Kapittel 3: "De tre gyldne frugter"

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I min omtale av kapittel 2 i Christian Eversbusch’(CE) forsvar for Bispebrevets(BB) ekthet, viste jeg at CE meget lettvint og ubegrunnet avviser at JAs sykdom og svekkelse kan ha gjort henne mer sårbar overfor de eldstes angrep mot slutten av hennes liv. Ja, han har faktisk ikke et eneste argument som støtter en slik avvisning, det er kun en ubegrunnet påstand, og det er ganske opplagt at han overhode ikke har satt seg fore å undersøke saken skikkelig før han har trukket sin overfladiske konklusjon. Jeg viste videre at JA til stadighet gjentok opp gjennom årene hvor trett og syk hun var, og at hun hadde lite krefter. Hun omtale dessuten seg selv og sin ektemann som svakelige mennesker. Intet av dette har CE funnet grunn til å nevne, og ei heller undersøke nærmere, men han har i stedet valgt ut et sitat som gir det inntrykket at ekteparet alltid fikk tilført energi gjennom arbeidet, og at de slett ikke ble slitne, men følte seg mer opplagt etter å ha avholdt seanser enn før de satte seg ned for å "tale med åndene". Det var sikkert riktig nok i enkelte tilfeller, men det kunne ikke hindre at begge to ble slitne og trette med årene, og var kronisk syke gjennom store deler av sine voksne liv. Michael Agerskov(MA) døde en sakte og pinefull død, ved at kroppens muskler langsomt ble lammet gjennom en periode på fem år – frem til hjertemuskelen også ble angrepet, og han døde, avmagret og avkreftet i 1933. Det må ha vært en enorm påkjenning for JA å se sin mann langsomt svinne hen på denne måten, og selv var hun plaget av kronisk bronkitt og meget smertefulle gallestenanfall. Jeg viste også gjennom sitater fra hennes egne brev at hun tidvis var plaget av mismot og skuffelse over at ekteparets livsverk ble så dårlig mottatt. Etterkommere i familien har også fortalt meg at JA fikk en alvorlig knekk da hennes far, presten og oppfinneren, Rasmus Malling-Hansen, i 1924 ble offentlig anklaget i en artikkel i Berlingske Tidende, for å ha stjålet idéen til sin oppfinnelse av verdens første kommersielt produserte skrivemaskin, og ingen sto opp og forsvarte ham. Hun gikk, sammen med sin søster, Engelke Wiberg, med full kraft opp i arbeidet med å renvaske ham, og oppnådde også at anklagene ble trukket tilbake, men først etter en langvarig kamp og avispolemikk. Denne striden kan man lese om i hennes bok, "Hvem var Skrivekuglens Opfinder?" fra 1925.

Og CE gjentar sine lettvintheter i begynnelsen av det tredje kapittelet, der han skriver:

”Altså: man kan rolig afvise spekulationer om, at hhv. Glemsomhed, sygdom og svækkelse har gjort det mulig for søvnfrigjorte Ældste at narre JA i 1938. Og selv hvis en sådan utænkelighed var forekommed, ville Gud naturligvis have advaret JA.”

Ja, hadde det bare vært så enkelt som CE tilsynelatende tror, at om bare Gud kom med en advarsel, så var saken løst. Jeg har vist flere ganger i mine kommentarer til CEs skrift, at de eldste har evnen til å trekke så mye mørke omkring det mediet de har fått kontakt med at det er umulig å trenge gjennom for de yngste, slik at de ikke kan manifestere seg, og ikke kan komme med en advarsel. Det samme gjelder selvsagt en advarsel fra Gud. Jeg er helt enig med CE i at lysets ånder garantert har gjort alt som sto i deres makt for å forhindre forfalskningen, men Gud krenker aldri den frie vilje, og dersom JA helt frivillig innga seg på kontakt med en av de eldste, så kunne selv ikke Gud forhindre det. En advarsel ville sannsynligvis ikke nå henne, eller hun kan ha misforstått den eller overhørt den. Dette fenomenet kjenner vi meget godt til fra f eks tilfellet med Jesus, der Jesus misforsto Guds stemme som oppfordret ham til å be for den falne – og Jesus ba for seg selv i stedet for Ardor. Men vi kan i hvert fall fastslå at CE fremdeles har meget lite å fare med, at hans beviser er svært mangelfulle, og at han stort sett velger å se bort fra de faktiske forhold, som er godt dokumentert i JAs brev, når han skal forsøke å bevise at JA ikke kan ha bli narret. Det gjør hans fremstilling særdeles lite troverdig i mine øyne. Hadde han enda valgt å se realitetene i øynene, og drøftet dem med et åpent sinn, og likevel kommet til samme slutning, så skulle jeg ha respektert hans konklusjoner, men når han gjør det så lettvint for seg selv at han ganske enkelt velger å overse alt det som ikke passer inn i hans fremstilling, så blir det meget lite troverdig.

CE går så over til å behandle spørsmålet om hvorvidt den oversanselige verden kan sies å ha ansvaret for BB i og med at det sies i SOS at det kun er for de ”tre gylne fruktene” at den oversanselige verden tar det fulle ansvaret. CE går friskt ut, og allerede før han har kommet med et eneste argument i saken, kaller han det for ”uvesentlige forhold”. Han fortsetter i samme lettvinte stil som tidligere, og vil ikke en gang se i øynene at det faktisk er god grunn til å hefte seg ved dette forholdet, for det står da vitterlig svart på hvitt i SOS at det kun er de tre gylne fruktene som inngår i det samlede verket som den oversanselige verden tar det fulle ansvaret for, og dette kan man vel ikke bare sånn uten videre se helt bort fra? Det må da stå der av en eller annen grunn? Er det ikke litt arrogant å bare avfeie sånn uten videre, at det synes noe problematisk at det utkom ennå to budskaper flere år etter at verket ble erklært ferdigstilt? Det sier jeg vel vitende om at det ble opplyst flere ganger at de yngste hadde fått tillatelse til å opprettholde forbindelsen inntil JAs død, i tilfelle hun skulle komme til å trenge hjelp til å besvare spørsmål, forsvare VmL mot angrep osv. Men det er vanskelig å se at BB kommer inn under det som denne opprettholdte forbindelsen skulle brukes til, nemlig å forsvare verkene mot eventuelle fremtidige angrep, da BB er en helt ny henvendelse som inneholder en del helt nye opplysninger som ikke er kjent fra VmL. Selv om de fleste tilhengerne av BB nekter for at BB inneholder et nytt budskap, mener jeg det vanskelig kan kalles noe annet, i og med at en del av det som fremkommer i brevet, aldri tidligere har vært opplyst i noen av de andre verkene. Hva er et nytt budskap, annet enn en nuy meddelelse med nye opplysninger? Man kan nekte for at BB var et nytt budskap i det uendelige, men det kan aldri forandre på det faktum, at det faktisk finnes noen opplysninger der som ikke står noen andre steder i verkene; altså et nytt budskap!

CE støtter seg innledningsvis på et sitat fra et av brevene som JA skrev til Chr Jørgensen til forsvar for BB i 1938, der hun argumenterer med at det ble opplyst opptil flere ganger at hennes oppdrag som medium for den oversanselige verden var avsluttet, men så kom det likevel flere besvarelser senere. Og det forklarer hun med at de yngste fikk tillatelse til å opprettholde forbindelsen inntil hennes død. Bla a ble det opplyst på slutten av FOG at de yngstes arbeid var avsluttet, men likevel kom det ut to supplementer nesten ti år senere. JA forklarer dette med at de oversanselige åndene ikke hadde mer å tilføye, men at det var Gud som senere bestemte at det skulle utgis ett eller to supplementer. Hun skrev, angående hva som står i FOG, stilet til Chr Jørgensen:

”Her staar: At de oversanselige Intelligenser ikke har mer at bringe Menneskene; men senere hen beslutter Gud, at der fra oversanselig Side skal gives et, muligvis to Supplementer til”V.m.L.” Se Side 34 Supp. II. Hvorfor protesterede De ikke den gang? Thi omtalte Note, (i ”Forsoningslæren & Genvejen) der skyldes Ignatius Loyola, siger ikke noget om eventuelle senere Tilføjelser, tværtimod, han siger: vi har intet mer at give o.s.v. Det havde de heller ikke, paa det Tidspunkt, men Gud tog senere den Bestemmelse: at der skulle gives mer! Skal vi ikke være enige om: at vi Mennesker ikke har nogen som helst Ret til at diktere Gud, hva Han maa og hva Han ikke maa gøre!

CE kommenterer følgende til JAs ord:

”Heraf fremgår altså klart, at Supplement I-II oprindelig ikke var tænkt med ind i De tre gyldne frugter fra Guds side, men først blev det senere. Dette understreges igjen i Andet Supplement på side 34-35: ”Med dette Skrifts (dvs. ”Forsoningslæren & Genvejen”) Afslutning var Løftet til vor jordiske Medarbejder om en Gave bestaaende af ”t r e      g y l d n e  F r u g t e r” opfyldt.”

Først senere blev supplementene indføjet i frugterne. Nøjaktig ligesom Gud først paa et (endnu) senere tidspunkt bestemte sig for å supplere de allerede udsendte skrifter med to åbne breve.”

Dette høres jo ganske tilforlatelig ut. Gud hadde altså, i følge JA og CE, først ikke tenkt å inkludere de to supplementene i det samlede verket, men bestemte det først senere, og akkurat det samme gjorde seg gjeldende med BB og litteraturbrevet – først langt senere bestemte Gud at han ville supplere med ennå to budskaper. Men er dette riktig? Det er jeg meget sterkt i tvil om. De to supplementene står nemlig ganske inngående omtalt i Supplement II spm 14 og 15, og det som fremgår her, er avgjort ikke så entydig som det både JA og CE fremstiller det som. Les selv, og døm så om det er riktig at Gud først på et senere tidspunkt kom på idéen med de to supplementene:

”Ved det Tidspunkt, da vor jordiske Medarbejder udtalte: at nu havde hun og hendes Kreds intet mere at spørge om, blev Værket foreløbig afsluttet. Men da Gud havde set, at der endnu var mangt og meget, som kunde være af Betydning for Menneskeheden, og som ikke var bleven belyst, fordi intet Spørgsmaal var stillet i saa Henseende, besluttede Han at udvide det givne Værk med eet Supplement, eventuelt med to Supplementer. Gud gav derfor nogle af de Yngste den Opgave - i et nærmere fastsat Aaremaal - at lede de Mennesker, der sluttede sig til "Budskabet", eller som viste Interesse for det, ind paa at stille skriftlige eller mundtlige Spørgsmaal til vor jordiske Medhjælper, for derefter - gennem disse Yngstes Inspiration og hendes Intuition - at besvare dem. Disse Yngste blev saaledes Medhjælpere for den aandelige Leder, der var givet vor jordiske Tolk eller Oversætter.

    Saaledes er Supplement I og II ligeledes byggede op over Spørgsmaal fra Mennesker. Kun Tillæget til Supplement I blev - efter Guds Ønske og Anvisning - udelukkende givet fra oversanselig Side, fordi det ikke lykkedes, inden Supplementets Afslutning, at lede nogen ind paa at stille Spørgsmaal, der direkte angik det seksuelle Liv. -

    Saaledes er der arbejdet Haand i Haand af diskarnerede aandelige Intelligenser og af Mennesker. Og saaledes vil der blive arbejdet, indtil den Stund indtræder, der af Gud er sat som den yderste Grænse for det Aaremaal, der er givet til eventuelle Besvarelser af Spørgsmaal angaaende aandelige, sfæriske og jordiske Forhold. - Men kan vi fremskaffe de endnu manglende Spørgsmaal og besvare dem, inden den af Gud fastsatte Tid er naaet, da bliver Værket endelig afsluttet uden yderligere Tilføjelser. –” SOS II, spm 14. (Mine uthevninger).

For at kunne besvare dette Spørgsmaal maa vi gaa tilbage i Tiden til den Stund, da "Forsoningslæren og Genvejen" blev sluttet. Med dette Skrifts Afslutning var Løftet til vor jordiske Medarbejder om en Gave bestaaende af "tre gyldne Frugter" opfyldt. Men, som det er meddelt i Besvarelsen af det foregaaende Spørgsmaal, fandtes der endnu en Del væsentlige Problemer, der burde klarlægges, for at Menneskene kunde faa et fyldigere Billede og en fyldigere Forstaaelse af de oversanselige Forhold samt af de Forhold, der ligger til Grund for Menneskeaandens individuelle Personlighed. Ligeledes fandtes i "Vandrer mod Lyset" Besvarelser, som, ud fra nye Spørgsmaal, eventuelt kunde uddybes og udvides og saaledes hidføre en klarere Forstaaelse af det alt givne. Vor Fader udvalgte da - som tidligere sagt - nogle af de diskarnerede Yngste til at være Hjælpere for vor jordiske Medarbejders aandelige Leder. Og Han paalagde dem ved de Midler, der stod til deres Raadighed, at fremkalde de manglende Spørgsmaal hos de Mennesker, som sluttede sig til "Vandrer mod Lyset" og som forstod dette Værks Betydning. Fristen for Spørgsmaalenes Besvarelse blev, med vor jordiske Medarbejders Billigelse, sat til at vare saa længe, som hendes Jordeliv varede - længere kunde den jo ikke blive. Men saafremt det maatte lykkes i en kortere Tid at fremkalde og besvare de manglende Spørgsmaal, vilde Arbejdet blive endelig afsluttet, hvorved al fremtidig Besvaren af eventuelle andre Spørgsmaal vilde ophøre, selv om vor Medhjælpers Jordeliv endnu ikke var endt." SOS II, spm 15

Vel, når var det egentlig at Gud tok beslutningen om å supplere VmL med ett eller muligens to supplementer? Jeg mener at det som står i begynnelsen av sitatet fra spørsmål 14 vanskelig kan tolkes på annen måte enn at Gud allerede før arbeidet med VmL foreløpig ble avsluttet, visste at han ville gi en gruppe av de yngste i oppdrag å forsøke å fremkalle de spørsmålene som ennå ikke var besvart! Nå står det ingen nøyaktig tidsangivelse for når arbeidet med å fremkalle spørsmålene hos dem som fattet interesse for VmL, men vi må vel anta at leserne av VmL i hvert fall måtte gis noe tid til å sette seg inn i verket, og gjøre seg kjent med det, men det skulle vel ikke være noen grunn til at disse yngste ventet lengre enn nødvendig med å starte sitt arbeid, og faktisk så begynte de første spørsmålene å innløpe til JA før VmL utkom i 1920, fordi enkelte fikk lese deler av besvarelsene før VmL kom ut, og en av disse var pastor Wemmelund, og hans første spørsmål ble besvart allerede i 1919. Dette skulle altså tyde på at noen av spørsmålene ble fremkalt allerede før VmL kom ut, og det blir da helt misvisende å påstå at Gud først etter at Vml var utkommet, bestemte seg for å supplere verket med ett eller to supplementer. Den parallellen som CE trekker mellom utgivelsen av supplementene og utgivelsen av de to åpne brevene, viser seg derved likevel å ikke eksistere! Og vi må også trekke den konklusjonen at både JA og CE her påstår noe som ikke kan medføre riktighet. Supplementene var i Guds tanker allerede før VmL utkom, men det har vi intet holdepunkt for å si at de åpne brevene var. Sammenligningen holder altså ikke likevel, og igjen har CE vist for all verden at hans kjennskap til VmL med tilhørende verker er svært mangelfull. Han kjenner tydeligvis ikke til hva som står i besvarelsen av spørsmål 14 og 15 i SOS II, eller han har som sedvanlig valgt å se bort fra det, fordi det ikke støtter opp om hans argumentasjon. Det er jo en taktikk vi er blitt vant til fra CEs side. Han velger ut enkeltsitater som støtter hans syn, og later som om saken ikke omtales andre steder, selv om hans synspunkter blir direkte motsagt i andre deler av verkene. Men han har altså i dette spørsmålet valgt å bygge utelukkende på JAs brev fra 1938, og det er også tydelig at JA heller ikke erindrer noe om hva som står i SOS om at Gud allerede før VmL kom ut, var klar over at han ønsket flere spørsmål besvart, og at han ville gi noen av de yngste i oppdrag å forsøke å fremkalle disse spørsmålene hos leserne av VmL! Et godt eksempel på at selv JA kunne ta feil! Kanskje skyldtes det at hun var svekket av sykdom og mismot likevel? Og jeg synes ikke det var særlig pent av henne å skrive til sin gode venn Chr Jørgensen:

”Skal vi ikke være enige om: at vi Mennesker ikke har nogen som helst Ret til at diktere Gud, hva Han maa og hva Han ikke maa gøre!”

Jeg kan ikke forstå at det skulle være nødvendig å antyde at det var Chr Jørgensens mening å fortelle Gud hva han kan og ikke kan gjøre, jeg vil heller si at hans innvendinger var meget relevante og at de fortjente et respektfullt svar. Det er tydeligvis ikke bare Chr Jørgensen som har funnet det vanskelig å forstå hvorfor det gang etter gang ble erklært at verket var avsluttet, eller at JA var for syk til å fortsette å forsvare det, og at intet mer ville utkomme fra henne, og så fortsatte det likevel å utkomme meddelelser gjennom hennes mediumitet, for mange andre har påpekt det samme. Dette må det være lov å undres over, synes jeg, og her synes jeg faktisk at VmL-verkene er preget av noe forvirring og uklarheter!

Men hva som synes helt klart, er at det kun var Hilsen til Danmark, Forsoningslæren og Genvejen, samt VmL som var planlagt på forhånd, og da det ble klart under arbeidet med VmL at det ikke lyktes å fremkalle alle de ønskede spørsmålene hos seansedeltagerne, bestemte Gud seg for å foreløpig avslutte arbeidet, samtidig som han ga noen av de yngste i oppdrag å forsøke å fremkalle de manglende spørsmålene hos noen av dem som fattet interesse for VmL, og de første spørsmålene innkom altså før VmL ble utgitt. Selv etter utgivelsen av Supplement II mente Gud og de yngste tydeligvis fremdeles at noen spørsmål gjensto, for de yngste fikk tillatelse til å fortsette å opprettholde forbindelsen med JA, men i 1934 var det tydeligvis slutt, for etter det kjenner vi ingen brevbesvarelser.

Det som var forhåndsplanlagt i forhold til VmL: At verket skulle bestå av besvarelser på spørsmål angående sentrale emner stilt av jordiske mennesker, det førte altså til at fullførelsen av verket drøyde ut i tid fordi det tok lengre tid enn forutsett for de yngste å klare å fremkalle alle de spørsmålene de ønsket skulle stilles til den oversanselige verden. Og så lenge JA fortsatte med å besvare spørsmål, må dette sies å være en forlengelse av selve arbeidet med VmL – det arbeidet som resulterte i meddelelser som den oversanselige verden tok det hele og fulle ansvaret for, for disse spørsmålene fremkom tydeligvis som et resultat av de yngstes arbeid på oppdrag fra Gud. Men i 1934 var dette arbeidet definitivt avsluttet. Ingen flere brevbesvarelser kjennes. Og spørsmålet er vel da om ikke den stunden var inntrådt, som beskrives i SOS, spm 15, at dersom det lyktes for de yngste å fremkalle de ønskede spørsmålene før mediets dødsdag, så ville arbeidet med VmL anses som fullt og helt avsluttet, til tross for at mediet JA fremdeles var i live.

Verken Litteraturbrevet eller Bispebrevet er besvarelser av menneskers spørsmål, så de kommer i en helt annen kategori enn VmL og Supplementene, og det er ikke nevnt noen steder at forbindelsen med JA skulle brukes til noe annet enn å besvare spørsmål, og eventuelt forsvare verket mot angrep i pressen o. l. Og ingen steder er det noe som tyder på at Gud hadde disse to åpne brevene i tankene på et tidligere tidspunkt. Jeg synes derfor det må være helt på sin plass å si at disse to meddelelsene ikke naturlig hører inn under de tre gylne fruktene, som er de eneste verkene den oversanselige verden tar det fulle ansvaret for. De står i en helt spesiell særstilling i forhold til de andre delene av verket. Når både JA og CE avviser dette, så mener jeg altså det skyldes at de mangler oversikt over hva som egentlig sies om dette i SOS, spm 14 og 15.

For å forsøke å sannsynliggjøre at JA hadde blitt varslet om at Gud ville trenge hennes hjelp til et spesielt oppdrag 3mot slutten av hennes liv, henviser CE til et sitat der det heter at Agerskovs ville få vite det dersom Gud skulle få ytterligere bruk for deres hjelp, men han vedgår samtidig at det ikke fremkommer av sammenhengen når dette ble oppgitt til JA. Dermed kan man vanskelig hevde at dette tyder på at JA hadde blitt varslet om at det kunne bli bruk for hennes hjelp også etter 1934. CE bringer også et sitat fra et av IAs brev til Chr Jørgensen fra 1938:

”Mor har, lige siden det siste Supp. til ”V.m.L.” ble afsluttet, vidst, at hun havde endnu en Opgave at udføre, men hvornaar det blev og af hva Art, det vidste hun ikke noget om.”

Det er meget vanskelig å oppfatte dette som et sikkert forhåndsvarsel om at Gud hadde noen planer om brev a la BB og Litteraturbrevet. For det første kommer ikke dette utsagnet fra JA selv, men fra hennes datter, som jeg holder som et lite pålitelig vitne, og den omtalte oppgaven kan jo like godt dreie seg om noe av det andre som utkom fra JA gjennom 30-årene. Hun skrev jo både det åpne brevet til I. P. Müller i 1932, og hun besvarte en lang rekke brev, blant annet fra kommunelege Aage Marner og Chr Jørgensen i 1933/34, og hun korresponderte også med byfogd i Fredrikstad, Ludvig Dahl. Men det viktigste argumentet mot dette utsagnet, må være at det er skrevet etter at BB ble utgitt, og det er jo ganske lett å mistolke tidligere utsagn i etterpåklokskapens lys! Jeg skjønner godt at CE ønsker å kunne dokumentere at også BB var forhåndsvarslet, men de sitatene han bringer, synes jeg kan tolkes i en hvilken som helst retning, og det er helt umulig å si med sikkerhet hva de egentlig dreier seg om, så når CE skriver på side 39:

”Heraf kan man udlede, at Gud muligvis allerede i 1930 har set, at det kunne blive nødvendig med en sidste henvendelse til (nogle af) Hans udsendinge inkarnert i Danmark.”

…så fremstår dette som den reneste ønsketenkning. Så tynn dokumentasjon kan selv ikke han tro at man skal ta alvorlig. Nei, dette holder ikke som noen dokumentasjon om at BB var i Guds tanker på et tidligere tidspunkt. Det blir rene spekulasjoner uten hold!

Og mens det ikke er mulig å finne noen sikre forvarsler for at Gud hadde ytterligere meddelelser i tankene allerede i 1930, så er det uhyre lett å finne meget sikre beviser for det motsatte! I det åpne brevet til I. P. Müller fra 1932 skriver f eks JA følgende:

"Da mit Arbejde for de oversanselige Intelligenser paa dette Tidspunkt var afsluttet, og da jeg ikke var Medium i spiritistisk Forstand, maatte jeg selvfølgelig meddele Dem, at vi ikke kunde skaffe Dem et "Møde" med vor aandelige Leder.

Dernæst maa jeg henvise Dem til Supplement 2. I min Efterskrift staar: at mit Arbejde er endt! Det vil sige, at eventuelle fremtidige Spørgsmaal ikke bliver besvarede af Menneskehedens aandelige Ledere ved min Medvirken. Saafremt De endnu ønsker at sende mig en Liste over forskellige Spørgsmaal, skal jeg gøre, hvad jeg kan, for at besvare dem ud fra mit indgaaende Kendskab til de forskellige Værker (noget lignende har jeg tidligere svaret Dem) - men Spørgsmaalene bliver ikke forelagt de aandelige Ledere. "Vandrer mod Lyset" og tilhørende Supplementer danner nu et afsluttet Hele, der bliver ikke tilføjet mere af nogen som helst Art." (Mine uthevninger).

Og som ikke dette var nok: Og i et brev til Pastor Høgsted fra 13. januar 1933 skriver JA dette:

"De skriver: at hvis jeg faar et Budskab til Dem, maa jeg meddele det til Dem, da De ikke er en Spotter. At De absolut ikke hører til de Mennesker, der spotter over det usædvanlige, var jeg allerede klar over ved Læsningen af Deres første Brev, saa hvis jeg fik et Budskab til Dem, vilde jeg aldrig tilbageholde det. Men jeg véd, at jeg intet vil faa, hverken nu eller i Fremtiden, mit Arbejde er jo endt, jeg har ikke længer den Forbindelse med min aandelige Leder, som jeg tidligere har haft; Forbindelsen nu er af samme Art som den, der bliver alle Mennesker til Del, kun er den vel nok for mit Vedkommende mere bevidst, end den er for andre. (Min uthevning).

Det er åpenbart at JA var overbevist om at hennes oppgave som medium for den oversanselige verden var avsluttet i og med Supplement II, som ble utgitt i 1930, og at ingen flere hverken meddelelser eller svar på spørsmål vil bli gitt henne fra oversanselig verden. Det er ganske oppsiktsvekkende at CE, som jo setter innholdet i alle JAs brev på lik linje med meddelelsene i VmL ikke tar dette forholdet opp til drøftelse! Det kan jo ikke sies klarere enn dette at ingen ytterligere meddelelser ville fremkomme!! Men igjen kan man bare si at dette er meget typisk for CEs argumentasjon. Han er så forblindet i sin iver etter å finne argumenter for sine synspunkter, at han helt overser de utsagnene som klart motbeviser hans meninger! Derfor kan vi ikke vite noe om hvordan CE eventuelt ville forklare JAs utsagn fra 1932 og 1933, sett i sammenheng med at det bare ca 5 år senere utkom ennå en meddelelse. Men kanskje han vil hevde at Gud og de yngste i 1933 fremdeles håpet å kunne avverge andre verdenskrig, og de såkalte truende katastrofene som CE taler om? Men om det fantes noen usikkerhet knyttet til de eteropptegnelsene som truet, hvorfor i all verden lot Gud JA uttale seg så kategorisk i 1933? Det ville jo svekke troverdigheten til en eventuelell senere meddelelse, at hun så klart og tydelig uttalte at det ikke ville komme flere budskap? Nei, dette kan ikke være froklaringen, i mine øyne. Den eneste nogenlunde troverdige forklaringen må være at BB skyldes en eller flere av de eldstes inngripen, i et forsøk på å inngi JA et forfalsket budskap, og dessverre lyktes de til fulle i å narre både JA, Selskabet til VmLs Udbredelse, og også nålevende tilhengere av VmL, som er blitt skråsikre forsvarere av mørkets forfalskning av VmL!

CE bruker videre en del plass på å dokumentere at Gud har begrenset sin forutviten om menneskenes valg, og derfor ikke på forhånd kan vite hvilken retning menneskene går, og om det lykkes for hans utsendinger å gjennomføre sine oppdrag i den jordiske verden. Derfor er det ikke et ukjent fenomen at Gud kan komme til å måtte endre planer, endre strategi osv, når det viser seg at forholdene utvikler seg annerledes enn han hadde tenkt. Alt dette er greit nok, og velkjent for alle dem som kjenner VmL. Og selvsagt kunne også Gud komme til å endre planer med hensyn til de verkene han ville gi menneskeheten. Men nå har altså ikke CE klart å finne et eneste troverdig eksempel som tyder på at så skjedde. Og han hevder at når de yngste så klart ga uttrykk for at det kun var for de tre gylne fruktene at den oversanselige verden tar fullt ansvar, så var det for å ekskludere de tekstene som fremkom gjennom JA før selve arbeidet med VmL startet. En slik skillelinje kunne jo de yngste ganske enkelt sette ved å erklære at ingen av meddelelsene fra tiden før de tre gylne fruktene ble til skal regnes med, men at alle senere arbeider skal inkluderes blant de skriftene de tar det fulle ansvaret for. Men det var ikke slik de uttrykte det: derimot ble det erklært at det kun var for de tre gylne fruktene deres ansvar gjelder. Og her regner jeg også med alle de brevbesvarelsene som ble gitt som tankediktat fra Leo etter 1930, da de yngste fortsatte å arbeide for å fremkalle spørsmål også etter Supplement II. Men de brevene som ikke er dikteringer mener jeg kommer i en helt annen kategori, som overhode ikke kan regnes med blant de tre fruktene. Her har JAs tanker blitt ledet i riktig retning av Leo, eller det skrevne står fullt og helt for hennes egen regning, men innholdet er ikke bekreftet i Guds navn. Å medregne disse brevene blant det den oversanselige verden tar ansvaret for, blir som at Gud skulle påta seg ansvaret for menneskelegemet – det gjør han som kjent ikke, og den oversanselige verden tar selvsagt heller ikke ansvar for noe som et menneske selv har skrevet. Det betyr selvsagt ikke at jeg mener at disse brevene er dårlig skrevet, eller fulle av feil – de er bare ikke bekreftet i Guds navn, og kan derfor inneholde feil.

Og det er altså intet i de tidligere skriftene som tyder på at den oversanselige verden planla en ytterligere henvendelse til offentligheten eller prester eller bisper, eller at et eventuelt nytt skrift skulle inkluderes i de tre gylne fruktene. Bispene hadde fått sin sjanse i 1920, men ikke grepet den. Bispebrevet stiller således i en helt annen kategori enn verkene for øvrig, og passer ikke inn i det grunnlaget de yngste hadde for å få tillatelse til å opprettholde forbindelsen med mediet JA, nemlig for å forsvare verket mot eventuelle angrep, eller å besvare spørsmål fra interesserte lesere. Bispebrevet passer overhode ikke inn i de tre gylne fruktene!

 

Oslo, 11.09.10
Sverre Avnskog