Kapittel 11: "Den tiltagende ateisme"

Etter noen måneders etterlengtet pause fra studiene av Christian Eversbusch’s (CE) formørkede skrift, ”Et forsvar for Bispebrevet (BB) og Johanne Agerskov” (JA), er jeg nå klar, med fornyet energi, til å ta fatt på kapittel 11 i dette store forsvarsskriftet for mørkets makt over menneskene og for Guds fallitt på jorden. I kapittel 11 skal vi se at CE kun ser mørke over alt hvor han snur seg i den menneskelige verden. I hans øyne finnes intet positivt å skue, og ateismen brer om seg blant menneskene i høyt tempo. Om menneskenes forhold til religion skriver han f eks på side 85 at ”talrige meningsdannere i Vesten har haft hel til at dæmonisere al religion,…”.

Er dette virkelig en presis virkelighetsbeskrivelse av den vestlige verdens religiøse tilstand? At all religion er demonisert? Eller er dette synspunktet et utslag av CEs inderlige ønske om å gi BB rett i sine formørkede og pessimistiske fremtidsvisjoner? Det kan ikke være mye tvil om at det er det siste som er tilfelle. CE har sluttet seg fullt og helt til BB og må vel være nærmest forpliktet til å se mørket seire over alt, for derved å bekrefte sin egen teori om at BB i bunn og grunn handler om at det er menneskene som vender seg bort fra Gud og at Guds hjelp i realiteten er uønsket i den menneskelige verden, slik han har hentet fra Inger Agerskovs forvirrede brev fra 1938. Igjen sitter jeg med en følelse av tvil over hvorvidt CE virkelig selv tror på det han skriver. Det virker så hinsides all fornuft at jeg nesten ikke kan tro at han virkelig kan mene dette tøyset? Eller har han bevisst fordreid virkeligheten for å få absolutt alt til å stemme med BBS dystre fremtidsspådommer om en verden uten forbindelse med Gud?

På side 86 omtaler CE kirken som ”komplett stillestående” og hevder at nyateismen er i kraftig vekst. Jeg undrer meg over hvor godt CE virkelig kjenner den danske kirken, og om det er store forskjeller på den danske og den norske kirken, for det bildet han tegner av troen og av kirken stemmer overhode ikke overens med den virkeligheten jeg kjenner i Norge. Jeg har samarbeidet relativt ofte med prester gjennom mitt arbeid som lærer, og følger nok over middels godt med i hva som skjer i kirken og blant den troende menigmann. Mitt inntrykk er et helt annet en det syn CE forfekter. Både den offisielle kirken og folketroen er i stadig endring, og i Norge er f eks troen på at det finnes et helvete der de ikke troende skal lide helvetes pinsler helt på vei ut, både i forkynnelsen og blant de troende. I Norge er det bl a også gjort endringer i den nye oversettelsen av det nye testamentet slik at det i Fader Vår ikke lengre heter ”led meg ikke inn i fristelse”, men ”la meg ikke fristes”. Det som kjennetegner dagens kristentro, er et mindre og mindre fokus på dogmene, og en stadig større vektlegging av nestekjærlighet, omtanke og omsorg for alle lidende i verden. Ledende kristne, som f eks Seniorprofessor i teologi Notto R. Thelle har tatt til orde for at Jesu død på korset umulig skal forstås som en måte å blidgjøre en vred og hevngjerrig ”Gud”. Dette skrev han senest i en kronikk i Norges største avis, VG, i påsken 2011. Han tar riktignok ikke skrittet fulltut og forlater alle spekulasjoner om Guds eventuelle medvirkning til korsfetselsen, men mener at Gud åpenbarte seg i korsfestelsen og viste sin natur, men dette er helt andre toner enn den dogmatiske forsoningslæren. For ikke mange månedene siden, kunne det også opplyses i offentligheten at nyere undersøkelser viser at blant de unge er andelen som regner seg selv som ”personlig kristne” sterkt økende, og er nå på over 20%!

Skjer det intet i Danmark som bare ørlite grann minner om utviklingen i Norge? I motsetning til CE er jeg personlig meget imponert over hvordan kirken er vist en beundringsverdig evne til å modnes i takt med menneskenes generelle modning på det religiøse området, og min forhåpning er at om ikke mange tiårene, så vil kirken nesten "av seg selv" ha kommet frem til en mye ”sannere” kristendom, som ligger stadig tettere opp til den læren Jesus forkynte.

CEs pessimistiske visjoner er altså også på dette området helt ute av takt med hva som faktisk foregår i verden. Men med de formørkede brillene han betrakter verden gjennom, er det tydeligvis ikke plass til forhåpninger og fremgang, men kun seire for mørket.

Jeg synes heller ikke man bør undres over at mange selvstendig tenkende mennesker ikke føler seg hjemme i kirken eller i noen annen trosretning for den saks skyld, for de åpenbare selvmotsigelsene og meningsløshetene i alle trosretningene gjør at mennesker med et høyere krav til logikk og sammenheng ofte på et tidlig stadium i sitt liv avviser religionene, og senere ikke finner tilbake til sin barnetro. Kanskje kan disse finne interesse av VmL når dette verket blir bedre kjent, og de kan erfare en guddom som er tvers igjennom kjærlig og barmhjertig, som verken har drept sin eneste sønn, krever at man skal følge et morass av påbud og forbud, eller oppfordrer til ”hellig krig”, men som er en allkjærlig og allmektig faderskikkelse for alle: Stor som liten, rik som fattig, uansett rase, kjønn eller seksuell legning, og som ikke setter noen foran andre, men som elsker hvert eneste menneske med en ubegrenset og aldri sviktende kjærlighet!

Ce henviser også til at det i de nordiske landene skjer endringer i religionsundervisningen i de nordiske landene. Det er ganske riktig at det ”gamle” kristendomsfaget har gjennomgått store endringer de siste årene, og har gått over til å bli et fag der alle religionene er blitt mer likestilte, men dette og det at enkelte mener at religionsundervisning ikke burde være skolens oppgave, men at det burde besørges av de enkelte menighetene, kan vanskelig oppfattes som en generell devaluering av troens betydning i samfunnet. VmL går jo f eks inn for at vielser ikke skal foregå i kirkene, men bør være en ren samfunnsmessig ordning, uten at man dermed kan påstå at VmL går inn for at kirkens betydning skal reduseres – det er kun tale om en organisatorisk endring. Men den som ønsker det, kan sikkert se djevelen spøke i enhver liten endring i organiseringen av kirken og trosopplæringen.

Nei, jeg gir ikke særlig mye for pessimisten og dommedagsprofeten CEs virkelighetsbeskrivelse. Der den med et lyst og optimistisk sinn kan se gledelige endringer i lysets retning, ser mørkeprofeten CE kun elendighet og formørkelse. Men heldigvis tar han grundig feil. Jeg er personlig overbevist om at Gud står bak den langsomme endringen av kirkens trosinnhold, og jeg ser tydelige tegn som viser at kirkens troslære langsomt men sikkert nærmer seg VmL, slik at de to en gang i en forhåpentligvis ikke alt for fjern fremtid langsom kan smelte sammen, og kirken gjennomfører den lenge etterlengtede reformasjonen som egentlig var planlagt i Danmark i 1920 og de nærmest følgende årene. Med tanke på den formørkede retningen de danske utgiverne av VmL har valgt, og det utilslørte hatet til kirkens representanter som forlagets bok til forsvar for VmL er gjennomsyret av, er det kanskje mer sannsynlig at en fremtidig reformasjon av kirken vil finne sted i Norge? Vel, vel, fremtiden får vise det!

CE avslutter sin ensidige gjennomgang av troens nåtidige tilstand med å gjenta:

”Gud kan vanskelig opretholde en forbindelse til mennesker, der fuldt bevidst fravælger Ham. Gud krænker jo aldrig menneskets fri vilje.”

Den stakkars Christian Eversbusch, han har ikke forstått særlig mye av Guds vesen. Gud krenker selvsagt ingen ved å opprettholde en forbindelse gjennom f eks den lysstrømmen som Han lar tilflyte enhver ved unnfangelsen, og som aldri stanser så lenge vedkommende lever. Hvordan i all verden skulle det kunne være en krenkelse? Er det en krenkelse av den enkeltes vilje at Gud sørger for at vedkommende opprettholder det livet Gud har gitt ham/henne inntil vedkommende eventuelt selv ber om å tilintetgjøres? Selvsagt ikke, og på dette feltet avslører CE en slik uvitenhet at man nesten ikke kan tro at han er en VmL-tilhenger!

På side 87 er det også at CE gjør en av sine visitter til undertegnedes mange artikler om BB, hevder at jeg ikke forstår menneskets fri vilje og derfor når ”frem til de uhyrligste påstande om, at Gud kan love eller garantere fremskridt for oss mennesker”.

Tja, meg bekjent har Gud både lovet og garantert oss at vi alle en dag vil ha gjort oss ferdig med våre liv på jorden, slik at jordkloden kan tilintetgjøres og vi alle kan fortsette vår vandring på lysets planeter, så at Gud kan både love og garantere oss fremskritt kan vel ikke være sånn helt bort i hampen galt, eller hva?

Men jeg er etter hvert blitt litt usikker på hva det er som skal være så uhyrlig med min forståelse av Guds utsagn i VmL angående snarveien. Er det 1: At jeg mener at Gud kunne love at snarveien ville lykkes som er så uhyrlig, eller er det 2: At Gud kunne love at bedre tider ville opprinne for alle dersom snarveien lyktes?

Dersom det er tilfelle 1 som er så uhyrlig, så er det faktisk ikke det jeg hevder i den artikkelen CE siterer fra, men for å få med hele min mening må man foreta et større tekstutsnitt enn det han har gjort. Jeg skriver f eks noen linjer ovenfor CEs sitat følgende:

”Og Gud la ikke skjul på overfor Kristus at om de ville følge denne snarveien, så ville lysets seier over mørket inntre på et langt tidligere stadium enn de ellers kunne ha håp om.

 

”Min Søn, jeg siger dig: ville I følge denne Vej, da kunne I, med Menneskene til Midlere og Hjælpere, inden eet Sekel er svundet, drage alle de dødes Aander bort fra Jorden tilbage til Lyset og Livet - og da ville renere og lysere Tider snart oprinde for eder alle.” (Ardors beretning).

 

Dette utsagnet kan i mine øyne ikke oppfattes på noen annen måte, enn at Gud gjennom sin allvitenhet allerede her var klar over, at dersom Kristus og de yngste gjennomførte snarveien, så ville de klare å vinne alle de ”døde” tilbake, og ”renere og lysere Tider (ville) snart oprinne for (eder) alle”! Kristus kunne vanskelig oppfatte dette som noe annet enn et løfte fra Gud om at lyset ville seire dersom de yngste ville velge snarveien, og at denne lysets seier i den åndelige verden, ville medføre at lysere og renere tilstander ville opprinne for alle Guds skapninger.”

Jeg må be CE og alle som er enig med ham, å studere tydelig hva Gud lover i de siterte linjene fra VmL, og så lese min utlegning av Guds egne ord, og så se om jeg gjengir Ham på en måte det ikke er dekning for. Sier ikke Gud rent faktisk til Kristus at dersom velger å følge snarveien så vil de kunne dra alle de jordbundne åndene tilbake til Lyset, og da ”ville renere og lysere Tider snart oprinde for eder alle.”

 

Om det er slik at jeg her gjengir Guds egne ord feil, så er jeg i hvert fall ikke selv i stand til å se hva som er galt i min gjengivelse. Men legg altså merke til at Gud ikke sier at de vil seire uansett, det hele er jo avhengig av at de faktisk følger snarveien, altså følger denne planen som Gud har lagt. Og det gjorde de yngste, med den følge at snarveien lyktes.

Hva som i hvert fall står helt tindrende klart i VmL, er at Gud lover at dersom snarveien lyktes så ”ville renere og lysere Tider snart oprinde for eder alle” og kan dette bety noe annet enn at Gud lovet de yngste at menneskene ville oppleve fremgang? Eller var det bare de yngste som ville oppleve de renere og lysere tidene og ikke menneskene? Sier det ikke seg selv at dersom de yngste ville oppleve lysere og renere tider, så ville det også reflekteres i jordelivet?

Men for å spørre på en annen måte: Tror ikke CE og hans medsammensvorne at da Gud ba Kristus om å følge snarveien i stedet for å inkarnere på nytt som menneske, så var det fordi Gud visste at forholdene lå til rette for at snarveien ville kunne lykkes? Som en analogi til dette kan man jo se på Guds påbud til Kristus som alltid å søke etter Josef av Arimatea da han vendte hjem etter sitt liv som Jesus, og hans bror ikke returnerte. Gud visste hele tiden hvor Josef var å finne, men han viste det ikke for Kristus før den stunden inntrådte da Gud kunne se av Josefs sinnsstilstand, at han sannsynligvis ville følge Kristus. Et godt eksempel på Guds allmakt, og på at Han er i stand til å vurdere alle faktorer, slik at han faktisk kan love fremgang dersom en plan følges. Men vel og merke: Det krever altså at planen følges! Det må være forutsetningen, og her kommer den frie vilje inn. Kristus og de yngste kunne jo ha valgt å ikke følge snarveien, og heller velge en annen strategi. Men det gjorde de altså ikke.

Jeg underkjenner altså ikke den frie vilje, men aksepterer at Gud kjenner hver enkelts tanker og hver enkelts sinnstilstand i den grad at Han er i stand til å forutse deres reaksjon med ganske sikker presisjon. Da Gud stilte de yngste og de eldste overfor mørket, visste han f eks såpass mye som at det var en god sjanse for at alle kunne seire, men at det var en like stor sjanse for at noen eller alle ville kunne falle for mørket. Hadde Gud ventet til de yngste og de eldste var så sikre på hvordan de skulle forholde seg, eller hadde han forberedt dem så grundig, at Han på forhånd kunne si at ingen ville falle, så ville det jo ikke eksistere et fritt valg. Men hva Gud kunne si med sikkerhet var jo at dersom de alle fulgte Hans anvisninger, så ville ingen falle for mørket, og lysere tider ville opprinne for alle!

Når det gjelder snarveiens sjanse for å lykkes, bør man også ta med i betraktning at den strategien Gud hadde uttenkt ikke baserte seg på at en eller noen ytterst få personer skulle gjøre de rette valgene! Kristus var ledsaget av mange av de yngste, og mange av de yngste var inkarnert som mennesker for om mulig å bistå Kristus og de yngste som deres jordiske medhjelpere! Det var altså ikke bare Johanne og Michael Agerskov som var inkarnert med det formålet å be for de jordbundne åndene. Om Agerskov’ene hadde sviktet var det inkarnert flere som Kristus kunne henvende seg til. Man må vel da anta at sjansene for at noen til slutt ville fatte lit til Kristus var relativt store. Men han trengte altså ikke å henvende seg til flere, fordi Johanne og Michael Agerskov var sitt ansvar bevisst og utførte sin del av planen til det fullkomne – ja, til mer enn det fullkomne, og de utrettet således langt i overkant av hva de egentlig hadde påtatt seg.

Personlig tror jeg at Gud visste at snarveien ville lykkes, til tross for den frie vilje, men kanskje har jeg for stor tro på Hans evne til å vurdere alle forhold. Kanskje var det en mulighet for at snarveien kunne ha mislykkes? Ingen av oss vet det med sikkerhet. Men at det er en uhyrlig tanke å tro på Guds evner til fremsyn i denne saken, synes jeg er å overdrive til det latterlige. Vi må heller ikke glemme at Gud faktisk har evnen til å påvirke alle de medvirkende partene underveis. Dersom Han ser at noen av Hans utsendinger vakler, eller at noen av menneskene ser ut til å bli overmannet av mørket, kan han gå inn og ta skytsengelsens rolle og/eller trekke lyset tettere omkring vedkommende, og ved å forsterke tankeimpulsene kan Han faktisk påvirke vedkommendes valg. Dette er et forhold vi aldri må glemme, for Gud kan gripe inn hvor som helst og når som helst når det er nødvendig – men han krenker alstå aldri den frie vilje – han tvinger ingen, så dersom noen vil velge mørket, så kan Gud til syvende og sist ikke stanse dem.

CEs temmelig hånlige omtale av undertegnedes og flere andre BB-motstanderes manglende forståelse av den frie viljes betydning står forøvrig i en grell kontrast til CEs helt uforståelige synspunkt at JA ikke kunne feile, fordi noen lover i lyset, som CE ikke kan gjøre rede for hvor han har hentet fra, gjorde at hun var blitt uangripelig for mørkets makt. Johanne Agerskovs frie vilje var altså satt ut av spill, og hun kunne ikke gjøre feil som medium, i følge CE. Jeg kan følge CE så langt som til at Gud kunne forutse at JA ikke kunne feile dersom hun alltid fulgte de anvisningene hun hadde fått av sin åndelige veileder, men så snart hun begynte å stole på sin egen evne til å gjenkjenne Leo, og ikke fikk hvert ord gjentatt og godkjent i Guds navn, så var sjansen der for at en av de eldste kunne snike inn et forfalsket budskap.

CE bruker flere sider på å argumentere for at Gud ikke på forhånd vet hva den enkelte vil velge, da Han har begrenset sin forutviten på dette punktet, slik at ingen skal ha grunn til å klandre Ham for på forhånd å kjenne ens valg uten å kunne forhindre det. Men hva CE ikke synes å innse, er at selv om Gud ikke presist kjenner den enkeltes valg, så har han ikke redusert sine evner! Gud er således fullt ut i stand til å forutse alle mulige utfall av alle mulige valg, og også til å kunne vurdere sannsynligheten for at den enkelte skal lykkes eller mislykkes. Man må ikke se seg fullstendig blind på denne selvpålagte begrensningen fra Guds side, og frata Ham enhver evne til å vurdere fremtiden. Vi vet fra VmL at Gud aldri planlegger mer enn en inkarnasjon av gangen, men derfra til å mene at Gud intet reflekterer over fremtiden utover ett enkelt livs varighet, blir litt for enkelt etter min mening. Han tar ikke sine avgjørelser om fremtiden før Han ser den enkeltes valg, ja, det er riktig, men det betyr nødvendigvis ikke at Han ikke ser ulike utviklingsmuligheter inn i fremtiden.

CE kommer på side 89 tilbake til de totalitære regimene og deres hjernevasking av innbyggerne, ved f eks å innpode dem en ateistisk tankegang. CEs teori er jo at dette ville ha ”utelukke enhver forbindelse til Gud”. Det er vanskelig å forstå at en som slutter seg til tankene i VmL virkelig kan gå inn for noe slikt. Som jeg tidligere har påpekt, så opprettholder Gud forbindelsen til hvert eneste menneske uansett om vi vandrer i det reneste lys eller i det dypeste mørke – Han følger oss ustanselig uansett. Den uavbrutte lysstrømmen som han lar tilflyte oss alle avbrytes aldri, og skytsengelen følger alltid hver enkelt i vedkommenses liv og søker å påvirke sin myndling til å følge sin planlagte retning i livet! Har CE glemt alt dette?

Jeg synes dessuten CE er altfor pessimistisk når han vurderer et totalitært styres evne og mulighet til å styre det enkelte individs tanke. Den uutviklede menneskeånden vil kanskje underlegge seg regimets ideologi i ett og alt, men hva med de vidt fremskredne menneskeåndne og de yngste? Intet regime er i stand til å binde deres frie tankes kraft over lang tid og før eller siden vil alltid regimet bryte sammen under opposisjonens motstand – det viser historien! Intet totalitært regime har kunnet eksistere i det uendelige.

På siste side i dette kapittelet, på side 90, kommer CE med et utsagn som viser med alle tydelighet at han overhode ikke er i stand til å foreta en helhetsvurdering av situasjonen i 1938, når han skriver:

”Såfremt de Ældste havde fået held til at opretholde sådanne samfund rundt om på jorden, hvad havde Gud da haft at arbejde med? Hvad havde Han da kunnet stille op? Gud tvinger jo ingen.”

Det problematiske med dette utsagnet, noe som tydeligvis ikke har falt CE inn, er at i 1938 så var det bare få år til den aller siste av de eldste ville være inkarnert på jorden! Det var således ikke mulig at slike totalitære regimer som dem CE beskriver kunne bli opprettholdet av de eldste i mer enn maksimum 40-50 år. Og det er en meget kort varighet sett i historisk sammenheng. Skulle en så kort tid som 40-50 år med totalitære styrer være tilstrekkelig til at Gud ville oppgi hele menneskeheten for flere millioner år for å la dem synke ned i mørke, synd og ugjerninger? Gud og de yngste visste jo utmerket godt at det bare var en ganske kort tid igjen så ville alle de eldste være tilbake i lysets verden! I ca 1980 ville det altså ikke være igjen en eneste inkarnert av de eldste, og ingen jordbundne heller! Alle ville befinne seg på planeter i Guds rike! Nei, dette forholdet synes ikke CE å ofre en tanke.

Helt til slutt i kapittel 11 kommer CE forøvrig med en, i hvert fall for meg, overraskende avsløring. Han skriver:

”Med disse overvejelser over den frie viljes og gudsfornægtelsens betydning i et større perspektiv siges naturligvis ikke, at Gud endnu sidder – pro et contra – og overvejer, om Han skal bryde forbindelsen til menneskeheden.”

Dette fremstår i mine øyne som en helt absurd konklusjon på CEs argumentasjon så langt i hans forsvar for mørkets seier over Gud og menneskene. Han har jo vist eksempel etter eksempel på hvor elendig det er gått med menneskeheten siden 1938, og hele hans argumentasjon bygger jo på at menneskeheten i 1938 samlet hadde vendt seg fra Gud og at Gud ikke kan hjelpe der hvor Hans hjelp ikke er ønsket. Det står dessuten uomtvistelig og udiskutabelt i BB at Gud ikke evner å hjelpe menneskene før VmL er knesatt, og det må vel selv CE innrømme at det er VmL ikke!? Altså har Gud ikke vært i stand til å hjelpe menneskene i den tiden som er gått fra 1938 og frem til i dag, om vi skal stole på BBS egne utsagn.

Men selv om alle de faktorene som i følge BB måtte være oppfylt for at Gud måtte velge å bryte all forbindelse med menneskene synes å være oppfylt: Bispene sviktet, ingen reformasjon fant sted hverken i Danmark eller noe annet sted på jorden, VmL forble like ukjent, så likevel avbrøt altså ikke Gud forbindelsen og Han vurderer heller ikke å gjøre det? Det er så man får lyst til å brøle ut: Jamen hvorfor står det i BB at det var akkurat dette Han ville gjøre da? Hvorfor? Og hvorfor ombestemte Han seg? CE har jo fortalt oss at de danske bispene var den absolutt siste desperate utveien Gud hadde – og de sviktet!

Burde ikke CE ha ofret dette særdeles påfallende ubesvarte spørsmålet litt plass? Har han ikke oppdaget at hans skrift på dette punktet er fullstendig selvmotsigende? Hvorfor sendte ”Gud” ut et brev der ”Han” forteller at han ikke er i stand til å hjelpe menneskene mer, og muligens må avbryte all forbindelse med dem, dersom ikke den danske kirken blir reformert på grunnlag av VmL, når ”Han” likevel ikke gjør alvor av trusselen når det han krever ikke blir oppfylt? Har ikke CE selv lurt litt på dette?

 

 

Oslo, 03.05.11
Sverre Avnskog