Kapittel 14: "En menneskehed uten Guds direkte ledelse"

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vel, så går jeg løs på det fjortende og siste ordinære kapittelet i Christian Eversbusch’(CE) forsvarsskrift. Det vil si, han har skrevet ytterligere to kapitler som et tillegg til sin ”avhandling”, og dem vil jeg selvsagt også kommentere. Jeg skriver ”avhandling” i anførselstegn, fordi jeg tviler på om denne boken vil kunne kvalifisere til et slikt begrep. Jeg vil heller kalle den ”En samling forvirrede og selvmotsigende argumenter til forsvar for mørkets seier over Gud”. CE skriver med en tro på seg selv som om han var å regne som en virkelig kjenner av VmL, og føler seg tydeligvis høyt hevet over oss som stiller oss tvilende til Bispebrevets(BB) sannhetsverdi, men i realiteten avslører han gang på gang i sin argumentsamling at han mangler oversikt over innholdet i VmL, har misforstått verket på vesentlige punkter, og har en egen unik evne til å tolke tekster på et så fritt grunnlag at det intet er igjen av den opprinnelige ordlyden!

I kapittel 14 gjør CE det, som så mange ganger før, utrolig lettvint for seg selv, idet han uten å fundere noe videre over hva som oppgis i BB å være den egentlige årsaken til at Gud kanskje må avbryte forbindelsen med menneskene i millioner av år, lansere den ideen at da kan jo bare de yngste overta ledelsen. Den er ikke hans egen, men han har hentet den fra et av Inger Agerskovs brev fra 1938, en ide som Elsa Folmer-Hansen slutter seg til i sitt forsvarsskriv fra begynnelsen av 1970-tallet. Men før vi aksepterer en slik tilsynelatende nærliggende tanke, synes jeg det er verdt å ta en ørliten pause for å undersøke hva som var årsaken til at Gud ikke lengre kunne utholde å følge menneskene:

”Men husk, at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden. Millioner af Menneskers Lidelser og Elendighed har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderligt efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab. 0g vil I ikke gøre det, da maa Han, muligvis, for lange, lange Tider afbryde al Forbindelse med Menneskeheden-maaske i Aarmillioner - indtil Menneskene er kommet saa dybt ned i Mørke, Synd, og Ugerninger, at Han ved sine Udsendinge kan begynde - helt forfra - et nyt Forsøg paa at lede dem ud af Mørket, fremad mod Lyset!”

Som man ser av sitatet så er det helt klare årsaker til at Gud kanskje må bryte forbindelsen, og det er at Han rett og slett er så full av sorg, at Han ikke lengre er i stand til å følge menneskenes lidelser og elendighet. Skal vi tro BB, så er Gud altså nå satt helt ut av spill og er blitt overmannet av sorg, og Han har nådd en grense der han ikke er i stand til å takle å følge menneskene. Gud er overmannet av mørket, og vi må vel nesten kunne si at Han er glidd inn i en depresjon.

Selvfølgelig vet alle som har et tilnærmet sant bilde av vår kjærlige Fader i sitt hjerte at dette er det reneste nonsens, men vi må jo nesten ta BBs ord for pålydende og drøfte saken ut fra det som faktisk står der. Vi kan ikke gjøre som CE når det står noe i BB som han finner vanskelig å forsvare, påstå at det som står i BB ikke skal tas helt alvorlig, fordi det ble skrevet for å legge press på bispene og skremme dem til å reformere kirken. Nei, en virkelig troverdig drøfting av innholdet i BB, må selvsagt ta teksten på alvor, og tro at det som står der faktisk er alvorlig ment.

Men om Gud er satt helt ut av spill av en dyp depresjon, er det da sannsynlig å tro at hans 12 tjenere, Kristus og de andre yngste har beholdt sin fulle mentale styrke? Jeg vil holde det som svært lite sannsynlig, da det vel ikke kan være slik at de 12 tjenerne og de yngste kan utholde mer enn Gud, som er universet sentrum, lysets hersker og skaperen av alle de andre? Nei, selvfølgelig er det en helt umulig tanke å tro at noen av Guds skapninger skulle være mer utholdende enn Ham, at de skulle kunne tåle mer smerte og sorg enn Ham, og likevel bevare sin fulle styrke. Nei, vi kan uten videre gå ut fra, at dersom Gud var satt ut av spill av depresjon, så ville det også gjelde alle lysets representanter, og at en utbredt tilstand av depresjon ville herske i hele Guds rike.

Igjen kan jeg ganske kort slå fast at dette selvfølgelig er det reneste vås, og det at noen i det hele tatt kan tro at det er noe Gud ikke kan utholde, viser bare med all tydelighet hvor lite de faktisk har oppfattet av Guds og av lysets vesen. I realiteten er Gud selve lysets sentrum og fra ham utstråler et lyshav fra den uuttømmelige lyskilden Gud innebærer. Om noen skulle miste motet og være nær ved å oppgi det videre arbeidet, måtte det selvsagt være de yngste, for de utsetter seg regelmessig for det energitapet som de stadige inkarnasjonene i en mørkeverden medfører. Det hadde derfor kunnet gi mening dersom det ble hevdet i BB at det var de yngste som trengte en pause fra sitt arbeid som menneskenes ledere, men at Gud skulle være nær ved å gi opp er utenkelig! Gud forsyner de yngste med energipåfyll når de behøver det, og dette kan Han gjøre uten noensinne selv å tape lysenergi fordi Han er selve lyshavets kilde!

På side 106 avslører CE også en annen grunnleggende misforståelse som han lider av, når han skriver:

”Ej blot viser citatet os, at Gud har begrænset sin forutviden mht. de gejstliges valg, Han må tillige have undladt at følge dem på den tid, da de traf deres valg(om at afvise V.m.L.), for ellers giver det ingen mening, når Kristus i citatet siger, det er ham, der skal overbringe sin Fader nyheden om, når hva kirkens mænd bestemte sig for: Gud ville næppe forvente at blive orienteret om noget, Han allerede vidste.

Formentlig vil ovenstående passus fra Kristi anden tale altså kunne betragtes som en prøve på. Hvordan Gud kan undlade at følge nogle af sine børn i tanken, altså for en tid afbryde forbindelsen til de, fordi ansvaret for deres ledelse midlertidig er overdraget til en anden, i dette tilfældet Kristus”.

Ja, den Christian, den Christian, han er som en liten gutt på barneskolen som fremdeles tror at læreren spør barna om innholdet i leksene fordi læreren ikke vet svaret selv! Jeg kan ikke annet enn å le litt for meg selv, og føle medynk med denne åpenbare umodne mannen som sliter med et stoff som er alt for vanskelig for ham til å forstå særlig mye av. Som jeg har forklart til så mange barn opp gjennom årene, så skal jeg også ta meg tid til å orientere Christian Eversbusch: Når jeg som lærer stille spørsmål til elevene, så gjør jeg det ikke fordi jeg ikke vet svaret, men fordi jeg vil høre hva de selv kan. Og akkurat det samme gjelder i forholdet mellom Gud og de yngste! Når de yngste overbringer Gud informasjon, så er det ikke for å fortelle noe som Gud ikke allerede vet, men det er fordi de også er under Guds ledelse, akkurat som menneskeåndene, og for at Gud skal kunne støtte dem og veilede dem i deres utviklingsprosess følger Han også dem i all deres ferd på jorden og i Himmelriket, og vet alltid hvordan deres utvikling som åndelige vesener foregår. Jeg kan igjen nevne eksempelet med Jesu forhold til Josef av Arimatea. Fordi Gud mente at Jesus bar en stor del av skylden for splittelsen mellom de to, påla Gud ham å alltid søke etter Josef for å finne ham og hjelpe ham tilbake til lyset. Dette gjorde Gud til tross for at Han hele tiden visste hvor Josef befant seg, nemlig i det ødelagte riket, men først da Gud så at Josef var ved å ”våkne” til bevissthet om at det fantes en vei tilbake, viste Gud Kristus hvor Josef befant seg, slik at Kristus kunne oppsøke ham, og hjelpe ham ”hjem”. Det sier seg forresten selv, at Gud, fordi Han hele tiden følger hvert eneste menneske, enten de vandrer i det klareste lys eller i det dypeste mørket, samtidig også følge de yngste, som er dem som leder menneskene i det daglige liv. Gud er alltid rede til å gripe inn dersom skytsånden feiler i å lede sin myndling på den rette måten, og det vil si at Han også kontinuerlig følger skytsånden. Gud har lovet menneskene å aldri svikte dem, og at Han skulle trekke seg tilbake og overlate alt til de yngste alene, kan vi derfor se helt bort fra. Det vil aldri skje, og det som står i BB kan dermed ikke være sant, fordi Gud lover noe annet i VmL, og det kan aldri oppheves!

Legg også merke til at CE forsøker å alminneliggjøre uttrykket "avbryte all forbindelse" ved å forsøke å sannsynliggjøre at Gud stadig vekk bryter forbindelsen med noen av sine skapninger fordi han har overdratt den daglige ledelsen til deres eldre søsken. I realiteten er det jo de yngste som har fått i oppdrag å stå ansvarlig for det aller meste av den daglige ledelsen av menneskene, men det er absolutt intet i VmL som skulle tyde på at Gud dermed avbryter forbindelsen hverken med menneskene eller de yngste, tvert imot følger Han alle sine skapninger i sin tanke kontinuerlig dag og natt! Og uansett om det skulle være slik at Gud i perioder ikke følger de yngste, så er det helt malplassert å påstå at Han dermed avbrøt forbindelsen med dem! Hvem ville si at man avbryter forbindelsen f eks med sine foreldre dersom man ikke snakker med dem på en uke? Har man da avbrutt forbindelsen med dem? Nei, selvsagt ikke, en slik måte å uttrykke seg på ville man kun anvend dersom det var et brudd av en mer alvorlig art og mye mer langvarig! Man kan jo også spørre seg om hvordan Gud skal kunne fungere som veileder for de yngste, dersom Han ikke vet hva de foretar seg eller opplever? Jeg kan ikke forstå annet enn at Han sannsynligvis følger dem alle i sin tanke, akkurat slik som Han gjør med menneskene.

Men dersom Gud nå likevel, slik det står i BB, skulle bryte all forbindelse med menneskene, så måtte Han selvfølgelig også bryte all forbindelse med de yngste, for de yngste beskjeftiger seg jo nesten utelukkende med å være menneskenes ledere, utenom i de periodene de hviler ut i Guds rike mellom inkarnasjonene, men vi vet fra VmL at selv om de yngste har krav på en slik hvileperiode, så er det bare de færreste av dem som benytter seg av den, fordi de er så oppsatt på å hjelpe menneskeheten fremover. Men at Gud skulle følge de yngste ville jo naturnødvendig føre til at Han også måtte følge menneskene, og det forteller BB oss kan han ikke kan utholde fordi Han er så nedbrutt av sorg. At Gud skulle være i stand til å yte de yngste noen hjelp i deres oppgave som menneskenes ledere, må derfor sies å være helt utenkelig, og det som CE skriver om dette på side 106, virker dermed helt ulogisk:

”Fra Ardors beretning ved vi desuden, at Gud altid har givet de Yngste større og større magt og større styrke, når de har haft brug for det i deres arbejde for menneskeheden. Fra Kristi anden tale i Forsoningslæren og Genvejen ved vi tillige, at Gud har båret hele den byrde for Kristus, som kristne mennesker lagde på hans skuldre, da de udråbte ham til Gud. En hjælp, Gud faktisk allerede indvarslede, da Kristi gerning for menneskeheden begyndte: ”Men jeg, din Fader, vil staa ved din Side, at du ikke skal blive træt”(V.m.L. s. 15). At al sådan støtte selvfølgelig ville blive forøget fra Guds side i en situasjon som den, der kunne være opstået i følge Bispebrevet, virker indlysende”.

Tja, hvor innlysende er det egentlig at støtten fra Gud ville økes i den situasjonen som kunne oppstå i følge BB? La meg igjen minne om hva det står om Guds tilstand i BB:

”Men husk, at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden. Millioner af Menneskers Lidelser og Elendighed har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderligt efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab.”

Gud er altså i følge BB nærmest satt ut av spill av sorg, i hvert fall i så stor grad at Han ikke klarer å verken følge eller hjelpe menneskene. Men dersom Gud ikke klarer å hjelpe menneskene, hvordan skulle Han da klare å hjelpe de yngste? Når Gud er rammet av en så uendelig stor sorg at Han ikke en gang klarer å følge med på hva som skjer med menneskene, kan dette ikke bety annet enn at Han må ha mistet forbindelsen med den uuttømmelige lyskilden, og har begynt å tape energi. Det er meget forunderlig at CE ikke synes å ha oppdaget hva som er selve årsaken til Guds eventuelle avbrytelse av kontakten med menneskene, eller kanskje han som sedvanlig velger å se bort fra en viktig omstendighet som ikke passer inn i hans egen argumentasjon?

Selvfølgelig vil en slik situasjon som beskrives i BB aldri kunne inntreffe, fordi Gud innebærer lyset uuttømmelige lyskilde, og ved at Han selv har ført en kamp mot mørket og beseiret det, så kan mørket aldri mer true Ham. Ja visst kan Gud være sorgfull, og det er Han da også på grunn av menneskenes store lidelser, men at denne sorgen skulle kunne sette Gud ut av spill i en så stor grad at Han ikke lengre kunne utholde å følge menneskene og heller ikke kunne hjelpe dem, er en gedigen kortslutning fra CEs side. Og det er nettopp det som også ville skje med Gud som personlig vesen dersom Han gikk mot lyset, og brøt sitt løfte om å aldri svikte menneskene. Han ville kortslutte og utslette seg selv. Mest sannsynlig ville dette skje ved en mektig eksplosjon som samtidig utslettet alt det liv Gud har skapt. Etter en gang å ha blitt mørkets bekjemper, og inntatt plassen som lysets og universet sentrum, er det komplett umulig at Gud noensinne kan tenkes å velge bort lyset og heller velge mørket uten å ødelegge seg selv og alt Han har skapt.

Ce skriver videre på side 106:

”Igjen må jeg sige: blot fordi man har svært ved at forestille sig, hvorfor eller hvordan Gud skulle træffe de mulige nødforanstaltninger, der omtales i Bispebrevet, bør man ikke råbe ”bedrag!”.”

Det er selvfølgelig ikke fordi jeg har vanskelig for å forestille meg hvordan Gud kunne treffe de nødvendige foranstaltninger at jeg mener BB er et bedrag! Lar man fantasien løpe løpsk uten å ta de faktiske opplysningene fra BB med i betraktning så kan man jo dikte opp nær sagt en hvilken som helst måte for Gud å opptre på. Problemet til CE er at han ikke tar BB på alvor, han leser ikke hva som faktsik står i teksten og forholder seg heller ikke tro mot den! Der hvor teksten i BB ikke passer inn i hans argumentasjon, så velger han ganske enkelt å overse realitetene, eller definerer dem bort ved å hevde at de ikke var alvorlig ment, men hadde som hensikt å skremme bispene! For oss som holder oss til det som faktisk står i BB, fordi vi mener at Gud aldri vil stå som øverste ansvarlige for et brev fullt av skremsler og tomme trusler, er det ikke fullt så enkelt som for CE, som kan spekulere helt fritt og uhemmet og komme med de mest utenkelige løsningene uten å blunke, og uten å oppdage at det han foreslår enten er helt i utakt med hva som faktisk står i BB, er i fullstendig motsetning til hva som står i VmL, eller er totalt selvmotsigende og usammenhengende. Jeg har faktisk sjelden sett maken til ubegavet vrøvl i noen sammenheng tidligere, og CE befinner seg i realiteten så fjernt fra å fatte essensen i VmL at det er rent nedslående. Han er som en liten gutt som vil utforske universet, mensom bare har en liten kikkert til hjelpemiddel. Der har du CE i et nøtteskall: Han er som den lille gutten som ser på himmelen i kikkert og bare ser noen få stjerner på stor avstand, men innbiller seg at han kan se hele universet. Det gjør han definitivt ikke! Jeg håper inderlig at ikke CEs gudsbespottelige og blasfemiske tankeverden når ut og får tilhengere blant uvitende og godtroende mennesker! Det ville være en tragedie, rett og slett!

Og når CE på side 107 refser oss motstandere av BB for at vi har liten tillit til Gud, og formaner oss til ikke å la tvilen vinne fotfeste, så sier han dette vel vitende om at han selv egentlig er en tviler. Som jeg har vist fra hans tidligere skrifter om BB, så var CE selv i mange år i tvil om ektheten av BB! Det ser han nå ut til å fornekte, ja, han fremstår som så sikker i sine vurderinger at han mener seg berettiget til å hovere over motstandernes synspunkter. Men i sine nedlatende holdninger kan han aldri skjule det faktumet at han selv har tvilt seg frem til sine synspunkter. Det er derfor temmelig frekt å påstå at det er den som går mot BB som er rammet av tvilen.

Igjen påstår CE også at dersom man ikke uten videre kan godta alt som ble utgitt gjennom JA er sannheten, så har man ingen rettesnor til bedømmelsen av verkene! Igjen velger CE å overse at vi alle har den aller beste rettesnor både i bedømmelsen av VmL og i livet selv gjennom vår samvittighet og gjennom vår direkte kontakt til Gud gjennom bønn. Og den som spør Gud i oppriktighet gjennom bønn, vil alltid få svar, i motsetning til hva som står i BB om at Gud vil avbryte forbindelsen med oss kanskje i millioner av år!

CE avslutter de ordinære kapitlene i sin bok på side 108 med følgende ord:

”I håpet om, at denne utredning vil medvirke til at lede Vandrer mod Lyset!-kenderes opmærksomhed bort fra nedbrydende spekulationer og ind i tiltag af mer gavnlig art for Vandrer mod Lysets sag…”

Det store spørsmålet er så: er det de som hevder at Gud aldri kan tenkes å svikte oss, eller de som hevder at Han kanskje vil bryte all forbindelse med oss for flere millioner år fordi Han ikke kan utholde å følge våre lidelser som bedriver nedbrytende spekulasjoner?

 

Boken er underskrevet av følgende medlemmer av bestyrelsen i Vandrer mod Lyset Fond og Forlag:

Christian Nicholas Eversbusch,

Jørgen Degn,

Ole Enghave,

Konny Falck Jensen,

og Jens-Ole Larsen.

 

 

Videre har 11 personer satt opp sitt navn til støtte for innholdet idet de skriver at de håper boken vil styrke tilliten og minnet om Johanne Agerskov:

Birgitte Blad,

Steen Ribers,

Merete Brønnum,

Inger Boas,

Irene Christensen,

Carsten Skaarup,

Frank Laungaard,

Martin Laungaard,

Enid Pattyn,

Oscar Andersen,

Og Nina Hammen.

 

Fra gode venner i VmL-miljøet har jeg fått vite at tre av disse menneskene, nærmere bestemt Carsten Skaarup og brødrene Laungaard, har trukket deres navn fra fremtidige opptrykk av boken, fordi de ga sin tilslutning til bare en liten del av verket, mens boken har blitt noe helt annet enn de ble forespeilet!

Og jeg må dessverre innrømme at jeg tror de undertegnende vil bli sørgelig skuffet i deres ønske om at CEs bok, som jeg personlig har omdøpt til ”En samling forvirrede og selvmotsigende argumenter for mørkets seier over Gud”, skal styrke minnet om Johanne Agerskov. Snarere bringer CEs sammenraskede argumenter hele VmL med tilhørende verker i vanry for mange tiår fremover, dersom oppegående og søkende mennesker kommer over og leser hans bok i den tro at den representerer det nivået VmL og tilhengerne befinner seg på åndelig sett. Fri og bevare oss alle for at det skulle skje! Det ville være en tragedie for VmL og for tilliten til vår alles kjærlige Fader! Dermed anser jeg mine kommentarer til de ordinære kapitlene i CEs bok for avsluttet. Men jeg vil også etter hvert kommentere de to tilleggskapitlene i hans bok.

Til slutt vil jeg gjengi en setning fra et av de skjønneste avsnittene fra VmL-verkene overhode, fra Supplement I, spm 39. Om man leser denne setningen og tar til seg dens innhold, er det i raliteten tilstrekkelig til å forstå at Bispebrevet kun er en samling ondsinnede løgner. Vi er forbundet med Gud ved Lysets livsnerve, kjærligheten, og den kan selvfølgelig aldri brytes! Og det som står i BB om at Gud kan tenkes å avbryte all forbindelse med menneskene for flere millioner år, vil selvsagt aldri kunne bli en realitet! Men noen er tydeligvis ikke i stand til fatte selv det enkleste og mest entydige budskap.

"Ved Lysets Livsnerve er Gud saaledes forbundet med alle sine Skabninger, og ved sin Kærlighed, der gennemstrømmer dem alle, drager Han sine Børn til Faderhjemmet, til Livet i al Evighed." (Min uthevning) 

 

 

Oslo, 09.05.11
Sverre Avnskog