Kapittel 1 - side 26-28

Jeg er kommet til side 26 i mine vurderinger av Christian Eversbusch’(CE) forsvarsskrift for Bispebrevets(BB) ekthet, og la meg før jeg går videre, foreta en liten oppsummering av hva jeg har funnet ut til nå. Vi har sett at CE anvender meget sterke ord både om dem som har tillatt seg å stille spørsmålstegn ved om BB kan stamme fra samme kilde som VmL, og om de eventuelle konsekvensene dette får for Johanne Agerskovs(JA) troverdighet som medium. Han hevder det er både meningsløst og at det mangler fullstendig grunnlag å hevde at BB kan være en forfalskning, på den ene siden fordi brevet er så logisk oppbygd og har så høy kvalitet, at det umulig kan være noen av de eldste som står bak det. Og for det andre at JA var et ufeilbarlig medium, som i følge lysets lover var blitt uangripelig for mørkets påvirkning. Dette til tross for at CE selv for bare fem år siden forfattet et skriv, der han påpekte at første og andre del av BB ikke henger særlig godt sammen, at brevet inneholder problematiske passasjer som både er skremmende, ukjærlige og dømmende, og at dessuten Guds allmakt blir dramatisk modifisert i forhold til VmL. Men der mange hadde håpet at CE ville videreføre disse ærlige tankene om BBs kvalitet i forsvarsskriftet, og føre en intellektuell redelig drøfting om disse problematiske sidene ved BB, velger han nå å late som om disse ikke eksisterer, og anvender i stedet meget sterke uttrykk i sin konsekvente avvisning av at det finnes noe som helst grunn til å tvile på noe som helst i forbindelse med BB. Det virker som CE nå mener at dersom han bare bruker sterke nok ord, så vil alt det problematiske i BB forsvinne, men når man leser hans eget skriv fra 2005 vet man at han taler mot bedre vitende – for CE er fullstendig klar over at det er meget god grunn til å stille spørsmålstegn ved BBs ekthet; og som han selv skrev i 2005: ”…jeg har været oprigtigt i tvivl om ægtheden af netop disse passager, må jeg indrømme.”

Der CE hittil ikke har hatt annet å si om BB enn å komme med ubegrunnede påstander om dets høye kvalitet, bruker han adskillige sider på å forsøke å bevise at JA var ufeilbarlig som medium, og ikke kunne bli lurt av mørket. Som bevis henviser han til en del ganske generelle avsnitt fra VmL, som han uten videre overfører på JAs tilfelle, og som han samtidig strekker mye, mye lengre enn det er dekning for i teksten, for det står ingen steder i VmL at det finnes en eller flere lover i lyset som gjør at de yngste aldri mer som mennesker kan bli narret av mørket – altså at de blir fullstendig syndfrie og ufeilbarlige. Ikke en gang Jesus var syndfri, og vi vet at ingen av de yngste kommer opp mot ham i hans kjærlighetsfylde og evne til å følge lysets anvisninger. Å tro at JA skulle kunne overgå Jesus, virker ikke særlig sannsynlig – da burde hun jo straks overta hans plass som menneskehetens leder! CE hevder videre at JA sannsynligvis må ha oppnådd den sammensmeltingen av tanken og viljen i sin inkarnasjon som beskrives i SOS, og anvender også dette som et bevis på at hun må ha vært upåvirkelig for mørket. Men her misforstår han igjen og forstår ikke at det er som åndelig individualitet at de yngste med sammensmeltet tanke og vilje ikke lengre kan påvirkes av mørket, da deres tanke og vilje har dannet en så sterk enhet at mørket ikke evner å trenge inn og danne mørkekomplekser i deres åndelige hjerne. Men som mennesker er de selvsagt fremdeles sårbare for mørkepåvirkning! CE mener også at Ignatius Loyolas opplysning i FOG fra 1920, om at JA var fritatt for alle videre forpliktelser fordi hun hadde lyktes fullt ut å fullføre sin misjon som medium for lysets intelligenser, må bety at Gud og de yngste visste at hun ikke senere kunne feile. Men igjen strekker CE en opplysning i VmL-verkene mye langre enn det er dekning for. Grunnen til at Loyola kunne si at JA var blitt fritatt fra videre forpliktelser, var fordi man da anså hennes misjon for fullført! Det går tydelig frem i hans tale at med FOG anså de yngstes arbeid med å bringe de tre fruktene til menneskene som avsluttet! Derfor kunne JA fritas for alle videre forpliktelser, og det hun mottok etter 1920 må være å anse som supplementer til hennes allerede sluttførte oppgave, og fra da av var kun Leo involvert i arbeidet, mens de andre yngste som hadde deltatt ikke hadde noen videre del i det som skjedde fra 1920 og frem til hennes død. Det Gud og de yngste altså visste i 1920, og som gjorde at JA kunne fritas for alle videre forpliktelser, var at hun hadde fullført sin misjon, og uansett hva hun foretok seg etter 1920 så kunne det ikke endre ved det faktum at de tre gylne fruktene fra da av og i all fremtid eksisterer i den jordiske verden, takket være JAs innsats som medium!

Man skulle kanskje tro at det i seg selv var en så stor bragd, at det var tilstrekkelig til å elske og beundre JA, men CE og hans meningsfeller går her i den nøyaktig samme fellen som Paulus: I beste mening forsøker de å gjøre Johanne Agerskov ennå større enn hun faktisk var. Jeg både forstår og aksepterer at de gjør dette i den beste hensikt og i god tro, og de ser sannsynligvis ikke selv at de med dette gjør henne en kjempestor bjørnetjeneste, og at de er i ferd med å sette Johanne Agerskov i stedet for Gud, idet de velger å sette BB over VmL, som sammen med de andre ”fruktene”, i følge Ignatius Loyola, fullførte de yngstes arbeid.

Dette forholdet kommer tydelig frem i datterens, Inger Agerskovs brev fra 1938, der hun forsvarer moren og BBs ekthet, for hennes forsvar går ikke ut på at hvert ord i BB må være sant fordi det er godkjent av Gud og bekreftet i Guds navn! Nei, dette som JA tidligere i sin karriere var så nøye med å understreke; at hun alltid ba om å få det meddelte bekreftet i Guds navn, det nevnes ikke med ett ord verken i hennes eller i datterens brev til forsvar for BB. Nå heter det seg i stedet at BB må være sant fordi JA ikke kunne ta feil! Hun kunne gjenkjenne sin fars ånd, Leo, med så stor sikkerhet at det ikke var mulig for henne å ta feil av ham, og dermed kunne hun ikke lures av de eldste. Begrunnelsen for BBs ekthet hviler altså på et helt annet grunnlag enn VmLs ekthet; VmL er sann fordi den er bekreftet i Guds navn – BB er sant fordi JA ikke kunne ta feil av Leo, og var blitt ufeilbarlig! En ikke uvesentlig forskjell! Himmelvid, må vel være den eneste passende betegnelsen!

CE siterer videre fra IAs brev til forsvar for BBs ekthet på side 26 og 27, og jeg ber leseren merke seg tydelig hva IA fremsetter som garantien på at BB er ekte; er det at brevets innhold er bekreftet i Guds navn, eller er det JAs ufeilbarlighet?

”Hele min moders arbejde er basert paa tre(3)ting:

1/Vished – 2/Tillid – 3/Sandruhed=Redelighed

1/Vished om, at Leo er Meddeleren og Garanten =

     2/Tillid til at det givne er rigtigt, (noget hun ikke selv kan kontrollere)

         3/Sanddruhed = Redelighed ved den nøjagtige Gengivelse af det Meddelte.

Hvis ikke disse tre Faktorer havde været bestemmende for min moders Arbejde, hvordan tror De saa, at det havde set ud med ”V.m.L.” og tilhørende Skrifter? Hvis hun over for Verden havde maattet sige:

1/”Jeg tror, det er Ardor, Kristus o.s.v., men det kan jo saamænd lige saa godt være, det er nogle andre. Eller

2/Det er efter al Sandsynlighed rigtigt, hva der staar i ”V.m.L.”, men hvis det viser seg at være forkert, maa I ikke give mig Skylden – jeg har skrevet det i ”god Tro”. Eller:

3/Jeg har gengivet det meddelte helt nøjagtig – ja, det vil sige, der var enkelte Ting, jeg ikke syntes om, dem har jeg selvfølgelig taget fra, og saa har jeg forandret noget, saa det kom til at lyde mer sandsynligt.

Synes De, man kunde have Tillid til et Menneske, der ikke vidste bedre Besked om det, hun talte om, eller som ganske rolig lavede om paa det givne? Men havde min Moder været saadan, var ”V.m.L.” aldrig kommet frem gennem hende, hun havde da været aldeles ubugelig til dette meget ansvarsfulde Arbejde.”

Alle disse ordene om JAs sanndruhet, og om hennes ufeilbarlige visshet om at det var Leo som sto bak det meddelte er jo ganske verdiløse som en bekreftelse på at BB må være ekte, for i følge VmL er det bare en eneste måte å sikre seg mot forfalskninger av mediumistiske budskap:

”Denne og andre falske Paastande kunde dog i Tide være bleven berigtiget, hvis Medierne eller Seanselederne altid havde gennemgaaet enhver Meddelelses forskellige Passus og forlangt Bekræftelse paa, at  a l t  var i nøje Overensstemmelse med Sandheden; Thi dér,  h v o r  S a n d h e d e n  k r æ v e d e s  i  G u d s  N a v n,  m a a t t e  d e n  Æ l d s t e  v i g e.”

Det er derfor mer enn merkverdig at verken JA eller datteren kommer på å henvise til at hvert eneste ord i BB er bekreftet i Guds navn, når de i hvert fall en gang i tiden har vært klar over at dette er den eneste sikre måten å garantere seg mot forfalskninger fra de eldstes side. Jeg kan bare tolke det på en måte, og det er at BB ikke ble bekreftet i Guds navn, men at JA på dette stadiet i sitt liv var sikker på sin egen evne til å gjenkjenne Leo, at hun ikke mente det var nødvendig å kreve innholdet bekreftet i alle enkeltheter i Guds navn, eller at hun glemte det. Jeg er enig med IA i en ting, og det er at moren var et meget sannhetskjært menneske – det tyder alt jeg har funnet ut om henne gjennom flere års undersøkelser på. For JA var det totalt uaktuelt å dikte opp en løgn – ja, jeg tror nesten ikke noe slikt kunne oppstå i hennes tanker, for hun var så tvers igjennom hederlig. Derfor er jeg enig med alle dem som hevder at hun videreformidlet alt hun mottok akkurat slik hun hadde oppfattet det – uten å legge til – og uten å trekke fra. Alt ble gjengitt nøyaktig slik som hun mottok det. Og hennes søster, Emma Mathiesen, som fortsatte å korrespondere med forfatteren Chr Jørgensen gjennom hele livet, fortalte ham senere i et brev at JA var fullkomment sikker på at alt hun mottok som medium stammet fra lysets ånder – i denne troen vaklet hun aldri! Men når hun i 1938 i stedet for å henvise til Guds bekreftelse som garantien for meddelelsens riktighet, mener at hennes ufeilbarlige evne til å gjenkjenne sin far var tilstrekkelig sikkerhet, så setter hun seg jo i realiteten i samme bås som f eks byfogd Ludvig Dahl, som i egne øyne mottok mediumistiske meddelelser fra sin avdøde far og to avdøde sønner i en årrekke, gjennom datteren, Ingeborg Købers mediumitet. Han baserte også sin sikre overbevisning om meddelelsenes ekthet på sin evne til å gjenkjenne faren og sønnene, og for alt vi vet kan han ha hatt like stor grunn til å være sikker på at det var dem, som JA hadde grunn til å være overbevist om at det var Leo som kontaktet henne i 1938, men som vi vet fra JAs brev ble Ludvig Dahl grundig lurt av de eldste! BB kommer i realieten i samme kategori som enhver annen mediumistisk meddelelse som ikke i alle enkeltheter er bekreftet i Guds navn. JA hevder riktignok flere steder i sine to brev til forsvar for BB at Gud var den øverste lederen også for BBs vedkommende, men dette er jo tydeligvis en opplysning hun har fått gjennom meddelelsene, og den kan således ikke ha noen gyldighet som bevis. En opplysning som er fremkommet gjennom en ånd som muligens var en av de eldste, kan selvsagt ikke gjelde som bevis på at det han meddeler er riktig.

Det kan heller ikke gjelde som et bevis for at JA fikk BB bekreftet i Guds navn, at hun alltid tidligere hadde fått meddelelsene fra Leo bekreftet i Guds navn. Intet av det som skjedde i årene fra 1908 og frem til 1934, da JA fikk diktert enkelte avsnitt av Leo i brevene til kommunelege Marner, kan tjene som beviser på hva som skjedde under mottagelsen av BB i 1938. De tidligere hendelsene kan bidra til å gi et bilde av JAs karakter og kanskje tjene som et mildt indisium for at det hun gjorde i 1920 ville hun også med en viss sannsynlighet gjøre i 1938, Men om hun gjorde det – om hun ba med full viljestyrke om å få alle de problematiske passasjene i BB bekreftet i Guds navn; hvorfor i all verden fortalte hun ikke bare det i brevene til Chr Jørgensen? Hvorfor alle disse ordene for å bevise at hun var ufeilbarlig, når det hadde vært tilstrekkelig å henvise til at brevet var bekreftet i Guds navn?

Det er overraskende at ikke CE oppdager at begrunnelsen i Agerskov-damenes brev fra 1938 for at BB må være ekte, er en helt annen enn den JA alltid tidligere har brukt. Som jeg tidligere har fortalt, synes jeg også det er forunderlig at han anvender IAs brev som et ledd i å bevise at JA ikke kan ha blitt narret uten å gjøre leseren oppmerksom på at IA bare ca 11 år senere ble uhelbredelig sinnssyk, og bl a var pasient ved Frederiksberg Hospital, psykiatrisk avdeling og ble behandlet av overlege Ib Ostenfeld fra 1949 til 1952. Det var for øvrig IA som lanserte dogmet om IAs ufeilbarlighet, og hennes brev er i det hele tatt preget av en argumentasjon som grenser til det totalt meningsløse. Bl a spør hun retorisk om menneskeåndene var i stand til å be på den rette måten, og hennes svar er at det er kun de yngste og muligens noen vidt fremskredne menneskeånder som er i stand til det, og av dette slutter hun at menneskene ikke lengre ønsker Guds hjelp, og at det i realiteten var menneskene selv som hadde avbrutt kontakten med Gud i 1938, selv om det klart og tydelig står i BB at det er Gud som muligens vil avbryte all kontakt med menneskene, og ikke omvendt. Hun så altså helt bort fra alle millioner muslimer, hinduer, jøder, buddhister, naturfolk, osv osv. Hun så også helt bort fra at Gud opplever selv en sorgfull tanke som en bønn om hjelp, som Han vil bønnhøre. Og hun så også helt bort fra at Kristus har lovet oss i VmL å be for alle dem som ikke selv er i stand til å be. IAs synspunkter på dette området er så hinsides all troverdighet, at det nesten må sies å være et under at noen kan godta disse løgnaktige fremstillingene av menneskenes manglende evne til å be, og deres manglende ønske om å få hjelp av Gud. I følge websiden http://www.worldometers.info/population/ levde det ca 2,3 milliarder mennesker på jorden i 1940. Og ingen av disse kunne be på en slik måte at Gud ville bønnhøre dem? Mildest talt svært usannsynlig, vil jeg hevde!

Men CE har tydeligvis stor tillit til IA, og han skriver etter å ha sitert hennes bevisførsel for at BB må være ekte fordi JA var ufeilbarlig:

”Hvordan kan det siges tydeligere, at JA som midler opnåede at blive uangribelig fra Mørkets side? Blot fordi man ikke kan forstå, hva der ligger i Bispebrevets sætning om, at Gud ”muligvis for l a n g e,  l a n g e  Tider (maa) afbryde al Forbindelse med Menneskeheden” (s. 21), nytter det derfor ikke, at man giver sig til at anfægte hele det grundlag, V.m.L. og tilhørende skrifter hviler på: fru Agerskovs forbindelse til Leo. Har man ikke tillid til denne forbindelses pålidelighed, har man intet holdepunkt i sin bedømmelse af skrifterne frembragt gennem Agerskovs; alle de andre holdepunkter, man måtte mene at have, hviler jo på oplysninger fremkommet via Agerskovs forbindelse til Leo. Derfor kan det med rette siges. Når tvivl erstatter tillid, synker hele bygningen langsomt i grus."

Hermed burde al diskussion af De to åpne breves ægthed i virkeligheden ophøre.”

CE lar seg altså overbevise av IA om at JA var blitt uangripelig fra Mørkets side, og at det er denne uangripeligheten som skal danne grunnlaget for vår tillit til VmL med tilhørende verker. Og denne uangripeligheten burde også føre til at all diskusjon om BBs ekthet opphører, i følge CE. Han viser igjen en egen evne til å snu alt på hodet, og får det neste til å lyde som om vi som betviler BBs ekthet er fiender av både VmL og JA. Man må ikke glemme at alle vi som deltar i diskusjonen om BBs ekthet er meget store beundrere av JA, og allerede gjennom å slutte helhjertet opp om VmL med tilhørende skrifter har vi vist i praksis at vi har den aller største tillit både til JAs evner som medium og hennes sannhetskjærlighet. Og det er jo på ingen måte slik at vi har noen ønsker om å angripe JA for noe som helst. Det er innholdet i BB vi ikke kan få til å stemme overens med de øvrige skriftene, fordi innholdet på vesentlige punkter står i fullstendig motsetning til hva som står i de andre verkene. Som CE selv mente for bare fem år siden, så er BB preget både av inkonsekvens, og av passasjer som er dømmende, ukjærlige og skremmende, samtidig som Guds allmakt, slik vi kjenner den fra VmL blir dramatisk redusert. Det er det som er grunnen til at vi avviser BB, og det er det som er årsaken til at vi mener at JA dessverre må ha blitt narret i 1938 uten å oppdage det selv. Og det er jo ganske pussig å lese at mannen som selv tvilte på BBs ekthet for bare fem år siden nå skriver om oss som er overbevist om at BB er falskt: ” Når tvivl erstatter tillid, synker hele bygningen langsomt i grus.” Dette sitatet passer jo mye, mye bedre på CE selv, og hans forsvarsskrift for BBs ekthet viser med all tydelighet at hans tvil har brakt ham langt, langt vekk fra VmLs sannheter, og gjort ham til en meget påståelig og kompromissløs forsvarer for mørkets forvrengninger av VmLs enkle sannheter. Jeg synes det er både trist og leit for JA at hun ikke maktet å avsløre narreånden i 1938 – men hun var bare et menneske, og hennes innsats før hun ble narret var uendelig verdifull, og den førte til at Guds budskap til menneskene kom til virkelighet på jorden, og dette kan aldri endres!

VmL og de tilhørende verkene er en realitet, og det er intet som tyder på at bare en eneste setning i disse verkene er forfalsket av mørket – tvert imot vitner hvert eneste ord om at det er mottatt og formidlet nøyaktig slik det var tenkt av en av de yngste. Det er kun CE og enkelte andre tilhengere av BB som mener de må svartmale og overdrive konsekvensen av at BB eventuelt er falsk, og trekker den slutningen at man ikke kan stole på noe som helst som fremkom gjennom JA. Slik oppfatter definitivt ikke jeg det – som altså er en meget dedikert motstander av BB, ikke fordi jeg tviler på dets ekthet, men fordi det er min faste og sterke overbevisning at dette brevet må være mørkets forfalskning. Og det er vel og merke ikke fordi jeg ikke forstår hva som står der, eller hva som menes med det, men fordi BB på mange punkter skiller seg meget tydelig fra VmL. Alt dette pratet om tvil og om å ikke forstå passer mye bedre på CE selv, som tidligere offentlig har tilkjennegitt at han verken forstår alt i BB, eller at han stoler på at det stammer fra lysets ånder. For meg er det stikk motsatt – jeg både forstår hva som står der, og er fast og trygg i min overbevisning om at det ikke kan medføre riktighet!

Det er for øvrig ganske hårreisende at CE kan få seg til å skrive at dersom man ikke aksepterer at forbindelsen mellom JA og Leo var ufeilbarlig, så ”...har man intet holdepunkt i sin bedømmelse af skrifterne frembragt gennem Agerskovs;”

CE avslører her en skremmende mangel på oversikt over hva som ellers står i VmL og de tilhørende verkene. Vi har da opptil flere meget sikre holdepunkter for vår bedømmelse av skriftene! For det første har vi det som står i forordet i VmL, om at vi nøye skal gjennomtenke innholdet i VmL og så stille det for vår samvittighets domstol! Dette skrev altså MA da VmL ble utgitt i 1919. Hvorfor skrev han ikke heller at dette verket er sannheten fordi min hustru er et ufeilbarlig medium som aldri kan ta feil av sin far? Men dette er ikke nevnt med et ord – hvorfor ikke? Man skulle kanskje tro at samvittigheten er et brukbart redskap for å avgjøre troverdigheten av VmL?

CE synes også helt å ha glemt at mennesket har en direkte kontakt til Gud gjennom bønnen, og at Gud besvarer alle bønner som blir bedt av et oppriktig hjerte. Kunne ikke også det være et brukbart holdepunkt? Og så har vi jo hvert enkelt menneskes iboende evne til å bedømme selve innholdets troverdighet – er det logisk og overbevisende, eller er det selvmotsigende og motsetningsfylt? Virker verkets forklaringer på menneskets opprinnelse troverdig, og gir det en fullgod og sannsynlig forklaring på hvordan kampen mellom det gode og det onde oppsto? Stemmer bildet verkene formidler av Gud, vår ånds fader overens med det bildet jeg bærer med meg i mitt indre? Nei, når CE påstår at troverdigheten av forbindelsen mellom JA og Leo er det eneste sikre holdepunktet vi har for å bedømme VmL, beviser han bare selv med all tydelighet hvor langt han har beveget seg vekk fra VmL, og hvordan BBs forvrengninger helt og holdent har tatt plassen i hans bevissthet i stedet for VmL! For ham er JA blitt den ”nye guden”, og hennes ufeilbarlighet bare bekrefter hennes overmenneskelige status. Og han mener tydeligvis at vi alle i blind lydighet skal bøye oss for hennes ufeilbarlighet, og ikke innbille oss at vi selv har noen som helst evner eller rett til selv å bedømme innholdet i hennes verker. Dette er skremmende synspunkter i 2010! Og jeg er sjeleglad for at ikke CE og hans likesinnede har makt å sette bak sine ord! Men med disse holdningene har han ingen som helst sjanser til å kunne finne noen forståelse hos menneskene anno 2010. Hans religiøse anfektelser er heldigvis totalt utdatert, og hans totalitære holdninger hører hjemme på samme sted som BB: på skrothaugen!

Og CE avslutter det første kapittelet i sitt forsvarsskrift for BBs ekthet slik:

”Da vi dog føler os overbeviste om, at der vil være mennesker, som drevne dertil af den én gang opståede tvil – fastholder deres afvisning af de to dokumenter, vil vi her imødegå nogle flere af deres argumenter. Denne sidste del af arbeidet er dog af sekundær betydning, hovedsagen er, at vi i det nu afsluttede kapitel én gang for alle har sammenstillet de uddrag af V.m.L. og tilknyttede skrifter, som i forening godtgjør, at bedragerier af den art kritikerne antager, JA blev utsat for, umulig har kunnet forekomme. For denne kendsgerning må man bøje sig. Vælger man ikke at gøre dette, vil det være ensbetydende med, at der er oplysninger i De tre gyldne frugter, man ikke vil bøje sig for; som vi har set er det jo herfra, de afgjørende beviser stammer. Spørgsmålet for kritikerne bliver altså, om de vil gå imod grundlaget for deres egen tro og fortsætte deres uværdige angreb på JA eller om de vil have mod til at erkende behovet for en radikal annerledes tilgang: ”JA kunne ikke bedrages, Bispebrevet stammer altså fra Gud – hvilke implikationer har dét for de passager i brevet, vi kritikere ikke har kunnet forlige os med?””

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal le eller gråte av disse ordene fra CE, og det er nesten så man undres på om han forsøker å lage en parodi på seg selv, eller om han virkelig mener det han skriver? Men alt tyder på at disse hovmodige påstandene er alvorlig ment, og man kan ikke si annet enn at CE tydeligvis er rikelig begavet med frekkhetens nådegaver! Tatt i betraktning de syltynne argumentene og de grove feiltolkningene han har fremført over 28 sider hittil, er det ganske oppsiktsvekkende når han påstår at motstanderne av BB går mot selve grunnlaget for sin tro. Snakk om å snu allting på hodet! Så det er vi, som heller forsvarer Gud enn å underlegge oss et annet menneskes ufeilbarlighet, og nekter å bøye oss i blind lydighet for tanker vi finner blasfemiske og gudsbespottelige som er i strid med VmL? Mens CE og hans like, som forsvarer et skrift som gjør Gud om til en simpel sviker, og som påstår at Gud bare kan hjelpe menneskene dersom de tilsutter seg en bestemt tro, som er i overensstemmelse med VmL? Hva er det som gjør at CE føler så enormt behov for å forsvare dette skriftet som er fullt av skremmende, ukjærlige og dømmende passasjer(i følge CE selv for fem år siden), og som ikke en gang er logisk oppbygd, men der den ene delen står i motsetning til den andre? Det er vanskelig å tolke det på annen måte enn jeg også tidligere har gjort; at CE har falt i den samme fellen som Paulus i sin tid gjorde, og føler at han må gjøre JA ennå større enn det hun faktisk var. Og jeg aksepterer at dette sikkert er noe CE gjør i den beste hensikt, men ved å gjøre dette til sitt hovedanliggende setter han den ufeilbarlige JA i stedet for selve innholdet i VmL, og gjør troen på hennes ufeilbarlighet viktigere enn hvordan man stiller seg til selve innholdet i VmL – og det kan i mine øyne kun skade VmLs sak! Når menneskene i vår tid har kastet av seg det tvangsåket som kristendommen i sin tid var, med dens krav til blind lydighet, så ønsker selvsagt ikke folk å erstatte det med en ny religion med like strenge krav til lydighet og underkastelse. Er det noe som kjennetegner menneskene i dagens vestlige samfunn så må det vel være deres selvfølgelige krav på selv å avgjøre hva de ønsker å tro og ikke tro, og ingen kan lengre skremme noen til lydighet, slik BB var et forsøk på i forhold til biskopene i Danmark.

Enhver er selvfølgelig i sin fulle rett til å avgjøre hvordan han/hun ønsker å forholde seg til VmL med tilhørende skrifter, og om det finnes passasjer i verkene som man finner ulogiske eller selvmotsigende så krever selvsagt ikke Gud at man skal gjøre vold mot sine egne tanker og sin egen samvittighet! En slik tro har selvsagt ingen verdi i det lange løp, for kun det man frivillig kan gå inn for med hele sin bevissthet, kan bli en integrert del av ens personlighet. Alle forsøk på å pådytte noen en tro som de føler de ikke kan gå inn for, er selvsagt totalt bortkastet.

Og så håper jeg snart vi kan få slippe disse evinnelige gjentagelsene om at motstanderne er plaget av tvil. Det er jo forunderlig at man ikke skal kunne diskutere BB uten at dette ustanselig skal bringes frem. Så la meg da gjenta det ennå en gang: Jeg er ikke i tvil om BBs ekthet – jeg er dypt overbevist om at det er en forfalskning. Det er CE selv som har vært plaget av tvil – som han meget ærlig offentliggjorde i 2005. Men denne ærligheten har vi sett lite til i fortsettelsen. Der han tidligere tvilte, fremstår han nå med en så stor skråsikkerhet, at det ikke står i noen rimelig forhold til hva han er i stand til å fremføre av ”beviser” for sine påstander. Hele hans skrift har hittil vært en eneste lang blottlegging av hans uvitenhet og manglende innsikt i VmL. Jeg har gjennom min rekke av artikler med kommentarer til det første kapittelet gått gjennom hvert eneste ett av hans argumenter, og tilbakevist dem og påvist at de enten bygger på misforståelser, feiltolkninger, eller er et selektivt utvalg av sitater, som helt og holdent fordreier de faktiske forhold.  Det er ganske forstemmende at en person som sitter i bestyrelsen for det forlaget som utgir VmL, og som forvalter arven etter ekteparet Agerskov har liten innsikt i de verkene han er med på å utgi! At han nå har valgt å stille sin manglende forståelse til skue for all verden i sitt såkalte forsvarsskrift, kan man bare håpe at han kommer til å innse en vakker dag. Men har tvilen først fått satt seg fast i bevisstheten, slipper den vanskelig taket igjen! Og”Når tvivl erstatter tillid, synker hele bygningen langsomt i grus.” som CE så treffende har uttrykt seg om sin egen tvil.

 

 

Oslo, 28.08.10
Sverre Avnskog