Kapittel 2: Sygdom, svækkelse og glemsomhed

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg går over til det andre kapittelet i Christian Eversbusch’(CE) forsvarsskrift for Bispebrevets(BB) ekthet. Vi har sett at i det første kapittelet forsøkte CE å bevise at Johanne Agerskov var et ufeilbarlig medium, som var blitt uangripelig for mørkets krefter, men at hans beviser for det meste bygger på rene misforståelser av Vandrer mod Lyset!(VmL), og dessuten på et meget selektivt utvalg av sitater, uten å oppdage at han må ha feiltolket dem, fordi de klart motsis eller modifiseres betraktelig andre steder i VmL. CE får det for eksempel til å lyde som bare ett meget lite antall av de eldste fremdeles var i stand til opptre ved seanser i søvnfrigjort tilstand, mens det i realiteten sannsynligvis dreide seg om mange tusen, kanskje så mange som flere titalls tusen. CE gjør det også meget lett for seg selv i kapittel to, og det fremstår som temmelig opplagt at han overhode ikke har som hensikt å undersøke i hvor stor grad JA virkelig var svekket av sykdom i 1938, for igjen velger han kun ut sitater som støtter hans bagatellisering av hennes svekkelse. Og han bruker kun en eneste setning på å avvise at JA kan ha blitt mer sårbar overfor anfrep fra de eldste som en følge av svekkelse. Han skriver på side 31: ”At JA kunne blive sinket i sit arbejde pga. legemlig svaghed, betyder således ikke, at arbejdets endelige resultat kom til at lide herunder; ej heller betyder det på nogen måde, at JA skulle være blevet sårbar over for de bedrageriske Ældste.”

Og det er faktisk alt CE har å si om akkurat den saken. Kun en enkelt påstand har han å fare med - uten en eneste begrunnelse, eller et eneste forsøk på å sannsynliggjøre at hun ikke kan ha blitt mer sårbar. Kan man trekke den konklusjonen av dette at den godeste CE ikke har hatt noen intensjon om å virkelig undersøke dette, eller kan man tolke det som at han ikke har funnet noe som helst som sannsynliggjør hans påstand?

Hva som er helt sikkert, er at JA selv mange ganger gjennom årene hevdet at hun hadde blitt meget, meget trett av arbeidet som medium, og hun forsaket stort sett alt av sosiale sammenkomster og sedvanlige forlystesler som teaterbesøk o l for å ikke bruke opp sine dyrebare krefter på andre ting enn arbeidet som medium. Og jeg registrerer at CE har funnet frem til et sitat fra Michael Agerskovs(MA) bok, Nogle psykiske Oplevelser, der han forteller at ekteparet ofte følte at de fikk tilført energi gjennom sitt arbeide, slik at de ofte følte at de var mindre trette etter en seanse enn før de satte seg ned. Og JA skriver også selv i et brev til frøken Marcher i 1920:

”Jeg har selv saa ofte, naar jeg var legemlig eller aandelig træt eller maaske lidt trist til Mode, følt ligesom et svagt køligt Pust vifte hen over mig, og kort efter er Trætheden bleven mindre eller Sindet lysere.”

Og at ekteparet fikk øket sin livsenergi av å arbeide for lysets ånder, ved at det lyset som utstrålte fra de yngstes åndelegemer også tilfløt ektefellenes legemer, er jeg personlig ikke i tvil om. Men det forhindrer selvsagt ikke at det likevel er trettende å arbeide gjennom hele dagens timer, og om natten med, slik JA ofte gjorde, etter hva hun skrev i et brev og en fotnote til brevet til forfatteren Chr Jørgensen 1929:

”Det vil nok gaa lidt langsomt med at faa Deres Spørgsmaal besvaret, mit Helbred er ikke saa godt for Tiden, derfor kan jeg kun arbejde et Par Timer om Formiddagen. Det er ikke som tidligere, hvor jeg kunde arbejde de fleste af Dagens Timer og undertiden en Del af Nattens med.”

”Fotnote: Under Arbejdet med "Vandrer mod Lyset". Det, der var modtaget om Dagen, maatte jeg ofte renskrive ved Nattetid. - J. A.”

Ovenstående sitat viser med all tydelighet at JA var betydelig svekket i 1929 i forhold til tidligere i sitt arbeid som medium. Der hvor hun i yngre dager kunne arbeide ”de fleste av dagens timer og undertiden en del av nattens med”, klarte hun i 1929 på grunn av svekket helbred kun å arbeide et par timer om formiddagen.

Og det er nok av sitater fra JAs brev som bekrefter at hun opplevde sitt arbeid som svært trettende, og hun ble ikke bare trett, hun kunne også rammes av mismot over den dårlige mottagelsen av VmL:

I en fotnote til et brev til Pastor Wemmelund i 1919 skrev hun f eks :

”Skønt det var et overordentlig stort Arbejde at modtage "Vandrer mod Lyset", og jeg ofte var saa træt, at jeg syntes, jeg umuligt kunde klare det, var det aldrig mit Ønske eller min Tanke at opgive det, jeg havde paataget mig. - J. A.”

Og i en fotnote til er brev til Knud Brønnum i 1927:

”Engang jeg var træt og mismodig over al den Modstand, som mødte "Vandrer mod Lyset" og os, sagde jeg i Tanken til vor Gud og Fader: "Hvad skal dette dog blive til? Kun faa forstaar "Vandrer mod Lyset", det er, som om vi var omgivet af uigennembrydelige Mure." Hertil svarede Gud: "Jeg er tilfreds." - J. A.”

Og videre i en fotnote til et brev til Jørgensen 1927:

”Til yderligere Forklaring af min Glemsomhed tjener dette: at jeg, i den Tid Besvarelserne til Hr. Chr. Jørgensen blev givet af min aandelige Leder, meget ofte var plaget af Galdestensanfald og derfor var svag og meget ofte uhyre træt. Men Arbejdet blev dog gennemført. - J.A. –”

Og i desember 1932 virker det som JA har valgt å oppgi å besvare flere angrep eller henvendelser, da hun skriver følgende i etterskriftet til det åpne brevet til I. P. Müller, som svar på hans ondsinnede beskyldninger mot ekteparet Agerskov:

”Min Mand er syg - han kan ikke svare, og jeg føler mig for svag, for træt til vedblivende at træde i Skranken som Forsvarer. Vi vil altsaa have Fred!”

Men i 1933/34 er det som om JA er ved å gjenvinne noe av kreftene, en tid etter at hennes mann er gått bort, etter langsomt å ha visnet bort av muskellammelser gjennom en periode på fem år. For hun besvarer i denne perioden en del brev fra kommunelege Aage Marner, og i et av disse brevene kan man se at hun først ber om at hennes åndelige leder skal få tillatelse til å lede hennes tanker inn på de riktige baner, for deretter å be om å igjen å få direkte tankediktater. Og hun skriver flere brev i 1934 til byfogd i Fredrikstad, Ludvig Dahl, og til sin gode venn, forfatteren Chr Jørgensen. Men etter at hun gjør en feil i et av brevene til byfogden, som gjør at noe av innholdet blir misvisende, kommer hun med følgende hjertesukk til Jørgensen i 1934:

”Jeg maa sige, jeg blev lidt forbavset ved at se, at De havde faaet den Opfattelse: at Forbindelsen havde været ægte i flere Aar. Men da jeg havde gennemlæst min egen Copi, saa jeg straks, at jeg under min Renskrivning af Koncepten havde begaaet en eller anden Fejl. Da jeg havde talt med Leo derom og faaet den begaaede Fejl rettet, anmodede han mig om at give Hr. Byfoged Dahl en Undskyldning for den begaaede Fejl. Jeg sender Dem en Copi af Brevet til ham, det er nemmere end at gentage det samme til Dem. - Jeg kan saa godt forstaa, at De ikke kunde finde nogen virkelig Mening i den forkerte Sætning.”

”Men det er kedeligt nok, at en saadan Fejl kan indløbe, jeg begynder vist at blive for gammel og træt til at blive ved med at skrive disse forskellige Breve. Jeg maa jo ogsaa regne med de Forstyrrelser fra mine Husfæller, der paa en eller anden Maade griber ind i mit Arbejde. Naa, jeg maa vel blive ved, saa længe som der er Brug for mig!”

Leo anmoder altså JA om å gi byfogden en unnskyldning for den begåtte feilen, og hun undrer seg over om hun begynner å bli for gammel og trett til å fortsette å skrive disse forskjellige brev…

Og som om dette ikke var nok – i 1936 skriver JA et åpent brev til årsmøtet i Selskabet til VmLs Udbredelse, der hun forsvarer seg mot anklager fra enkelte av medlemmene om at hun gjør for lite for utbredelsen av VmL, og motspørsmål om hvorfor hun er så meget syk, og hun ber om at man

 ”…tager Hensyn til at baade min Mand og jeg var svagelige Mennesker….”

Og hun begrunner videre hvorfor hun ikke alltid kunne nås pr telefon:

”Under min Mands langvarige og svære Sygdom ligesom i de sidste par Aar af min nuværende sygelige Tilstand, hændte det af og til, at vi fik Oprigninger pr. Telefon af en eller anden, der ønskede at tale med mig personlig. Naar jeg, eller min Datter paa mine Vegne, svarede, at det ugørligt paa Grund af Sykdom…”

”…det var simpelthen Sygdom, der hindrede og hindrer mig nu i at udrætte noget som helst for Værket.”

JA beskriver altså sin mann og seg selv som svagelige mennesker, og hun forteller at det er sykdom som er grunnen til at hun ikke lengre kan utrette noe som helst for VmL. Og det bringer oss frem til 1938, selve det året da BB ble utgitt - i februar. Om selve dikteringen av brevet foregikk i 1937, og eventuelt noe tid inn i 1938, vet jeg ikke, men det er i hvert fall sikkert at JA var et meget sykt og svakt menneske på denne tiden. I desember 1938 skrev hennes søster, som også var en meget god venn av Chr Jørgensen følgende i et brevkort til forfatteren:

"Men hvor er det trist og haabløst alt Sammen, - og min Søsters langvarige Sygdom og medfølgende Svækkelse gør det endnu mer usandsynligt, at vi kommer til at opleve den Reformation , vi længes efter! Det er egentlig aldeles ufateligt at hun lever endnu, men hun maa jo faa Hjælp. - En Lykke for hende er det, at hun har sin Datter om sig og nyder godt af hendes kærlige Hjælp. -"

Når JAs søster, som sto henne meget nært, og som dessuten var en meget dedikert tilhenger av VmL, skriver at det egentlig var aldeles ufattelig at søsteren fremdeles var i live, så sier vel dette alt om JAs tilstand. Og i sine to brev til Jørgensen i 1938, går det også tydelig frem at JA var meget svak, for hun hadde tydeligvis bestemt seg for at intet skulle få henne til å engasjere seg i noen korrespondanse vedrørende BB, men fordi Jørgensen var en så god og forstående venn…

”…vil jeg dog i dette Tilfælde, trods Svaghed (manglende Kræfter) og trods stadige Lidelser, gøre en Undtagelse med Deres sidste Brev.”

Men det er tydelig at det å forfatte to brev til Jørgensen har trettet henne uendelig mye og hun avsluttet det siste brevet med å bebreide Jørgensen for å forstyrre henne i hennes sykdom:

 ”…saa burde De ha undladt dette, om ikke af andre Grunde, saa af den: at De vidste, det var et sygt Menneske, som De paa denne Maade forsøgte at kalde frem, og det er alt annet end hensynsfuldt! Deres Kalden mig frem paa Arenaen, har skaffet mig adskillige vaagne Nattetimer, da jeg bedre kan arbejde i Nattens absolutte Stilhed og Ro. Og disse vaagne nattetimer har paany svækket mine Kræfter, men det betyder maaske ikke noget for Dem.”

Etter å ha gjennomgått de ovenstående sitatene, der det fremgår med all mulig tydelighet, at JA gjennom årene ble mer og mer svekket av sykdom, av motgang og av anstrengelser, og at hun i perioder var plaget av mismot og nedtrykthet synes det mer enn forunderlig for meg, at CE så lettvint kan avfeie at dette kan ha medført at JA ble mer sårbar overfor angrep fra de eldste. Har han helt glemt hva som kreves av et medium for å være sikker på å ha Guds beskyttelse? For sikkerhets skyld vil jeg gjerne gjengi nok en gang, hva som kreves:

”Mange Séancedeltagere vil sige, at de, til Trods for en Bøn om Hjælp imod Mørkets Indflydelse, under Afholdelsen af deres Séancer, dog meget ofte er blevet bedraget af onde og slette Aander. Hertil er kun eet Svar: de Bønner, der ikke bedes med fuld Tro og dyb Inderlighed, men bedes tankeløst eller som en nødvendig og tilvant Forholdsregel, gavner ikke det allerringeste. Kommentaren XXXVI. (Min uthevning).

 

En Bøn til Gud om Hjælp mod den Art uhyggelige Oplevelser vil altid blive besvaret, saa at Gentagelser umuliggøres. Men Bønnen maa komme fra Hjertets Dyb, ellers gavner den ikke.SOS I, spm 5. (Min uthevning).

 

Det er altså kun én ting som kan avverge et angrep fra de eldste, og det er en bønn om hjelp til Gud, som må bes ”med fuld Tro og dyb Inderlighed” og den må komme ”fra Hjertets Dyb, ellers gavner den ikke.” Så kan man jo spørre seg selv, om et menneske som var så svekket og syk som det JA var i 1938, var i stand til å be en slik bønn med en slik intensitet? Virker det sannsynlig? Det får jo hver og en avgjøre overfor seg selv, men at det finnes et saklig grunnlag for å stille seg tvilende til om Johanne Agerskov i hennes skrøpelige tilstand var i stand til det, det tror jeg de fleste må vedgå. Man kan jo gjerne mene at hun likevel hadde krefter til å be med den nødvendige inderlighet, men at det er absurd å tro at hun kan ha blitt narret, slik CE hevder, på side 35, det synes jeg blir å overdrive utover enhver rimelig proporsjon. Man kan være uenig så mye man vil, men at det skulle være absurd å tro at hun kunne bli narret? Den eller de eldste som voktet over JA for å sette inn støtet i et for henne svakt øyeblikk, kunne jo velge med omhu en stund da hun var ekstra nedfor og mismodig, og hvor både hennes kropp og sinn var plaget av smerte og ubehag, og om hun ikke straks ba til Gud om den nødvendige beskyttelse med den krevede innlevelse, så var hun solgt, for de eldste kunne da trekke mørket så tett omkring henne at ingen av de yngste var i stand til å gjennomtrenge det, og ingen advarsel kunne nå frem til den stakkars JA, som var sikker på å ha fått kontakt igjen med sin fars ånd. Hvilken deilig trøst det må ha vært for henne å høre fra ham på nytt, kan man bebreide henne at hun ble svak i et slikt øyeblikk, og ikke et sekund tvilte på hans identitet? Og om man til dette legger at JA anså seg selv for å være ufeilbarlig, og ikke kunne ta feil av sin fars ånd, så mener jeg personlig det er sannsynliggjort i meget høy grad, at sjansene for at en forfalsker, en av de geniale imitasjonskunstnerne som de eldste var, kunne narre henne var meget stor.

 

På midten av 1920-tallet skjedde en spesiell hendelse, som gjorde meget sterkt inntrykk på JA, og som foranlediget at hun engasjerte seg meget sterkt over en periode på flere måneder. I 1924 fremsatte direktøren ved Polyteknisk Skole, professor Harald Immanuel Hannover(1861-1937) påstander i Berlingske Tidende, om at JAs far, Rasmus Malling-Hansen(1835-1890), som altså var hennes åndelige leders siste identitet, hadde stjålet idéen til sin mest kjente oppfinnelse av en annen dansk oppfinner, lærer og kancelliråd Jacob Ahrend Peters(1835-1924). Malling-Hansen var, mens han levde, en meget kjent person både i Danmark og i resten av Europa, både for sin oppfinnelse av verdens første kommersielt produserte skrivemaskin, skrivekuglen, og for sin store innsats som naturvitenskapelig forsker, da han over en årrekke undersøkte barns vekst og vektutvikling, og kom til noen meget banebrytende resultater, som vakte oppsikt både i Europa og i USA. Han var dessuten forstander og prest ved Det Kongeliege Døvstummeinstituttet i København, en personlig venn av kongen og hedret med høye utmerkelser både i Danmark, Sverige og Østerrike. JA og hennes søster engasjerte seg meget sterkt for å renvaske farens navn, og de forsto meget hurtig at professor Hannovers påstander bygde på misforståelser og direkte feilopplysninger, men professoren var en meget påståelig og stridbar person, som ikke uten videre ville innrømme at han hadde tatt feil. Men etter langvarig strid og avispolemikk, måtte han endelig, flere måneder senere, krype til korset og offentlig innrømme at han hadde blitt feilinformert, og trukket alt for forhastede slutninger, og i sin iver etter å gi en glemt oppfinner hans oppreisning, hadde kommet til urettmessig å krenke Rasmus Malling-Hansens minne. Det tragiske ved hele saken, var at oppslaget i Berlingske Tidende førte til at andre aviser ganske ukritisk gjentok påstandene, og selv i Norge havnet saken i spaltene til Norges den gang største avis, Aftenposten. Og hvorfor bruker jeg såpass mye plass på å informere om denne saken? Jo, fordi etterkommere i Agerskov-slekten har fortalt meg at den offentlige uthengningen av hennes far som en uredelig person gikk meget hardt inn på JA, og at hun fikk en alvorlig psykisk knekk av denne affæren. Særlig skuffet ble hun over at ingen brydde seg om å ta til gjenmæle overfor professoren ved Polyteknisk Skole. Det kan virke som denne saken la seg på toppen av JAs allerede store skuffelse over at VmL ble så dårlig mottatt i Danmark, ja, nærmest tiet i hjel, og forsterket inntrykket av at Danmark ikke bare sviktet VmL, men at den danske offentligheten også tråkket på hennes fars minne, og jeg tror hun opplevde det som et enormt svik mot hennes far, som hadde vært en foregangsmann på mange områder, og som hadde tjent Danmark så trofast i alt sitt virke, og også bidratt til å få satt Danmarks navn på verdenskartet! Man kan heller ikke se bort i fra at JA fryktet at tilsmussingen av Malling-Hansens navn, også ville slå tilbake på VmL, og diskreditere hele verket, for hennes fars ånd var jo lederen for hele arbeidet med VmL, og ved å stå frem med sitt navn fra sin siste jordiske inkarnasjon og underskrive verket innestår han for sannheten av innholdet! Om det festet seg et falskt inntrykk i offentligheten av at han var uhederlig, kunne dette få katastrofale følger for tilliten til VmL, og det var nok en del av grunnen til at JA og hennes søster, Engelke Wiberg satte så enormt mye inn på å renvaske Malling-Hansens ettemæle. Men at hele saken gikk meget sterkt inn på JA, og ga henne en psykisk knekk, har vi altså etterkommernes ord for. Den som vil lese mer om denne saken, kan lese i detalj om hendelsene i JAs bok ”Hvem var skrivekuglens Opfinder” fra 1925, og også i en artikkel som ble skrevet av JA eller datteren, eller av dem begge i fellesskap. Vi vet det ikke med 100% sikkerhet fordi manuskriptet ikke er signert.

CE forsøker seg igjen også i dette kapittelet med en bevisførsel som ikke kan sis å ha særlig stor verdi. Han henviser til flere sitater der JA forteller at hun aldri har besvart en henvendelse uten først å henvende seg til Gud for å be om hjelp og at hun heller aldri sender fra seg et svar uten først å spørre Gud om svaret er korrekt. Han henviser også til Leo som i en diktering hevder at de yngste fikk lov til å opprettholde forbindelsen med JA fordi hun alltid hadde fulgt deres råd og anvisninger. Problemet med alle disse sitatene er at de stammer fra før 1938. At JA f eks i 1934 ba til Gud om hjelp, kan jo selvsagt ikke gjelde som et bevis for at det samme skjedde i en situasjon som fant sted flere år etterpå! Det fremgår jo med all tydelighet i brevene fra frk og fru Agerskov til Chr Jørgensens at det nettopp ikke var bønnen til Gud som var garantien for BBS ekthet, men JAs ufeilbarlighet! Dersom JA fikk alle passasjene i BB bekreftet i Guds navn, hvorfor i all verden skriver hun ikke og forteller om det i brevene til Jørgensen? Da ville jo all diskusjon opphøre! Men det gjør hun altså ikke. Hvorfor? I mine øyne kan det ikke skyldes annet enn at hun ikke fikk de enkelte passasjene i BB bekreftet i Guds navn.

 

CE kan finne så mange sitater han bare vil som viser at JA ba om hjelp fra Gud – så lenge som ingen av disse sitatene er fra 1938 eller senere, så kan de jo ikke bevise hva som skjedde det året. Om en person har vært utsatt for et innbrudd og blitt frastjålet store verdier, og erstatningen avhenger av om vedkommende kan bevise at han hadde aktivert innbruddsalarmen, er det selvsagt ikke holdbart som bevis at vedkommende hevder: ”Jeg husket det helt sikkert, for jeg har aldri glemt det tidligere!” Når man glemmer en ting, eller utfører en ting tankeløst, så hjelper det selvsagt ikke at man eventuelt alltid har gjort det korrekt tidligere – det er alltid en første gang for å gjøre en feiltagelse, og da er det fullkomment betydningsløst om man har utført den samme gjerningen tusenvis av ganger før på helt korrekt måte – dessverre.

 

CE drøfter i sitt skrift et par eksempler som er nevnt på at JAs evner som medium ikke alltid var hundre prosent til å stole på. Hun utga f eks en meddelelse i 1911, der den avdøde biskop Martens bl a hevdet at dyrene har evig liv. Det er også kjent at hun ikke torde å stole hundre prosent på sine mediumistiske evner da hun i 1931 samarbeidet med Knud Brønnum og Leo om å finne de riktige målene til Brønnums tegninger av soltempelet i Atlantis. Personlig legger jeg ikke særlig vekt på disse små unøyaktighetene, av den enkle grunn at jeg mener at JA beholdt sine gudbenådede evner som medium like til det siste, uten at de i særlig grad ble svekket. I så måte er jeg helt enig med CE som sammenligner hennes evner som medium med andre yngste, f eks flere store komponister, som i meget svekket tilstand fremdeles har vært i stand til å komponere geniale musikkstykker.

 

Jeg er nemlig overbevist om at JA også i tilfellet med BB gjenga nøyaktig hva hun mottak, uten å legge til noe, uten å trekke fra noe – ja uten å endre noe som helst, og uten å misforstå noe. Hva hun fikk diktert fra den oversanselige ånden, var det hun skrev ned og utga. Jeg mener altså at det ikke var på dette området hun var blitt svekket. Jeg mener det var hennes personlige styrke som var svekket – hun var sliten, syk, mismodig og trett, og jeg kan vanskelig tenke meg at hennes personlige styrke hadde den intensitet eller at hennes følelser hadde den inderlighet som krevdes for å be Gud om hjelp med den nødvendige innlevelse. Jeg er også ganske sikker på at hennes årvåkenhet og hennes skjelneevne var svekket – og i tillegg er det mye som tyder på at hun hadde kommet til å bli for sikker på at hun ikke kunne feile. Hun hadde gjenkjent sin fars ånd så mange ganger, uten å feile, at hun muligens var kommet til å tro at det var blitt umulig for noen å narre henne. Hennes og datterens brev fra 1938 kan tyde på dette, som jeg tidligere tydelig har vist. Det er også enkelte av hennes uttalelser som kan tyde på at hun undervurderte hva de eldste egentlig var i stand til, og det er meget, meget farlig å undervurdere de eldste. Som jeg har dokumentert flere ganger tidligere, så var de i virkeligheten meget overlegne intelligenser, som kunne lure selv den skarpeste iakttaker! Og man kan jo heller ikke se bort fra at JA ble så utmattet og trett av å motta de mange dikteringene av avsnittene i BB, at hun rett og slett ikke orket å fullføre hele prosessen med å be om å få de ulike avsnittene bekreftet i Guds navn, slik hun vanligvis hadde gjort tidligere. Det fremkommer jo tydelig at hennes krefter ble meget sterkt svekket bare av å forfatte to brev til Chr Jørgensen, hvor mye mer må det ikke ha svekket hennes fra før av meget reduserte krefter, å motta dikteringer, skrive dem ned, og så etterpå renskrive dem? Tidligere har JA fortalt at det er uhyre anstrengende og trettende å stenge ute sine egne tanker fullstendig, for å kunne "høre" meddelelsene hun skulle motta. Når hun ble så svekket av å skrive to brev, hvor mye mer må ikke da de gjentagne dikteringene med etterfølgende arbeid ha trettet henne? Kan man bebreide henne om hun ble så redusert og sliten til slutt at hun ikke maktet å stå hele distansen, men "glemte" eller bevisst utelot det sedvanlige siste leddet i den prosedyren hun vanligvis fulgte, eller at hun ikke maktet å be om bekreftelse med tilstrekkelig viljestyrke? Og så var hun jo ikke noen ung kvinne lengre - hun fylte 65 år i 1938 - og det er vel ikke helt urimelig å anta at også alderen kan ha bidratt til at hun var svekket - særlig med tanke på at hun selv mente at hun i utgangspunktet var et "svagelig menneske", som hun skrev i det åpne brevet i 1936.

 

CE skriver følgende som konklusjon på sine meget overfladiske og lettvinte betraktninger omkring JAs sykdom og svekkelse:

 

”Til sammenligning må man huske på, at det er Gud selv, der angives at stå bak De to åbne breve. Skulle JA kunne ”glemme” at få Guds godkennelse af to breve, der har Gud som afsender? Og selv hvis man rent hypotetisk antog noget sådant, og videre antog, at en Mørkets tjener fik forvirret Guds henvendelser, hvordan kan man da tro, at Gud ville tillade dette? Ville Gud have affundet sig med, at Hans breve blev udsendt i forfalsket form – og dermed kunne forpurre Hans forsøg på at redde millioner af menneskeliv? Selvfølgelig ikke! Alene det forhold, at begge De åbne breve i deres indledning erklæres at være fra Gud og i deres afslutning bringer en hilsen ”i vor Faders Navn”, udgør indirekte beviser for deres ægthed. Sammenlign med den ovenfor citerede oplysning fra V.m.L.: ”dér,  h v o r  S a n d h e d e n  k r æ v e d e s  i G u d s  N a v n, m a a t t e  d e n  Æ l d s t e  v i g e”.”

 

Dette avsnittet inneholder så mange merkverdigheter og misforståelser at jeg knapt kan tro at det kan være forfattet av et medlem av bestyrelsen i det forlaget som utgir VmL! Men det står helt i stil med de fleste av hans temmelig hjelpeløse forsøk på å bevise at JA aldri kunne ta feil. Når han skriver om ”Guds henvendelser”, høres det nesten ut som han forsøker å hevde at det var Gud selv som henvendte seg til JA og dikterte BB? Det var da vitterlig Leo som henvendte seg til JA, og av JA og hennes datter har vi fått vite at BB er skrevet av en annen av de yngste. Nå bør vi vel holde oss til disse fakta, og ikke forsøke å få det til å se ut som det var Gud selv som både forfattet BB og henvendte seg til JA? Og man kan jo selvsagt ikke regne det som et bevis på at Gud sto bak BB, når en potensiell svindler påstår det? Hvem som helst av de eldste kunne jo forfatte et brev og hevde at brevet var godkjent av Gud! Om en svindeltiltalt som er mistenkt for å opererer under falsk identitet påstår at han har handlet på oppdrag av den norske statsministeren, må vi vel regne med at retten ikke vil feste særlig stor lit til hans påstand. Et slikt utsagn fra en potensiell svindler har jo ingen verdi som bevis, og det kommer helt i samme kategori som at CE mener at noe JA gjorde i 1934 beviser at hun må ha gjort det samme i 1938. Det at de eldste må vike der hvor det meddelte med full viljestyrke kreves gjentatt i Guds navn, betyr jo ikke at de eldste ikke selv kan påstå at Gud står bak et budskap, selv om det er en løgn. Her omgås CE med sitater i VmL på en så lettvint måte at det er vanskelig å tro at han virkelig mener at dette går ut på de samme? De eldste kan selvsagt hevde hva som helst, det som er avgjørende for sannhetsverdien, er om de kan gjenta løgnen når sannheten kreves i Guds navn!

 

Og så er det dette spørsmålet, som CE har gjentatt flere ganger, om hva Gud eventuelt ville tillate. Dette er for øvrig en formulering CE har hentet fra BB, og jeg kan ikke erindre noensinne å ha lest noe lignende i noen av VmL-verkene. Faktum er jo at Gud tillater alt mulig å inntreffe på jorden, fordi han fullt ut respekterer menneskenes fri vilje! Han tillot at de eldste falt for mørket, han tillot at Jesus ble forvirret av den eldste og glemte å be for ham, han tillot at Jesus ble korsfestet, han tillater både mord og voldtekter å finne sted uavlatelig, han tillater at millioner av menn, kvinner og barn blir drept i krig, han tillater at kvinner som er blitt voldtatt blir stenet til døde som straff for sin ”utroskap”, han tillot at 6 millioner ble gasset i hjel under andre verdenskrig, han tillot at Stalin utryddet 30 millioner i løet av sitt terror regime - ja, er det i det hele tatt noe Gud ikke tillater i den jordiske verden? Og om Gud ikke tillot at BB skulle bli diktert til JA om det nå var en forfalskning – hva skulle han i så fall gjøre for å avverge det, når JA ikke selv fattet hva som skjedde men frivillig mottok meddelelsen og utga den i god tro, og det ikke var mulig å nå frem med en advarsel? Kan CE fortelle meg det?

 

Til slutt et lite tankekors, og nok et eksempel på at de argumentene CE anvender om motstanderne av BB passer mye bedre på ham selv og hans meningsfeller. Han skriver på side 32:

 

”Enkelte modstandere af De to åbne breve er gået meget op i, om ordet ”ufejlbarlig” kan bruges om JA som medium. Dette forekommer os at være en ufrugtbar strid om ord”

 

Kjære Christian Eversbusch! Kan du ikke ta en samtale med din medutgiver Jørgen Degn om akkurat dette forholdet? Da jeg i sin tid kommenterte hans artikkel ”Bispebrevet – et historisk dokument” og konkluderte med at han tydeligvis mente at JA var ufeilbarlig, ble han rasende og forfattet en illsint protest som han offentliggjorde på internett, sammen med en protest mot andre forhold fra flere år tilbake i tiden, som han fremdeles går og ruger på og er meget forurettet og sint for. Dette er det eneste tilfellet meg bekjent der noen har gått meget opp i dette begrepet ”ufeilbarlig”. Om den langsinte og dypt indignerte Jørgen Degn er enig med deg i at det er en ufruktbar strid om ord å henge seg opp i begrepet ”ufeilbarlig”, så kanskje du kan klare å mildne hans raseri mot meg en liten smule, nå over et år etter at jeg anvendte begrepet om hans synspunkter? Du kan jo hilse Jørgen og si at jeg synes det er litt synd på ham for at han skal være så langsint! Det er ikke godt verken for blodtrykk eller magesyre… Og jeg ønsker ham jo alt godt, og fremfor alt en god helse!

 

 

 

Oslo, 10.09.10

Sverre Avnskog