysets tjeneste! Og det er på ingen måte et uttrykk for kynisme eller følelseskulde!

Er det forresten sannsynlig å tenke seg at Ardor, før han vendte tilbake til lyset som en dypt angrende synder, ville lage eteropptegnelser hvis formål var å utrydde menneskeheten, eller gjøre jordkloden ubeboelig for menneskene? Dette står det intet om noe sted i VmL! Tvert i mot så står det at Ardor uttenkte onde planer for flere århundrer inn i fremtiden! Hvordor skulle han nå gjøre det, dersom hans mål var å utrydde menneskeheten? Personlig har jeg ingen tro på at Ardor hadde noe ønske om å avslutte menneskehetens eksistens! Langt mer sannsynlig er det at hans mål var å fastholde menneskene i mørkets makt  og gjøre vår eksistens så lidelsesfull som overhode mulig. Om man tenker seg at Ardors mål var å utsette sine skapninger for størst mulig lidelser, ville det da være mest virkningfullt å utrydde oss? Selvfølgelig ikke; det mest pinefulle ville selvsagt være å gjøre vårt liv så lidelsesfullt som overhode mulig, og seigpine oss i det lengste. Jeg tror heller slett ikke at jorden inneholder så mye mørke at vår klode overhode kan tilintetgjøres gjennom en katastrofe, enten fremkaldt av menneskene eller av en naturkatastrofe. Det bygger jeg bl a på hva som står i VmL i den samlende og avsluttende oversikten:

"Den yderste Verden, Opholdsstedet for de Yngste, medens de leder Menneskene, dannedes tillige som et ydre Værn mod de Mørkehobe, der fandtes og endnu findes i det tilgrænsende Univers, idet Gud koncentrerede Udstraalingerne fra denne Verden saa meget, at de, foruden at opsuge det afpolariserede Mørke, ogsaa kunde virke frastødende paa det Mørke, som ude fra Verdensrummet truede Jordkloden. Derved blev al ny Tilførsel af Mørke udefra forhindret, saa at ingen større Katastrofe, der muligen delvis eller endog helt vilde destruere Kloden, nogen Sinde kunde indtræde." Min uthevning.

Man ville neppe formulere seg slik, dersom det var den minste fare for at jorden kunne bli destruert av av en eller annen form for katastrofe! Og litt lengre nede i det samme kapittelset står et meget klart bevis for at menneskelivet på jorden ikke vil bli utryddet de nærmeste mange millioner år:

"Forud for den af Gud udsendte Lysbølge, som ved de synde- og jordbundne Aanders Tilbagevenden til Sfærerne trængte ind i det af Mørket ødelagte Rige, gik et mægtigt astralt Uvejr, fremkaldt ved Guds Villie, hvorved det polariserede Mørke, som endnu fandtes dér, blev afpolariseret for derefter at opsuges af Lysbølgen, hvis Lysstyrke gennem Opsugningen blev betydelig nedsat. Den nedsatte Lysstyrke kan nærmest sidestilles med en svagt lysende Morgendæmring, men efter som det opsugede Mørke gennemlutres og bortføres med Lysæterens Kredsløb, vil Styrken i Aarmillionernes Løb langsomt stige, til den fulde Lysstyrke atter er naaet; hvor lang Tid denne Gennemlutring vil tage, véd kun Gud alene; dog vil den bringes til Ende, inden Menneskeheden forlader Jorden."

Den nedsettelsen av lysstryrken som ble resultatet av at det avpolariserte mørket ble oppsugd da Gud utslettet helvetessfæren, vil altså gjenvinnes gradvis i løpet av årmillioners løp, men den vil være fullført før menneskeheten forlater jorden! Tydeligere kan det ikke sies at menneskeheten ikke kan bli utryddet! Og igjen har CEs selvkonstruerte katastrofeteorier fått seg et kraftig skudd for bauen. CE har rett og slett glemt eller oversett hva som står i VmL om den ikke eksisterende risikoen for en altomfattende katastrofe på jorden, og han har demed ikke oppdaget, at de teoriene han har utviklet står i klar motsetning til hva som står i VmL. Hva som står der, motsier nemlig stort sett alt hva han skriver i sitt formørkede forsvar for Bispebrevets ekthet! CE er i sannhet blitt en mørkets talsmann! Man kan ikke annet enn å ha medfølelse med ham i hans forvillelse inn i mørkets irrganger!

 

 

 

Oslo, 20.09.10
Sverre Avnskog