Kapittel 13: "Mulige veje at vælge"

Jeg går i gang med det nest siste kapittelet i Christian Eversbusch’(CE) bok til forsvar for Bispebrevets(BB) ekthet; Kapittel 13, som heter ”Mulige veje at vælge”. Jeg må innrømme at jeg fremdeles er mildt sagt forundret over hva CE avslører sånn litt i en bisetning på slutten av kapittel 12, om at han likevel ikke tar innholdet i BB på alvor. Etter å ha brukt nesten 100 sider på å forsøke å sannsynliggjøre ektheten av BB, så bruker han ikke mer enn en enkel setning på side 97 på å rive hele grunnlaget vekk fra sine egne argumenter, når han avslører at han likevel ikke tror at setningen om at Gud kanskje vil avbryte all forbindelse med menneskene er riktig, fordi, som CE skriver, Gud vil selvfølgelig ”finde veje til at bibeholde sin forbindelse til de mennesker, der måtte ønske den.”

Kjære Christian Eversbusch: Hvorfor kunne du ikke ha fortalt oss lesere dette allerede på første side, slik at vi hadde visst under hele lesningen av de første 97 sidene av din bok, at du faktisk ikke mener det du hele tiden har hevdet? Jeg synes det er riktig dårlig gjort av deg, at du har narret oss lesere til å tro på at du forsvarer det som står i BB, og så har du hele tiden visst at du faktisk ikke tror at det som står der medfører riktighet? Her synes jeg nesten du er på grensen til å virke litt uærlig, min kjære Christian! For nå viser det seg altså at du er enig med oss motstandere av BB i at det umulig kan medføre riktighet at Gud kunne tenkes å avbryte all forbindelse med menneskeheten! Men kjære, vennlige Christian Eversbusch, dette faktum reiser jo unektelig et meget påtrengende spørsmål? Hvorfor i all verden står dette da i Bispebrevet, dersom det faktisk ikke er riktig? Er det bare en tom trussel fra ”Guds” side?

Nei, jeg må innrømme at etter dette så har CEs bok tatt en helt ny vending, og man jo nesten ha lov til å spørre: Tror CE i det hele tatt på noe av det som står i BB? Når han er såpass lite bokstavtro i sin høyst personlige tolkning av spørsmålet om Gud kunne tenkes å avbryte all forbindelse, må jeg innrømme at det skulle være meget interessant å få vite sikkert hvilke andre utsagn i BB han har et like ”fritt” forhold til. Men altså, vi kan fastslå at i følge CE betyr BBs utsagn om at Gud i lengden ikke kunne utholde å følge menneskenes lidelser og at Han kanskje ville bli nødt til å avbryte all forbindelsen med dem, utelukkende at han ville avbryte forbindelsen til de menneskene som selv først avbrøt forbindelsen med Ham, mens alle de andre ville han opprettholde forbindelsen med, det vil si kanskje størstedelen av menneskeheten, for så mange hadde vel en form for gudstro i 1938? Vel, vel, jeg må nesten gjenta at dette var en overraskende vending i CEs bok, selv om jeg kan komme til å trette leseren.

Men la oss gå over til kapittel 13 og undersøke om vi har flere overraskelser av samme kaliber i vente! CE starter opp kapittelet til å nedvurdere Gud og de yngste på det aller groveste, i det han påstår at dersom størstedelen av menneskeheten levde i en diktaturstat skapt av typer som Stalin, Hitler og Mao,…

”…da havde det naturligvis været aldeles frugtesløst at sende menneskehedens førere til Jorden. Som også IA er inde på i det netop citerede brev, var en lang pause i deres inkarnationer da blevet den eneste fornuftige utvej. Hermed var en ganske betydelig del af Guds forbindelse til menneskeheden i alt fald blevet afbrudt.”

Vi kan altså fastslå at CE mener den eneste sannsynlige måten Gud kunne reagere på, dersom menneskene kom under tyranniets åk, var ved å la være å sende de yngste for å hjelpe dem til å forbedre sine kår. CE kjenner tydeligvis uhyre lite til Guds og de yngstes vesen og deres kjærlighetsfylde, men vi som kjenner VmL til bunns vi vet at Gud har lovet oss å følge oss selv om vi vandrer i det dypeste mørke, og de yngste har også lovet Gud at de aldri vil svikte menneskene! Og CE er altså en av dem som utgir VmL! Jeg har nesten ikke ord igjen i mitt vokabular som er dekkende nok til å uttrykke den forundring jeg føler over å lese hva CE faktisk skriver. Kan det være hans egen mangel på empati med dem som lider som kan få ham til å tro at når menneskene lider som aller mest, ja, i de øyeblikkene da de trenger Guds og de yngstes hjelp aller mest, da skal altså både Gud og Hans utsendinger svikte dem? Utrolig!

Og det viser seg utover i kapittelet at det ikke bare er utsagnet fra BB om at Gud kan komme til å avbryte all forbindelse med menneskene CE mener seg berettiget til å moderere. Han mener også å vite at fordi Gud ikke kunne kjenne menneskenes valg og heller ikke kunne kjenne til omfanget av de Ardors planer som ville bli til virkelighet på jorden, så førte dette til at Gud valgte å trekke de verst tenkelige konsekvensene opp for Bispene og gjorde kirkereformen til en absolutt forutsetning for de yngstes fortsatte inkarnasjoner. For å sannsynliggjøre dette har CE funnet opp noen små tåpelige historier som skal vise hvordan man ikke sløser med tiden på unødvendige detaljer når man ber sine barn forlate et brennende hus. Men det er ganske langt fra å avstå fra å gå inn på forsinkende detaljerte forklaringer, og så begynne å true med f eks at man aldri vil se sine barn igjen om de ikke øyeblikkelig forlater huset. Skal man forsøke å lage forklarende historier må man holde seg mest mulig tro til det eksempelet man vil forklare, og jeg tror jeg kan si at i en slik akutt faresituasjon er det de færreste som vil begynne å utmale overfor sine barn hvor grusomt de vil bli straffet dersom de ikke gjør som man sier, slik BB gjør overfor de danske bispene og prestene. De fleste ville vel heller ha uttrykt sin store bekymring og kjærlighet så kortfattet som mulig! Så CEs forsøksvise forklaring på problemstillingen er således helt uten relevans og helt uten verdi. Etter min mening viser den heller det motsatte av hva CE ønsker å anskueliggjøre: Den viser hvor usannsynlig det er at Gud i en slik akutt fare som CE beskriver, skulle gi seg til å fremsette trusler om millioner av år med triste tunge inkarnasjoner dersom ikke bispene følger Guds oppfordring! Slik gjør ikke en kjærlig far eller mot i en truende situasjon – det må vel heller sies å være det som er lengst unna å ville falle noen inn i en slik situasjon! Truer man sine barn til lydighet, når deres liv er i fare? Nei, nei og atter nei – og det gjør selvsagt heller ikke Gud! Men CEs mål med dette, er selvsagt å forsøke å moderere alle de truende utsagnene i BB, og dem er det mange av. Det er som sagt trusler om millioner av år med tunge triste inkarnasjoner, om åndelig brennmerking, om Guds avbrytelse av all kontakt, om grusomheter av uante dimensjoner som skal ramme menneskene osv. I og med dette kapittelet har CE nå vist at han ikke tar noe av dette på alvor, fordi det i følge ham kun er en måte å trekke opp de verst tenkelige konsekvensene på. For, som CE skriver på side 100:

”Kort sagt: Bispebrevet er en advarselstale, ikke en risikoanalyse.”

Med dette sier CE egentlig at intet av det som står i BB nødvendigvis skal tas alvorlig, for det er kun å regne som en advarsel. Igjen et meget oppsiktsvekkende utsagn, og det fritar jo i realiteten tilhengerne av BB til å ta stilling til et eneste skremmende eller truende utsagn i BB, fordi det altså bare er skrevet for å skremme bispene til handling ved å trekke op de verst tenkelig konsekvensene. Det er egentlig en meget utspekulert taktikk, for så kunne det i realiteten stått hva som helst i BB! I min forståelse må vi da ikke kunne kalle det som står i BB for annet enn ”tomme trusler”. Og så kan man jo vurdere med seg selv om det samsvarer med den kjærlige Fader vi kjenner fra VmL å komme med tomme trusler for å skremme sin barn til lydighet! Jeg vet godt hva jeg mener om den saken; Det vil selvsagt aldri skje!! Og denne taktikken fra CEs side fører også til at utsagnet i BB om at en reformasjon av den danske kirken var en absolutt forutsetning for at Gud skulle klare å fortsette å hjelpe menneskene ikke skal tas bokstavlig. Så det er vel her vi må lete etter hans svar på hvordan i all verden det kan ha seg at Gud faktisk fortsatt hjelper menneskene til tross for at det står i BB at han ikke evner å hjelpe så lenge ikke VmL er knesatt. Og nå vet vi det: Det som står i BB skal ikke oppfattes bokstavlig – for det er bare et verst tenkelig scenario. Snakk om å gjøre det lett for seg selv! Men denne logikken har meget alvorlige følger for hvor stor tillit man kan ha til et brev som har ”Gud” som øverste ansvarlig: Det kan være at alt som står der kun er skrevet for å oppnå en hensikt, og at det ikke skal tas for bokstavelig. Og med dette synspunktet trekker i realiteten CE i tvil alt som står i VmL og tilhørende verker. Når det som står i BB ikke nødvendigvis er riktig, må det jo være like sannsynlig at det som står i VmL heller ikke er sannheten. Kanskje er det skrevet kun for å oppnå en bestemt hensikt?

Dette er ennå et meget godt eksempel på at CE selv gjør nøyaktig det han beskylder motstanderne for: Han påstår at det er vi som trekker i tvil hele VmL fordi vi påstår at JA ble narret til å utgi BB. Mens det i realiteten er han selv som trekker i tvil VmL, fordi han påstår at Gud kan tenkes å utgi et skrift som ikke er 100% til å stole på, men der innholdet er bestemt ut fra at han ønsker å oppnå en bestemt hensikt, og ikke ut fra hva som er den absolutte sannheten! Dette har meget alvorlige følger for hele VmL! Til forskjell fra CE er jeg personlig overbevist om at det er grunn til å ta ethvert skrift som har Gud som øverste ansvarlige helt bokstavlig, og at alt som står der er sannheten! Det er også grunnen til at jeg avviser BB helt og holdent!

Ut fra CEs tekst så lang, kan vi trekke ut følgende essens: Gud så i 1938 at verden var truet av de mest grusomme katastrofene noensinne, som muligens kunne utslette alt liv på jorden, eller føre til at de eldste innførte et eller flere terrorregimer som underla seg hele jordkloden. Disse terrorregimene ville kunne virke over tusener av år, og gjennom hjernevasking av innbyggerne ville de eldste kunne klare å utviske selve begrepet Gud både fra menneskenes vokabular og deres hukommelse. Gud så at han sannsynligvis| ikke ville klare å avverge de grusomme konsekvensene av de truende eteropptegnelsene, men som et absolutt siste desperat forsøk, sendte Gud ved sine medhjelpere ut et brev til de danske bispene, der han utmalte de grusomste konsekvensene for dem dersom de ikke innen to år gjennomførte en reformasjon av den danske kirken, og han gjør bispene oppmerksomme på at dersom de ikke gjør dette, vil han ikke lenger kunne utholde å følge menneskenes lidelser, vil ikke være i stand til å hjelpe dem og vil muligens komme til å avbryte all forbindelse med dem slik at de kan synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger, at han og de yngste kan begynne helt forfra med å lede dem frem mot lyset igjen.

I kapittel 12 og 13 har vi så fått flere av de svarene jeg har etterlyst tidligere, idet intet av det Gud truer med i BB har blitt virkelighet, til tross for at de danske bispene ikke gjennomførte noen reformasjon. Og CEs svar til oss om hvordan dette kan henge sammen er dette: Vi skal ikke ta BB alt for bokstavlig, for Gud visste i realiteten ikke om grusomhetene ville inntreffe, men sendte ut BB som en sikkerhetsforanstaltning, der han utmalte de aller grusomste eventualiteter for de danske bispene for å ”skremme” dem til å handle. CE sammenligner situasjonen med et brennende hus, der faren i desperasjon vil redde ut sine barn i siste liten. Skal vi følge hans eksempel, kan vi nå kunne trekke den slutningen at det i ettertid viste seg at huset ikke brant likevel.

Som CE skrev på slutten av kapittel 12; Gud ville nok likevel finne måter å opprettholde kontakten med de menneskene som ønsket det, og som han forteller nå i kapittel 13; vi skal ikke ta innholdet i BB for bokstavlig, for det er ikke en risikoanalyse, men en advarsel!

Dette er etter min mening særdeles oppsiktsvekkende, og innebærer som jeg tidligere har påpekt, at CE mener at Gud kan tenkes å stå bak utgivelsen av skrifter, som ikke skal tas helt bokstavlig, og som i ettertid avslører Guds dårlige oversikt over de faktiske begivenhetene, og at han som en følge av det fremsetter feilslåtte trusler for om mulig å avverge grusomhetene. Men det aller verste er at noen av disse truslene står i direkte motsetning til den Gud som fremstår i VmL, og dermed bidrar til å så alvorlig forvirring om hvem Gud egentlig er. Er Han en som ikke kan utholde våre lidelser og synder, og kan tenkes å avbryte all forbindelse med oss, eller er Han den som i VmL lover at Han alltid vil følge oss selv i det dypeste mørke, og alltid vil besvare våre bønner om hjelp? Dersom Gud virkelig står bak BB, må Han altså ha vært villig til å betale prisen for å rive ned hele det bildet VmL hadde bygget opp av Ham som vår kjærlige, allmektige fader, og nå fremstå som en vaklende og avmektig sviker, som menneskene ikke kan stole på, og som i sin desperasjon fremsetter de mest skremmende trusler for å presse sine utsendinger til å handle på bestemte måter.

Det finnes bare en gyldig forklaring på dette: Gud står slett ikke bak BB – hele denne smørjen av utpressing og desperasjon er selvsagt forfattet av en eller flere av de eldste for å forfalske VmLs budskap. Og i forhold til CE har forfalsknerne lykkes fullt ut, og CE er blitt en veldig talsmann for mørkets forvrengte logikk! Og vi kan ikke annet enn å føle den aller dypeste medfølelse med ham! Måtte han snarest komme seg opp av den dype hengemyren av villfarelser som han befinner seg i!

Ingen av oss vet selvsagt med sikkerhet hvor presist Gud kunne avgjøre hvilke av Ardors eteropptegnelser Han og de yngste var i stand til å avverge, og hvilke de sannsynligvis måtte gi tapt overfor, men selv har jeg et mye mer optimistisk syn i så henseende enn CE! Jeg synes CE i alt for stor grad fortaper seg i det faktum at Gud har begrenset sin forutviten om hver enkelts valg i så stor grad at han alt for sterkt undervurderer Guds evne til å foreta en ganske presis ”risikovurdering”, og likevel kunne vurdere med stor presisjon hvordan den enkelte vil reagere overfor mulige trusler. F eks er jeg helt overbevist om at Gud kunne forutse at BB garantert ville bli en fullstendig fiasko i forhold til en mulig reformasjon av den danske kirken. Det skal ikke særlig mye viten til om kommunikasjon til å kunne forstå at intet begavet menneske ville la seg utpresse til å avsi seg sin tro på et slikt grunnlag som BB. Og CE må ikke glemme at Gud kjenner hvert menneskes innerste tanker og reaksjonsmåter, og når Gud ikke vet med sikkerhet hvordan en hendelse vil utvikle seg, vil han være helt åpen i forhold til dette, og ikke drive unødvendig skremselspropaganda.

Tenk bare på da Gud talte med Jesus før dennes inkarnasjon: Gud viste Jesus ulike muligheter i hans liv, alt etter hvilke valg han foretok underveis. Og Gud innrømmet åpent at Han intet visste med sikkerhet om utfallet, men som det står i VmL, så forelå det på dette tidspunktet en absolutt mulighet for at Jesus ville kunne erindre bønnen for Ardor. For å kunne avgjøre at denne muligheten forelå, må jo Gud hatt en viss evne til forhåndskalkulering av sjansene. Når det gjelder fremtidige eteropptegnelser må man heller ikke glemme at alle disse er fullt synlige for Gud og de eldste, slik at de kan avpasse innsatsen for å motvirke mørkets anslag etter trusselens styrke, og de har også evner til å påvirke alle de involverte parter underveis, gjennom skytsengelen eller direkte tankepåvirkning fra Gud – uten tvang, selvfølgelig!

Man må heller ikke glemme hva som står i VmL om at ingen lider mer enn det de selv har forårsaket, og om man kan tale om en ”positiv” effekt av andre verdenskrig, og dette sagt uten kynisme, så må det være at en gigantisk mengde negativ karma har blitt utlignet for menneskene, i det den som ble uskyldig drept i krigen fikk dette til fratrekk i sitt eget individuelle karmaregnskap. Men dette sagt, så må man ikke tro at Gud ønsker at noen skal lide eller dø, men noen ganger så skjer dette som en følge av de lovmessighetene som gjelder for menneskene, der den som har påført andre lidelse og død, før eller siden vil møte følgene av dette på en eller annen måte i sitt eget liv. Uten at vi mennesker dermed har evner eller rett til å dømme om årsaken til andres lidelser. Men dette betyr faktisk at Gud heller ikke kan avverge alle lidelser eller all død, fordi Han da ville bryte sine egne lover, hva Hans selvsagt aldri gjør. Dette er et ”regnskap” som i realiteten er så komplekst, at intet menneske noensinne vil ha noen mulighet til å ha bare en mikroskopisk oversikt over det. Men om vi tenker oss at et land med tre millioner innbyggere blir angrepet av et naboland, vil hvert eneste av disse tre millioner mennesker ha sine fortidige helt individuelle gjerninger å sone for, og for alt vi vet, kanskje har Gud og Hans utsendinger så stor mulighet til å avverge uønskede hendelser at kun de menneskene som selv har regnskap å gjøre opp for, blir rammet av lidelse og død, mens de som ikke har slike gjerninger å sone for, går fri? Jeg vet ikke, men det er en meget interessant tanke, vil jeg påstå! Det betyr selvsagt ikke at vi skal hengi oss til fatalisme, og tenke at Guds rettferdighet vil skje fyldest dersom vi kun lar alt gå sin gang uten å forsøke å påvirke virkeligheten. Vi må aldri glemme av syne at Gud selvsagt ikke ønsker at noe skal lide eller dø en grusom død, og tidligere synder kan alltids sones på andre måter enn å bli drept. All menneskelig lidelse er selvsagt et onde som vi i fellesskap må gjøre alt vi kan for å avverge og lindre! Og av alle onder i den menneskelige verden er krig blant de aller verste!

CE mener at BB måtte være skremmende for å få bispene til å handle. Og han dikter selv opp et eksempel på en formulering som han mener ikke ville øke mottagerens tilbøyelighet til å handle:

”Selv hvis I svigter jeres løfte, vil visse af æteroptegnelserne muligvis endnu kunne afværges, og så vil Gud måske vedblive med at kunne sende sine udsendinger til Jorden som kulturens vogtere, og Han vil selvfølgelig ikke afbryde sin forbindelse til de dele af menneskeheden, der i fremtiden endnu måtte ønske sig Hans ledelse. Ej heller ville Han afbryde den Lysstrøm, hvorved Han knytter sig til sine børn, hver gang de tiltræder en ny inkarnation. Så skønt I nu skulle svigte, vil meget forblive som hidtil, men alt i alt er nu situasjonen nu alligevel ret alvorlig”.

Og CEs kommentar til muligheten av at Gud ville velge å vedgå disse tingene overfor bispene er ganske kort:

”Kun en tåbeligt omstendelig far havde båret sig sådan ad,”

Det er ganske bemerkelsesverdig at den ene tingen som jeg er sikker på ville veie aller tyngst hos Gud, nemlig at Han kun ville meddele bispene det som var den absolutte sannheten ikke synes å spille noen rolle i CEs overlegninger. Vi kan kanskje regne med at den godeste CE avslører et av sine egne ikke så flatterende karaktertrekk her, i og med at han fremstår som en forsvarer av å lyve og skremme for å oppnå spesielle hensikter, men for Gud er noe slikt selvfølgelig uaktuelt. Oppgir Gud noe direkte til menneskene så kan vi stole på at det er den absolutte sannhet, og intet annet. Og er sannheten at Gud ikke vet, ja, så er han så ærlig å tilstå at han ikke vet, i stedet for å late som om han vet at konsekvensene av en handling eller en unnlatelse å handle vil bli at menneskeheten blir rammet av de grusomste uhyggeligheter! Dette er ikke Gud, men det er CEs høyst menneskelige måte å resonnere på.

CE går i de etterfølgende avsnittene til å drøfte om den lysstrømmen som Gud knytter til hvert menneske i unnfangelsesstunden kan være innbefattet i denne avbrytelsen av all forbindelse som det står i BB, og til dette kommenterer han:

”Dette anser vi dog for lidet sandsynligt, da lysstrømmen ifølge oplysningerne i V.m.L. ”flyder” helt automatisk.”

Tja, hvor automatisk lysstrømmen som forbinder Gud med hvert menneskene er kan man saktens diskutere, for det at Gud knytter seg til hver nytt menneske i unnfangelsesstunden og gir vedkommende et ekstra åndelig pluss til den nye inkarnasjonen, det må da neste måtte sies å være en aktiv handling fra Guds side, eller hva? CE oppgir ingen kilde for å hevde at dette skjer i følge en slags automatikk. Men jeg kan tenke meg til at om det står noe slikt i VmL, så kan det med ”automatisk” menes at det skjer uansett situasjon, og uten noen forutgående vurdering fra Guds side. Når jeg som healer legger hendene på et menneske, så begynner det også ganske automatisk å strømme energi til vedkommende, men det blir jo helt feil å påstå at denne forbindelsen er automatisk, og ikke en følge av en aktiv handling fra healerens side.

Men det at CE overhodet bruker plass på å hevde dette synspunktet, avslører igjen ganske tydelig hvor dårlig orientert han i virkeligheten er i VmL, for ellers ville han være godt klar over at dersom Gud ikke avbryter lysstrømmen, men bare slutter å la de yngste inkarnere som menneskehetens ledere, så ville slett ikke menneskene synke ned til det utgangspunktet de befant seg på før de yngste påbegynte sine inkarnasjoner, slik at Gud og de yngste kunne begynne forfra igjen. Menneskene er slett ikke avhengig av de yngstes hjelp for å kunne gå veien fra jordelivene og frem til Guds rike. Vandringen ville ta uendelig mye lengre tid, det er sant, men de ville uansett nå frem til slutt – uten de yngstes hjelp! Og når vi i tillegg tar i betraktning at menneskene fra og med ca 1980 ikke ville ha de eldste å kjempe mot, og at alle eteropptegnelsene ville være gått ut på tid om få hundre år, så ville alt ligge til rette for at menneskenes vandring mot faderhjemmet ville kunne foregå uten noen store anstøtsstener, til tross for at de yngste eventuelt ikke ville medvirke.

Jeg har skrevet ganske utførlig om dette i en tidligere artikkel, ”Et ugjendrivelig bevis for at Bispebrevet er en forfalskning”, og her er et utsnitt fra den artikkelen som belyser dette med sitater fra VmL, og jeg begynner med å sitere fra VmL, der det står beskrevet hva som ville bli følgen dersom de yngste opphørte med å la seg inkarnere:

””Hvis det i Fremtiden blev saaledes, at de Yngste alle som een pludselig ophørte med at lade sig inkarnere, vilde derfor en almindelig Stagnation blive Resultatet. Intet større nyt paa noget som helst Omraade vilde da fremkomme, og Menneskene maatte i saa Fald, saa længe det var muligt (se pag. 246), tære paa det, der alt var givet dem af Opfindelser, Naturvidenskab, Digtning, Farve-, Form- og Tonekunst, o. m. a., indtil de Yngste atter lod sig føde iblandt dem; thi Menneskene vil i Fremtiden ikke faa noget større nyt tilført gennem de Ældstes Genialitet, da de Ældste, der er bleven inkarneret efter Ardors Tilbagevenden i 1912, alle er inkarneret under Guds Ledelse, hvorfor deres Genialitet, i Kraft af Hans Villie, bliver holdt tilbage, saa at de i den jordiske Tilværelse ikke kan være Foregangsmænd - men i eet og alt kun vil fremtræde som Gennemsnitsmennesker.” Oversikten, side 301.

Står det noe her om at en avslutning av de yngstes inkarnasjoner ville føre til at menneskene ville synke ned i mørke, synd og lidelser? Nei, overhode ikke! Det står kun at de ville måtte tære på det som allerede er gitt menneskene gjennom de yngste og eldste. Sluttet de yngste å inkarnere, ville menneskeheten altså ikke bevege seg videre på noe område, all utvikling ville stagnere. Men ikke for alltid! Dersom Gud fortsatte å fremsende den guddommelige lysstrømmen, ville det enkelte menneske fremdeles utvikle seg videre i åndelig modenhet:

”Derfor modtager den til Menneskelegemet bundne Aand - ved hver Genfødsel - en Lystilførsel fra Gud. Denne Lystilførsel styrker Tanken og Villien, d. v. s.: vækker Modstandsevnen og Modstandslysten, saa at Tanke og Villie mere og mere bliver i Stand til at bortstøde saavel det indefra som det udefra kommende Mørke. Efter som de gentagne Inkarnationer forøger denne Modstandsevne, -Lyst og -Kraft, vil der skabes en virksom Reaktion mod Mørket. Villien vaagner til Initiativ i Lysets Retning, og langsomt paavirkes Tanken til at følge den af Villien givne Retning - Selvudrensningen begynder = de indsugede Mørkekomplekser elimineres, efterhaanden som Egoet overvinder det onde, slette og syndige i sit Væsen. Og igennem de stedse fremadskridende Jordeliv vil det Tidspunkt engang indtræde, da Tankens og Villiens - mod hinanden - fremadglidende Bevægelse vil resultere i en Sammensmeltning.” SOS II, spm 64.

Nei, menneskene slutter ikke å utvikle seg selv om de yngste slutter å inkarnere. Den av Gud tilførte lysstrømmen vil bevirke at de gjennom inkarnasjon etter inkarnasjon, vil få stadig større motstandskraft mot mørkets krefter. Ja, veien vil bli lengre og mer besværlig uten de yngstes hjelp, men alt tyder på at menneskene takket være den stadige tilførselen av lys ville kunne vandre veien til Guds rike uten de yngstes hjelp! Dette bekreftes også i Ardors beretning, der Gud forteller de yngste etter at de har sagt ja til å ta på seg oppdraget med å lede menneskene på deres vandring mot faderhjemmet, at om de hadde sagt nei, ville menneskenes vei blitt langt mer besværlig, men de ville likevel nå frem til målet uten de yngstes hjelp. Etter min mening virker det mest sannsynlig å oppfatte Vandrer mod Lyset! dithen at en avslutning av de yngstes inkarnasjoner ville medføre en stagnasjon og midlertidig tilbakegang, inntil menneskene var nådd ned til et nivå som samsvarte med gjennomsnittsmenneske åndelige og kulturelle utviklingsnivå, men derfra ville de lengst fremskredne menneskeåndene kunne overta de yngstes rolle som menneskenes foregangsmenn og -kvinner og "trekke" det store flertallet etter seg. Nei, det måtte nok langt kraftigere virkemidler til dersom Guds mål var at menneskeheten skulle synke tilbake til det stadiet de befant seg på før de yngste påbegynte sine inkarnasjoner:

”Saafremt Guds Skabninger ingen Sinde i de menneskelige Tilværelser fik Tankens og Villiens Styrke forøget gennem en direkte Lystilførsel fra Gud, vilde det aandelige Jeg - paa Grund af de idelig gentagne Inkarnationer - snart fuldkommen være prisgivet Mørkets Kræfter, det vilde bukke under for Synd, Ondskab og Ugerninger; thi Jegets aandelige Udrustning vilde da være for svag til at kunne yde en effektiv Modstand.” SOS II, spm 64

Her tales det helt opplagt om det som i følge BB ville inntre dersom Gud avbryter all forbindelse med menneskene; de ville snart være prisgitt mørkets krefter, de ville bukke under for synd, ondskap og ugjerninger. Og nettopp dette skulle være det Gud ønsket å oppnå ved å avbryte all forbindelse, så det er helt opplagt at det ville innebære at Gud avbrøt lysstrømmen.

I den avsluttende oversikten står dette enda tydeligere forklart:

”Ved de Yngstes Inkarnationer drages det menneskelige Kim-Urbillede længer og længer bort fra dets oprindelige Udseende (baade astralt og fysisk); men saafremt de Yngste ophørte med deres Inkarnationer, vilde det Skønhedspræg, som de har tilført de menneskelige Legemer, meget hurtig forsvinde og Legemet paa ny nærme sig det oprindelige Urbillede. Ligeledes vilde alt det psykiske, som de Yngste, gennem den astrale Genpart, har tilført Menneskene, langsomt udviskes for til sidst saa godt som helt at forsvinde. Men saafremt Gud tillige borttog det guddommelige Element, vilde Menneskene i forfærdende kort Tid (nogle faa Aartusinder) falde tilbage til det Præg, som de havde modtaget fra de Ældstes Haand, et Præg, der vilde være langt ringere og mere dyrelignende end de nuværende laveststaaende Folkeslags; samtidig vilde de sidste Rester af det psykiske Liv, der var tilført Menneskene gennem de Yngstes Inkarnationer, fuldkommen forsvinde: Menneskeheden vilde da atter fuldt og helt være de Ældstes Skabninger.” Oversikten, side 246.

Avbryter Gud forbindelsen kan det ikke bety annet enn at det ingen forbindelse vil være tilbake, og han ville selvfølgelig også avbryte den lysstrømmen som han hittil har tilført hvert menneske i unnfangelsesstunden. Han ville altså måtte sette opp en ugjennomtrengelig barriere mellom seg selv og menneskene, slik at ikke en eneste liten tanke kunne slippe gjennom noen av veiene. Og så ville Gud måtte sitte der i total uvisshet om de grusomme lidelsene hans dypt elskede skapninger gjennomgikk uten at deres kjærlige far løftet en finger for å hjelpe dem. Tro det den som kan. Dette er definitivt ikke min Gud. Og det er definitivt ikke den Gud som presenteres i Vandrer mod Lyset! ”

Hele denne artikkelen kan leses her: http://www.vandrermotlyset.net/Et%20ugjendrivelig%20bevis%20for%20at%20Bispebrevet%20er%20en%20forfalskning.html

Vi kan altså fastslå med støtte i VmL at dersom de yngste alle som en opphørte med å la seg inkarnere, så ville en allmen stagnasjon blant menneskene bli resultatet. Men i kraft av den guddommelig lysstrømmen og det åndelige pluss som hvert menneske mottar fra Gud ved hver ny inkarnasjon, vil ikke menneskene synke tilbake til utgangspunktet, slik de var før de yngste påbegynte sine inkarnasjoner, men de ville fortsette sin åndelige utvikling inntil tanken og viljen ville sammensmeltes - uten de yngstes hjelp. Det er dermed helt meningsløst å hevde at Gud i følge BB ville avbryte all forbindelse uten at dette inkluderer en avbrytelse av lysstrømmen, for det ville ikke føre til det resultatet som hevdes i BB, at menneskene ville synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger at Gud og de yngste kunne begynne forfra igjen. For å oppnå dette, så måtte lysstrømmen brytes, men da ville til gjengjelde den ønskede virkning oppnås i løpet av bare noen få tusen år. Nå det i BB hevdes at avbrytelsen av forbindelsen ville fortsette muligens i flere millioner år, så er altså dette også temmelig meningsløst, da menneskene ville ha sunket tilbake til utgangstilstanden for de yngstes inkarnasjoner begynte i løpet av en tusendel av tiden, så hvorfor da tale om at avbrytelsen muligens måtte vare i flere millioner år?

Uansett hvordan man betrakter spørsmålet om en avbrytelse av lysstrømmen, så er setningen, slik den er formulert i BB totalt meningsløs!

Det er også ganske pussig å lese i dette kapittelet at CE kommer inn på spørsmålet om når menneskenes forståelse av at de intet kan utrette uten Guds hjelp skulle oppstå, han som senest i det foregående kapittelet har utnevnt George Orwell til en seer og henvist til hvordan de eldste etter Orwells oppskrift kunne klare å utradere selve begrepet Gud fra menneskenes språk sammen med alle minner om hans eksistens. Jeg registrerer at CE synes å ha glemt alt hva han skrev i kapittel 12, og nå uten videre utgår fra at menneskene likevel vil kunne erindre Gud, selv om all forståelse og til og med alle begreper knyttet til Guds eksistens ville være utradert fra deres språk, i følge CE. Hvordan skulle menneskene, som hadde mistet all forbindelse til Gud, og som på ingen måte hadde verken evner eller muligheter til å skaffe seg noen som helst forståelse av at det eksisterer en guddom, ”plutselig” kunne vekkes til forståelse, uten å ha noen av de yngste inkarnert med større evner til å vekke deres glemte begreper og forståelse? Men dette synes ikke å bekymre CE det minste. Han utgår uten videre fra at begrepet Gud og forståelsen av hans vesen på magisk vis ville gjenoppstå hos de ”apevesenene” som menneskene nå var blitt til, etter å ha sunket tilbake til urtilstanden, slik de eldste skapte dem.

Jeg merker meg for øvrig at CE i en fotnote på side 100 hoverer over BB-motstanderen, Søren Østergaard, for at han har påpekt den samme selvmotsigelsen som meg selv, ved at det står i BB at Gud ikke evner å hjelpe menneskene før VmL er knesatt, men så har Gud fortsatt å hjelpe menneskene likevel selv om ikke VmL er knesatt, og CE påstår at Østergaard motivasjon for å gjøre dette er i den ”tekstanalytiske logiks tjeneste”. CE mener at Østergaard i stedet for å påpeke slike åpenbare selvmotsigelser i BB, burde glede seg over at denne ”yderste konsekvens af Mørkets anslag ikke blev til virkelighet”. Jeg må innrømme at jeg er meget forundret over at CE, i stedet for å se i øynene at det er knyttet noen gedigne problemer til BBs sannhetsgehalt, velger å være så nedlatende overfor en som i motsetning til ham selv mener at et skrift som skal ha Gud som øverste ansvarlige, ikke kan inneholde åpenbare usannheter, overdrivelser og skremsler som i ettertid har vist seg å ikke slå til. Jeg vet for øvrig fra Østergaard selv, at CE flere steder i sin bok siterer fra Søren Østergaards innlegg på Jørgen Degns lukkede VmL-forum, der ingen har lov til å anvende innlegg fra forumet som kilde uten å få tillatelse til det fra forfatteren. Jeg vet bestemt at CE ikke har fått Sørens Østergaards tillatelse i dette tilfellet, og både han og Jørgen Degn, som er medunderskriver på CEs bok, bryter de reglene som Jørgen Degn har opprettet for sitt forum. Det er ganske oppsiktsvekkende at de respekterer sine meningsmotstandere så lite, at de både siterer og refererer ulovlig til deres innlegg, og i tillegg hoverer over at motstanderne påpeker selvmotsigelser og foreslår at de istedenfor burde glede seg over at skremslene i BB ikke har slått til. Hvilken arroganse!

På side 101 henviser CE til et sitat fra et av brevene som er gjengitt i Copibok I, side 62, som skal vise at begrepet ”den brutte forbindelsen” anvendes i en sammenheng ikke omfatter lysstrømmen:

”Enhver der gennem Anger naar til Erkendelse af sine Fejl, sine Synder, eliminerer derigennem det Mørke, der unddrager Individet Lysets Paavirkning. Igennem Bønnen knyttes atter den brudte Forbindelse med Gud og Lysets Aander”.

Men faktum er jo at dette sitatet ikke bare handler om en avbrutt forbindelse som ikke omfatter lysstrømmen, det omfatter en situasjon har overhode ikke noe som helst å gjøre med at Gud har avbrutt forbindelsen med noen. Sitatet forteller at det menneske som gjennom feil og synder, selv har unndratt seg kontakten med lyset, kan gjenopprette forbindelsen gjennom anger og bønn! Det er altså helt malplassert å forsøke å anvende dette sitatet for å sannsynliggjøre noe som helst i forbindelse med BBs påstand om Guds avbrytelse av all forbindelse med menneske, for det handler om noe helt annet som intet har med denne saken å gjøre!

Men CE konkluderer etter å ha brakt det ovenstående sitatet med å si følgende:

”En brudt forbindelse er altså et naturlig resultat af et selvvalgt liv i Mørket”.

CEs kardinalproblem er at han ikke evner å skille mellom en avbrutt forbindelse fra menneskets side til Gud og til lysstrømmen, og en avbrutt forbindelse fra Guds side. Og når CE ikke makter å skille disse to situasjonene fra hverandre, men oppfatter dem som ensbetydende blir det å diskutere med ham en form for praktisering av ”Goddag mann! Økseskaft!” som jeg tidligere har vært inne på, som henviser til et norsk folkeeventyr, der en døv mann på forhånd tenker ut svarene i en kommende samtale, slik at det ender med at hans svar intet har med spørsmålene å gjøre. Men det blir faktisk helt umulig å diskutere med en mann som ikke er i stand til å se at man kan bryte en forbindelse fra den ene part, den andre part, eller begge. Sitatet ovenfor handler om at mennesket bryter forbindelsen til Gud, mens BB handler om at Gud kan tenkes å avbryte forbindelsen til menneskene.

Jeg forstår av CEs argumentasjon at han mener at når et menneske bryter forbindelsen til Gud, så er dette ensbetydende med at også Gud bryter forbindelsen, men VmL er full av eksempler på at dette ikke er tilfelle, og det er ganske overordentlig merkelig at ikke CE klarer å ta til seg dette. Det aller beste eksempelet må vel være de eldste, som gjennom deres fall for mørket, satte seg selv i kontakt med mørket og mistet forbindelsen til lyset. Men dette medførte på ingen måte at Gud brøt forbindelsen til de eldste – tvert imot, Han fulgte all deres ferd på jorden, og når Han så at deres tanker begynte å beskjeftige seg med tanken om å skape egne vesener av mørket, så advarte Han dem, for å forsøke å forhindre at de utsatte seg selv og sine vesener for de enorme lidelsene en slik skapelse ville medføre. Hvordan kunne Gud vite at de eldste planla å skape egne vesener, dersom Han ikke hadde bevart forbindelsen til dem?

Men CE påstår på s. 102 at…

”Mer end denne enkle Lysets lov, der allerede kendes fra De gyldne Frygter, behøver man således ikke for at dulme sin mulige ængstelighed for Bispebrevets meldinger.”

Og i en fotnote knyttet til denne til denne setningen skriver han :

”Således er skildringen af Ardors tilbakevenden ét stort eksempel på denne lov i praksis: Angeren, der genopretter forbindelsen til Gud”.

Problemet i forhold til meldingene i BB er bare det at skildringen av Ardors tilbekevending definitivt ikke er et eksempel på at Gud har avbrutt forbindelsen til noen, for så å gjenopprette den! Eksempelet med Ardor er snarere et bevis på at Gud aldri oppgir noen og aldri avbryter forbindelsen med noen, for Gud visste til enhver tid, helt fra fallet, hva de eldste opplevde og hva som foregikk i deres tanker, og når Gud så at de sto ved en korsvei der gjennomføringen av deres planer ville trekke dem enda lengre ned i mørket, så advarte Han dem mot å gjennomføre planen! Og hadde noen av de eldste svart på Guds anrop, så ville vedkommende ha trukket lyset til seg i så stor grad at en bønn om tilgivelse ville ha gjenopprettet forbindelsen til lyset og til Gud, fra vedkommende eldstes side! Fra Gud sin side var noen gjenopprettelse aldri nødvendig, for fra Hans side var forbindelsen aldri brutt!

Nei, i dette spørsmålet har CE valgt å legge en premiss til grunn for sine synspunkter, som gjør at det faktisk ikke er mulig å nå frem til ham med logiske argumenter og eksempler fra VmL.

Derfor er han heller ikke i stand til å se at de teksteksemplene som BB-motstanderen, Lars Frølund Jensen har fremtrukket som beviser på at Gud har lovet å alltid opprettholde forbindelsen til menneskene (gjengitt på side 102)  har gyldighet som udiskutable beviser på nettopp dette:

”   da Gud til alle Tider hjælper enhver, der i god Hensikt paakalder Ham i fuld Tillid til Hans Almagt”  (V.m.L. s. 186)

”Han (…) der til alle Tider har et aabent Øre og et kærligt Hjerte for de dybtfølte, længselsfulde og inderlige Bønner fra de angrende Mennesker” (VmL. S. 325.

”Men ingen Sinde bør Mennesket glemme: at en Bøn til Gud om Hjælp altid vil Bønhøres, hvis Bønnen er dyb og inderlig.” (Andet Supplement s. 54)

Men i stedet for å se hva som her uttrykkes, at Gud alltid vil bønnhøre menneskene, og klare å ta inn over seg at dette er absolutt og uten forbehold, så svarer CE, som altså har lagt inn det premisset at Gud kan tenkes å avbryte all forbindelse med menneskene, at en bønn kan gjenopprette den av Gud brutte forbindelsen. Men om all forbindelse er brutt, hvordan kan Gud vite at noen ber til Ham? Se, det ikke helt ubetydelige spørsmålet berører CE overhode ikke! Men hva skal det egentlig bety når det står i VmL at Gud kanskje må bryte all forbindelse, dersom Han likevel hører våre bønner? Er det ikke da en forbindelse til stede?

I virkeligheten er dette meningsløst, men når man som CE mener at det som ikke kan skje, det kan likevel skje, kan han da ”forklare” selv den mest åpenbare selvmotsigelse på denne måten:

Gud vil aldri bryte forbindelsen med oss, men dersom vi bryter forbindelsen med Ham, så bryter Han forbindelsen med oss. Den kan likevel gjenopprettes gjennom bønn.

Denne setningen er en selvmotsigelse, men det er ikke CE i stand til å oppfatte, til tross for at han er universitetsutdannet i retorikk!

Og til dette må man så legge det faktum at det ifølge BB overhode ikke er tale om at det er menneskene som avbryter all forbindelse med Gud, men det er tvert imot tale om at Gud kan komme til å avbryte all forbindelse med menneskene fordi Han ikke lengre kan utholde å følge all den synd og lidelse som menneskene gjennomgår. Men CE har altså tillat seg å snu alt på hodet, og forstår ikke en gang selv at han taler om helt andre forhold enn det som faktisk står i BB! Han har ingen grenser for hvor fritt han tolker BBs utsagn, og vrir og dreier på innholdet, slik at det som står i BB kommer til å bety noe helt annet enn det som faktisk står der! Og på den måten klarer han å forsvare hva som helst, et hvilket som helst utsagn kan modereres og endres i meningshold fordi BB ikke behøver å tas helt alvorlig fordi det kun er ment som en skremsel.

CE ender disse overlegningene med å fastslå:

”Mennesker, der angrer og søger Gud, vil altid få forbindelse til Ham. Men når det i Bispebrevet advares om noget så alvorlig, som det, at Gud kunne blive nødt til at afbryde forbindelsen i lange tider, må det jo netop skyldes, at Gud har set en risiko for, at ingen ville bede; altså at ingen ville ønske forbindelse til Ham i den mørke, areligiøse og krigshærgede fremtid, de sidste Ældste erbejdede på at skabe. At en sådan fremtid var en reel mulighed, mener jeg allerede at have sandsynliggjort i de sidste kapitler.”

Nå må jeg stanse opp å spørre om hva det egentlig er CE mener om når avbrytelsen av forbindelsen vil kunne skje? Tidligere i sin bok har han argumentert for at det var tilstrekkelig at størstedelen av menneskeheten hadde sluttet å be til Gud, så ville Gud svare med å avbryte forbindelsen til hele menneskeheten, men nå går han et skritt videre og påstår at sannsynligheten var stor for at ikke et eneste menneske lengre ville be til Gud. Det kan nå virke som CE ser det hele i et helt annet tidsperspektiv, og at det ikke var i 1940 at Gud ville bryte forbindelsen, men etter at de eldstes Orwell’ske skrekkregime hadde fått lov i virke i generasjon etter generasjon, over meget lang tid, helt til minnet om Gud var utvisket blant menneskene, og ville Gud avbryte all forbindelse med dem. Men når ville dette inntreffe, i følge CE? Vel, det sier han intet om, men man må vel ha lov til å antyde at det ville ta en god del tusen år å helt viske ut alle begreper knyttet til Gud i vårt språk? Men hvor har det nå blitt av det premisset som eventuelt skulle kunne utløse Guds avbrytelse av kontakten, at de danske bispene innen en frist på to år måtte reformere den danske kirken? Nei, det er forsvunnet helt ut av bildet i CEs nåværende argumentering, og han har gjort det mektig enkelt for seg selv, og har definert alle utsagnene i BB som tvilsomme i sin sannhetsgehalt, slik at han uten videre kan se bort fra dem når det måtte passe i hans argumentasjon. Frist på to år? Reformasjon av kirken? Nei, det var jo bare nevnt som et mulig scenario, så det kan man ganske enkelt se bort fra. Gud kan ikke i lengden utholde å følge menneskenes lidelser? Gud evner ikke lengre å hjelpe menneskene? Nei, det ble bare nevnt for å skremme bispene til handling, så det trenger vi ikke å forholde oss til. På denne måten tar CE seg den friheten å egenmektig endre hele innholdet i BB, og man kan kanskje undre seg på hvem som har bemyndiget ham til å sette til side alt det som er ganske presist uttrykt i et brev som ifølge ham selv har Gud som øverste ansvarlige?

Det som er skjedd i løpet av de to siste kapitlene i CEs bok, gjør det i realiteten umulig å ha noen meningsfull ordveksling med ham om innholdet i BB, fordi han redefinerer alt som står i BB alt ettersom hva som passer inn i den aktuelle argumentasjonen. Men hans måte å forholde seg til BB på får noen ganske alvorlige følger som jeg ikke vet om han har reflektert over, for dersom alt som står i BB skal betraktes som skremsler fordi Gud var desperat og ikke visste hva som kom til å skje, så vil jeg påstå at hele brevet fremstår som en eneste stor vits, som man heller burde le av enn å ta alvorlig, og ”Gud” fremstår nærmest som en litt småhysterisk og panisk, lettere uintelligent tåpe! Dette er selvsagt GGud så langt derifra, men vi må visst bare akseptere ar dette er det bilde av ”Gud” som CE bærer i sitt indre.

Mot slutten av kapittel 13 kommer CE nok en gang med påstander om at både IA og JA stadig vekk har kontakt med og mottar tankeinspirasjon fra Leo, til tross for at det står det motsatte i begge Argerskov’enes brev fra 1938. Men sin vane tro, har CE et ganske fritt forhold til det skrevne ord, og legger inn fantasifulle tolkninger på temmelig fritt grunnlag. Hva som faktisk står skrevet, bryr han seg visst mindre om. Men la meg igjen minne om hva JA faktisk skriver i et av brevene:

”Dernæst vil jeg pointere – skønt min datter har sagt det samme i sit Brev – at Leo ikke oftere giver Kommentarer til noget som helst. Hans arbejde med ”V. M. L.” er forbi!”

 

De aller, aller fleste vil sannsynligvis tolke det ovenstående sitatet dithen at Leo ikke lengre ytrer seg gjennom tankeinspirasjon til JA, og at Han intet mer har å tilføye. Står det ikke det ganske klart og entydig? Hans arbeide med VmL er forbi? Men oppfatter CE det slik? Nei, så langt derifra, han tolker setningen som at JA fremdeles mottar tankemeddelelser vedrørende VmL fra Leo, og at han har opprettholdt forbindelsen. Hva er det som gjør at CE så til de grader kan mistolke selv det mest enkle budskapet i en setning? Tja, det er et godt spørsmål, og særlig med tanke på at vi har med en mann å gjøre som har en universitetsgrad i retorikk.

Men JA hevder i sitatet ovenfor, der hun meddeler at Leo ikke oftere kommenterer noe som helst, at datteren har sagt det samme i sitt brev. Så kanskje vi skulle se nøyere på hva IA sier om det samme emnet? Hun svarer følgende på grunnlag av et spørsmål fra Chr Jørgensen om hennes brev baserer seg på hennes egne tanker, eller på noen nye opplysninger som moren eventuelt har mottatt fra oversanselig side i brevet fra 10. marts 1938:

”Min Mor har ikke modtaget nogen som helst yderligere Oplysninger, for det første, fordi hun er syg, og for det andet, fordi ingen saadanne nye Oplysninger behøves, thi enhver, der har tilstrekkelig Kendskab til ”Vandrer mod Lyset” med tilhørende Skrifter, kan selv finde Besvarelserne ved at læse omtalte Værk, samt de to aabne Breve med Omtanke. Baade Brevet af 3.ds. og dette Brev har jeg skrevet paa Grundlag af ”Vandrer mod Lyset”, Supplementerne og de to aabne Breve, samt paa Grundlag af Samtaler med min Mor. –

Jeg vet ikke om CE fremdeles vil hevde at brevene fra IA og JA er fremkommet gjennom tankeinspirasjon fra Leo, eller at de har mottatt noen ytterligere opplysninger eller meddelelser fra ham? Står det ikke ganske klart at brevene er skrevet utelukkende på grunnlag av verkene og de to åpne brevene? Kan det i det hele tatt sies tydeligere enn dette at verken IA eller JA mottok noe som helst hjelp mer fra Leo?

Men fremdeles hevder CE hardnakket at brevene var inspirert av Leo, og på side 103 mener han å vite hvorfor ikke Leo hadde noe å tilføye:

”Da Gud igennem Bispebrevet altså fremstiller den yderste konsekvens af Mørkets anslag – ”afbryde al Forbindelse” – er det for at advare sine udsendinge om situasjonens umådelige dybe alvor, og derfor havde det da også været tåbeligt, hvis man – for at trøste brevets læsere – i næste sætning havde mindet om den Lysets lov, hvorigennem en evt. Brudt forbindelse genoprettes, en lov der som sagt allerede var kendt fra De tre gyldne frugter.

Dette er vel også en væsentlig grund til, at Leo ikke ville uddybe Bispebrevets indhold under Agerskovs brevveksling med Chr Jørgensen.”

Og han siterer fra IAs brev fra 10. marts 1938:, der hun uttaler seg om at ingen vet ennå hvilken vei Gud vil bestemme seg for:

”…og vi faar heller intet at vide desangaaende, da Menneskene selvfølgelig ikke har noget som helst Krav paa at faa Guds planer med Hensyn til deres Udvikling specifisert i Enkeltheder. Derfor har min Moders aandelige Leder heller ikke faaet nogen Bemyndigelse til at give Kommentarer af nogen Art – Menneskene maa nøjes med det, der foreligger om Sagen”.

Og CE fortsetter med å hovere over BB-motstanderen Søren Østergaard i en fotnote:

”Det ville være klædeligt, hvis Søren Østergaard havde anerkendt denne logiske forklaringen på ”Leos taushed”, som han kalder den, i stedet for (i et debatindlæg på V.m.L. Nyhedsforum af 7. mai 2009) hårdnakket å påstå, at tausheden skyldtes Leos manglende forbindelse til JA i Bispebrevsperioden.”

Nå tror jeg ikke Søren Østergaard er så veldig oppatt av hva som er kledelig eller ikke, men det er da ikke han som hardnakket påstår at Leo ikke gir flere kommentarer, det bekrefter jo både mor og datter Agerskov? Og de grunnene IA oppgir i sitt brev, at moren ikke mottar flere meddelelser fordi hun er syk og dessuten fordi det ikke er nødvendig, er en helt annen en den begrunnelsen som CE har fantasert seg frem til, nemlig at det ville være tåpelig å opplyse om at den brutte forbindelsen ville kunne gjenopprettes. Men Leo trengte da slett ikke å opplyse om noe slikt, han kunne bidratt med så mye mer for å gjøre det enklere for Agerskov å forsvare BBs ekthet, og det var jo nettopp det som skulle være hovedformålet med å opprettholde forbindelsen, at Leo skulle kunne forsvare VmL mot angrep. Men det gjorde han altså ikke i 1938 og aldri senere, så vidt noen kjenner til. Og vi må vel kunne trekke den konklusjonen at CE mener at Leo nærmest var mindre begavet, som kunne finne på å forkludre hele den strategien som "Gud" sto bak med utsendelsen av BB.

CE hevder videre at det som står i FOG om at forbindelsen til JA kan opprettholdes til hennes død er et bevis for at forbindelsen virkelig ble opprettholdt. Men det er selvsagt overhode intet bevis, i så tilfelle måtte utsagnet ha vært fremsatt etter hennes død. At ”jeg” sier til en venn i 1920 at jeg vil opprettholde kontakten med ham til jeg dør, er jo intet bevis for at jeg virkelig hadde kontakt med ham i 1938 til tross for at jeg fremdeles var i live. Noe kunne ha skjedd underveis som gjorde at vi mistet kontakten. Dessuten så synes CE å ha glemt at det står i Supplement II, Spm 15, om at JAs virksomhen med å besvare spørsmål kunne opphøre på et tidligere tidspunkt:

”Fristen for Spørgsmaalenes Besvarelse blev, med vor jordiske Medarbejders Billigelse, sat til at vare saa længe, som hendes Jordeliv varede - længere kunde den jo ikke blive. Men saafremt det maatte lykkes i en kortere Tid at fremkalde og besvare de manglende Spørgsmaal, vilde Arbejdet blive endelig afsluttet, hvorved al fremtidig Besvaren af eventuelle andre Spørgsmaal vilde ophøre, selv om vor Medhjælpers Jordeliv endnu ikke var endt.”

Som det står, det kunne godt hende at det ikke ville bli besvart noen flere spørsmål fra Leos side, selv om JAs liv ikke var endt.

Men jeg må si at det fremstår som meget forunderlig at Leo ikke trådte til med sin hjelp for å forsvare de to åpne brevene i 1938, da det var tydelig fra flere avsnitt i ”skriftene” at han hadde fått Guds tillatelse til å bistå JA i å forsvare verkene mot angrep. Og i 1938, da den lille VmL-bevegelsen i Danmark var truet av en svært ødeleggende splittelse, vil jeg hevde at Leos hjelp ville ha vært særdeles kjærkommen. Men han forble taus. Jeg synes det er helt naturlig at Østergaard trekker den slutningen at forbindelsen var brutt, eller blokkert av de eldste som jeg selv er overbevist om. CE referer i den samme fotnoten som jeg har referert til at bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse mente at Leo sto bak brevene til IA og JA i1938. Dette hjelper så lite så lenge damene selv påstår noe annet. CE kan vel ikke mene at bestyrelsen i Selskabet var bedre orientert om hvem som sto bak brevene, enn forfatterne selv? Og IA skriver som jeg har vist at brevene var skrevet utelukkende på grunnlag av verkene og av samtaler med moren, og intet nevner de om at Leo hadde gitt noen nye meddelelser. Ja, IA skriver sågar at moren ikke kunne motta flere opplysninger fordi hun var syk! Jeg registrerer for øvrig at CE finner det nødvendig å forsvare ”sluggeren” Irene Christensen fordi Søren Østergaard mener hun selv har funnet på at IA og JA mottok tankeinspirasjon fra Leo da de forsvarte BB i 1938. CE mener det er fornærmende av Østergaard mot Irene Christensen. Det var da rørende hvor stor omsorg han har for Irene, som selv har slynget ut de mest sjofle og ondskapsfulle beskyldningene noensinne i debattene om BB, og som ikke unnslår seg for å hevde at hun håper at undertegnede ikke har med barn å gjøre på grunn av min falskhet – vel vitende om at jeg både er barneskolelærer og småbarnsfar. Min falskhet, som hun mener vil skade mine barn, kan hun lese ut av mine artikler om BB – hun kjenner meg ikke personlig og har aldri møtt meg – men kan altså likevel fastslå at jeg er til skade for mine barn. Men hun er i meget godt selskap med Jørgen Degn som på sitt VmL Nyhetsforum påstår at jeg er sinnssyk, fordi jeg åpent har fortalt om at jeg var rammet av en alvorlig livskrise da jeg var yngre, og han mener jeg er en fare for dem jeg hjelper gratis med mine varme hender. Disse menneskene, Jørgen Degn og Irene Christensen, er representanter for en måte å omtale sine meningsmotstandere på som er en stor skam for hele VmL-bevegelsen!

På side 104 presterer CE ennå en av sine etter hvert tallrike selvmotsigelsene: På den ene siden hevder han at Gud ikke lot Leo komme med noen nærmere forklaring på BBs skremmende og truende innhold, for at dette ikke skulle medføre at folks tanker begynte å kretse omkring de truende eteropptegnelsene og dermed trakk dem nærmere å virkeliggjøres, men dersom dette virkelig var noe som bekymret Gud, så burde ”Han” jo aldri i verden utgi BB i første omgang, for vi vet gjennom mange meddelelser fra lesere av BB at de ble plaget av angst og forskrekkelse etter å ha lest dette skremmende brevet! Og hvorfor skulle Leo absolutt i sine svar gjøre BB ennå mer skremmende? Kunne han ikke heller hjelpe til med å forklare brevets betydning uten å legge ytterligere skremsler til? Jeg mener, Leo var vel ikke så lite begavet at han ikke evnet å finne den rette balansegangen mellom å understreke alvoret uten å redusere ”presset” på bispene om viktigheten av deres handling? Dette virker som en temmelig oppkonstruert begrunnelse fra CEs side må jeg innrømme.

I en ”Anmærkning” til dette kapittelet kommer CE inn på noen forhold han mener beviser Leos medvirkning i arbeidet med BB. Det første er et sitat fra IAs brev og lyder:

”Derfor har min moders aandelige Leder heller ikke faaet nogen Bemyndigelse til at give Kommenarer”.

CE hevder at dette er en henvisning til en kommentar som må være gitt direkte av Leo, men det står det da absolutt intet om! Setningen er kun en påstand fra IAs side og står fullt og helt for hennes egne regning, som en eventuell tolkning av hvorfor Leo intet mer har å tillegge. Å påstå at dette er en meddelelse fra leo er en ganske sleip tilsnikelse fra CEs side. Jamfør hva IA her skriver med hva hun uttaler om Leos eventuelle nye meddelelser:

”Min Mor har ikke modtaget nogen som helst yderligere Oplysninger, for det første, fordi hun er syg, og for det andet, fordi ingen saadanne nye Oplysninger behøves,…”

”Baade Brevet af 3.ds. og dette Brev har jeg skrevet paa Grundlag af ”Vandrer mod Lyset”, Supplementerne og de to aabne Breve, samt paa Grundlag af Samtaler med min Mor. –”

Det må vel på bakgrunn av disse to setningene kunne fastslås at IA ingen flere meddelelser fikk fra Leo?

CE henviser også til bestyrelsen for Selskabet til VmLs Udbredelse som skriver:

”Således er det Leo, der ogsaa i dette Tilfælde staar bag Fru Agerskovs Breve til Dem”.

”…det skulle glæde os meget, om De engang kom til Forstaaelse af, at Fru Agerskovs Breve til Dem – skrevet pr. Tankediktat ved Leos Hjælp – er skrevet for at hjælpe Dem og ikke for at ærgre og irritere Dem”.

Jamfør dette med hva JA selv skriver i et av brevene som de henviser til:

”Dernæst vil jeg pointere – skønt min datter har sagt det samme i sit Brev – at Leo ikke oftere giver Kommentarer til noget som helst. Hans arbejde med ”V. M. L.” er forbi!”

 

Fru Agerskov selv avviser altså kategorisk at hun har mottatt noen som helst tankemeddelelser av Leo i forbindelse med brevskrivningen!

Hvem er det mest sannsynlig som har rett? Bestyrelsen i Selskabet eller JA som skrev brevene? Svaret er vel unødvendig å komme med.

CE henviser til slutt til det som sies flere steder om at de yngste hadde fått tillatelse til å opprettholde forbindelsen til JA til hennes død, for … (som JA selv skriver i Copibog for 1920-1928 s. 59):

”…at jeg altid kan være i Stand til at imøtegaa alle eventuelle Angreb paa de Værker, der er fremkommet ved meg som Tolk for Lysets Aander”.

Men dette utsagnet beviser slett ingenting om hva som skjedde i 1938 så lenge JA selv opplyser da at hun ikke har fått noen ytterligere hjelp av Leo. Man kan hente frem så mange sitater man vil fra årene forut for 1938, men de er jo alle temmelig likegyldige all den tid JA selv er helt klar på at hun ikke mottok noen hjelp til brevbesvarelsene i 1938. Mekrelig at ikke CE kan slå seg til ro med JAs egne ord, som er temmelig udiskutable?

I en fotnote på denne siste siden i kapittel 13, presterer for øvrig CE å komme med følgende nonsens:

”Blant de talrige spørsmål, modstanderne af De to åbne breve har vist sig ude af stand til at besvare, er således følgende: Hvis brevene virkelig stammede fra de Ældste, hvordan kan det da være, de intet konkret nævner om æteroptegnelsernes inhold? Havde det ikke været oplagt at skabe frygt herigennem, og vha. det således tiltrukne Mørke fremme Ardors planer paa Jorden? Endvidere: såfremt en Mørkets ånd stod bag, hvorfor skulle han eller hun indtrængende opfordre bisperne til at anerkende V.m.L.? Ja tilmed beskrive den forfærdelige sonebod, de ville påføre sig selv ved ikke at anerkende V.m.L.? Og sådan kunne man blive ved med utallige spørgsmål, som kritikerne mer eller mindre behændigt viger utenom.”

Vel, nå må jeg innrømme at CE aldri har stilt meg så mye som et eneste spørsmål vedrørende BB, og jeg er den som har skrevet absolutt mest om BB noensinne – mine artikler som avslører BBs løgner utgjør flere hundre sider på min webside: www.vandrermotlyset.net Men la meg her komme med en utfordring til den godeste Herr Eversbusch: Du kan få stille meg ethvert spørsmål angående Bispebrevet som du måtte ønske skriftlig på mail til meg til s_avnskog@hotmail.com Jeg lover på tro og ære at jeg skal svare utførlig på et hvert spørsmål du kan tenkes å ønske svar på, og jeg lover å offentliggjøre både spørsmålene og svarene på min webside. Så bare fyr løs, CE! Kom med spørsmålene, så skal du få svar.

Som svar på hvorfor ikke forfatteren av BB avslørte ennå mer av de truende eteropptegnelsene i BB, så er mitt svar at jeg personlig er overbevist om at de eteropptegnelsene som f eks gjaldt andre verdenskrig allerede var utløst og ikke kunne stanses, og de eteropptegnelsene som kunne avverges, var allerede avverget. Forfatteren, dersom han var en av de eldste som ønsket at menneskenes fremtid skulle bli verst mulig, hadde altså ikke noe å tjene på å utmale disse eteropptegnelsene i noen flere grusomme detaljer i BB. Forfatteren av BB var nok dessuten klar over at dette skriftet ikke ville nå ut til særlig mange lesere, og ikke ville kunne få noen avgjørende betydning for eteropptegnelsenes videre virkning. Der kunne de eldste gjøre langt større skade andre steder, f eks ved å inspirere til skremselspropaganda i dagspressen! Det var sikkert rikelig av de eldste som skrev for å fremme angst og dommedagsfølelsen hos folk, og således trakk eteropptegnelsen frem til virkelighet på jorden.

Til det andre spørsmålet om hvorfor forfatteren av BB oppfordret bispene til å anerkjenne VmL og hvorfor han utmalte de fryktelige konsekvensene av en eventuell unnlatelsessynd, så er svaret meget enkelt. Forfatterens mål var ikke å få bispene til å omvende seg, men hans mål var å skape splittelse mellom VmL og kirken, og ødelegge mulighetene for at kirken skulle stille seg vennlig overfor VmL for flere årtier fremover. CE kan vel ikke være helt ukjent med den taktikken at noen utgir seg for å være vennligsinnede og for å ha et positivt ønske om kontakt, men at det bare er en dekkoperasjon for å gjøre skade så å si innenfra. Overfor tilhengerne av VmL oppnådde forfatteren å legge skylden på bispene for krigens grusomheter, og overfor bispene oppnådde forfatteren å skape avsmak for VmLs ”Gud” som en utpresser og dommedagsprofet, med den følgen at kløften mellom VmL og kirken ble nærmest uoverstigelig, og fremdeles er det – i Danmark. Og det er CEs bok et meget godt eksempel på – den oser av en skremmende dyp forakt for kirken og for bispene og CE tillegger dem de aller verst tenkelige motiver. Jeg kan ikke fatte og begripe at han ikke nå, så mange år etter, makter å se kirken i et annet lys. Men han sitter tydeligvis meget godt fast i BBs løgner!

Til slutt noen avrundene ord om dette kapittelet, som jeg oppfatter som kanskje det aller mest formørkede i CEs meget formørkede bok. CE er nå tydeligvis meget forvirret og mangler oversikt over de mange forskjellige argumentene han har anvendt i løpet av over 100 sider, og i kapittel 13 fortsetter han med å snu det meste på hodet, og dessuten velger han den snedige logikken å påstå at intet av det som står i BB om fremtidige hendelser nødvendigvis ville komme til å skje, men i 1938 så var Gud desperat og panikkslagen, og visste intet om hva slags grusomheter som kunne komme til å inntreffe, og derfor fikk Han laget et meget skremmende og truende brev som skulle få bispene til å reformere kirken, selv om dette strengt tatt ikke nødvendigvis ville føre til noe som helst av betydning, men for sikkerhets skyld valgte Han å påstå at dersom ikke bispene reformerte kirken i løpet av to år, så ville Han ikke lengre kunne utholde menneskenes lidelser og ville muligens avbryte all forbindelse med dem for flere millioner år. Dette var strengt tatt heller ikke nødvendig å true med, for Gud gjenoppretter kontakten med alle som ber til Ham, men hvorfor ikke true med de kortene man har på hånden? Men Guds panikk og rådvillhet viste seg i ettertid å være feilslått, for ingen reformasjon fant sted, men likevel ble menneskenes utvikling i det store og hele god, bortsett fra noen år med noen onde tyranner, men stort sett ingen av de grusomhetene som den skrekkslagne Gud fryktet, ble til virkelighet. Kort sagt: BB, som har Gud som øverste ansvarlige, er en samling panikkslagne angstscenarioer som ingen trenger å bry seg om. Alt løste seg til det beste for alle parter, men dessverre sitter vi alle igjen med inntrykket av Gud som en temmelig forvirret, angstbitersk tåpe, men Han vil oss alle i hvert fall alt godt, selv om BB er blitt en samling tomme trusler - men det kunne jo ikke Gud vite, stakkars - alt i følge Christian Nicholas Eversbusch.

 

 

Oslo, 08.05.11

Sverre Avnskog