Kapittel 1 - side 20

Jeg fortsetter mine vurderinger av Christian Everbusch'(CE) forsøk på å ”bevise” at Johanne Agerskov(JA) ikke kunne bli narret av en av mørkets ånder, og er kommet frem til side 20 i hans avhandling. Til slutt i forrige avsnitt så vi at CE mente at intet menneske burde stille spørsmål ved noe av det som ble mottatt gjennom JAs mediumitet, og at de som tillater seg å selv vurdere sannheten i disse skriftene, overhode ikke har begrepet hvor enestående hennes arbeide var. Til dette er mitt svar at hvert eneste menneske selvfølgelig er i sin fulle rett til å nøye gjennomtenke hvert ord som står skrevet i Vandrer mod Lyset(VmL) og de tilhørende skrifter, og så sette dem for sin samvittighets domstol. Om man så finner at noen av skriftene skiller seg ut fra de andre i innhold, krever selvsagt ikke Gud at man skal godta noe som strider mot ens innerste oppfatning av Guds sannheter. Gud er ikke urimelig, og han verken krever eller ønsker at vi skal underlegge oss andre menneskers vilje eller tanke – men at vi skal tenke selv! Den tiden da religiøse ledere kunne kreve kreve blind lydighet av oss, er heldigvis forbi her i de nordiske landene - men dessverre har visst ikke CE og hans medarbeidere helt forstått det ennå. På dette området fremstår de faktisk som mer dogmatiske enn mange av de kristne som de kritiserer!

CE henviser deretter til noe som står i VmL, om utvelgelsen av JA som medarbeider, og viktigheten av å gi henne forståelsen ”af den uhyggelige Paavirkning, som Mennesker udsætter sig for fra Mørkets Aander ved at hengive sig til Trance og til fysiske Manifestationer – Materialisationsfænomener. Først da dette var opnaaet og der saaledes ikke længer kunde være Tale om, at deres jordiske Midler kunde komme ind under Mørkets direkte Paavirkning, kunne det egentlige Arbejde begynde.”

Utfra dette sitatet trekker så CE den konklusjonen at ”Den fuldstændige og ”fremtidssikrede” integritet som medium for Lysets ånder var altså en forutsetning for, at JA overhovedet blev valgt til arbejdet med V.m.L. Havde denne integritet ikke være fasttømret, var hun aldrig blevet anvendt af de Yngste til noget som helst.”

Og han fortsetter litt lengre ned: ”Meget tyder altså på, at det er en Lysets lov, der har gjort JA upåvirkelig af Mørkets løgne. Det, man må udlede af ovenstående fra Første Supplement, er givetvis, at JA ved sin bøn for Ardor, sin bestandige og inderlige tillid til Gud og sin ”afdøde” fars ledelse for stedse har bragt sig selv uden for Mørkets rækkevidde, i al fald som medium.”

Som en kommentar til denne troen, jeg hadde nær sagt overtroen, hos CE om at det finnes en lov i lyset som medfører at et menneske kan gjøre seg selv uangripelig for mørket for all fremtid,er det nærliggende for meg å sitere hva han skriver litt lengre ut i boken, når han ironiserer over at jeg henviser til at de yngste, da de var samlet etter at den snarveien Gud hadde bedt dem om å følge for å nå hurtigere til målet(å bryte mørkets makt, å vinne Ardor tilbake) hadde lykkes, alle jublet ”thi de vidste, at fra denne Stund vilde lysere og bedre Tider oprinde for dem alle…”

Til dette skriver CE ganske ironisk: At Avnskog her fuldkomment forsømmer at tage menneskenes fri vilje og dermed også Guds begrænsning af sin egen forudviden med i betragtning, er indlysende. På slig måde kan man altså nå fram til de uhyrlige påstande om, at Gud kan love eller garantere fremskridt for oss mennesker.”

La meg bare kort si at CE retter sin kritikk mot helt feil person, når han ironiserer over at Gud lovet de yngste at om de ville følge snarveien, ”…da ville renere og lysere Tider snart oprinde for eder alle”(VmL, side 88), og at de yngste, etter at snarveien hadde lykkes, og alle de jordbundne åndene var vendt tilbake til sine boliger, helvetessfæren var slettet og Ardor var vunnet tilbake til lyset, jublet og var overbevist om at lysere tider ville opprinne for dem alle, slik Gud hadde lovet!! Det er jo ikke jeg som har diktet opp dette, det står i VmL!!!  Og dersom CE virkelig mener at både Gud og de yngste tok grundig feil, og at de talte helt imot bedre vitende, så burde det kanskje føre til at han revurderer hele sin oppfatning av VmL?

Men CE har tydeligvis behov for å anvende meget store ord når han ganske hånlig ironiserer over at jeg faktisk tror på Guds ord da han lovet de yngste at lysere og renere tider ville opprinne dersom de ville følge den snarveien han viste dem. Og jeg tror også at når de yngste hadde tillit til Guds løfte og deres viten om den lysere fremtiden er gjengitt i VmL, så er det faktisk fordi det var sant – de kunne vite at lysere tider ville opprinne – fordi helvetessfæren var slettet, mørkets tjener var vunnet tilbake til lyset og de fleste av de inkarnerte eldste frivillig hadde akseptert å gi fra seg evnen til å bevege seg fritt rundt på jorden i søvnfrigjort tilstand, for å skape uorden og inngi menneskene onde og slette tanker! Sier det seg ikke egentlig selv, at når mørkets makt blir redusert så formidabelt som da snarveien lyktes, at lysets makt ble tilsvarende sterkere, og at de yngstes arbeid med å lede menneskene på lysets vei ville bli lettere? Men dette mener altså CE kvalifiserer til betegnelsen ”uhyrlige påstande”, selv om de bekreftes både av Gud og av de yngste. Man kan da ikke tolke det på annen måte enn at CE ikke tror på Guds ord, og ikke tror at det som står i VmL om denne saken kan være sant. Og her skiller mine veier seg meget tydelig fra hans; Jeg setter VmL og Gud øverst – mens CE setter Bispebrevet og mennesket Joganne Agerskov over  VmL og Gud! Når Gud i VmL lover at lysere og renere tider ville opprinne for alle, så er dette selvsagt uforenlig med hva som hevdes i BB, om at bare ca 18 år senere er ikke Gud lenger i stand til å utholde menneskenes lidelser fordi den håpede reformasjonen av den danske kirken ikke var blitt noe av, selv om det står i VmL, at Gud visste at det var bare små sjanser for at en slik reformasjon ville kunne lykkes på et så tidlig tidspunkt.

Men selv om Gud, i følge CE, ikke kunne forutse at lysere tider ville opprinne fordi han ikke kunne kjenne til menneskenes valg, kunne han likevel forutse JAs fremtidige valg, fordi hun for alltid var blitt upåvirkelig for mørkets krefter og aldri kunne komme til å feile. Er ikke dette ganske selvmotsigende? Som så ofte i hans skrift passer det CE beskylder motstanderne av BB for mye, bedre på ham selv, for CE gjør her nøyaktig det han beskylder meg for å gjøre; han ser i tilfellet JA helt bort fra hennes frie vilje!

Som jeg skrev i forrige avsnitt, så er jeg helt enig med CE i at sjansene for at JA skulle svikte i løpet av de første tiårene må anses som svært liten. Men ikke fordi hun var blitt uangripelig for mørket, men fordi hun hadde bevist gjennom flere prøvelser, at hennes tillit til Gud og de yngstes hjelp var så grunnfestet i hennes bevissthet, at hun aldri i verden ville ha valgt, på frivillig grunnlag, å innlate seg på noen av de aktivitetene som hun visste kunne medført at de eldste ville få makt over henne. Hun hadde altså utviklet en sikker forståelse og en sterk myndighet som medium, og hun hadde i sitt hjertes dyp bestemt seg for å oppfylle det løftet hun hadde avgitt før sin inkarnasjon, om å være de yngstes medhjelper, og hun hadde altså vist i mange tidligere inkarnasjoner, at hun var ualminnelig dyktig til å følge sin samvittighets anvisninger. Alt dette kunne selvfølgelig Gud se, for Gud ser alt og vet alt, og Gud trengte selvfølgelig ikke noen andre garantier for å vite at JA var meget velegnet til den oppgaven hun hadde lovet å gjennomføre som menneske.

Om det i jordelivet finnes en lov som gjør at mennesker ikke kan velge å følge mørket, så må jo denne loven oppheve menneskets frie vilje, og om den frie vilje er opphevet, da har jo det arbeidet man utfører ikke særlig stor verdi, fordi man ikke utfører den ut fra sin egen viljes og tankes ønsker, men fordi en lov ”tvinger” en til å handle på en bestemt måte. I realiteten hadde selvsagt JA hele tiden muligheten til å velge, men Gud kunne se at hennes tanke og vilje var så sterkt innrettet på å følge sin samvittighet, at arbeidet kunne begynne. Men noen garanti for at intet kunne gå galt med mennesket JA, fantes selvsagt ikke – det finnes det aldri i jordelivet! Livet på jorden er fullt av tilfeldigheter som er umulig å forutse, selv for Gud og de yngste, i hvert fall når det gjelder det enkelte menneske, og selv ikke Gud kan vite med sikkerhet hvordan et menneskes valg vil bli i fremtiden. Men dette gjelder kanskje ikke i Johanne Agerskovs tilfelle, for hun kunne ikke gjøre feil som medium? Ganske pussig at et argument som gjelder for hele menneskeheten ikke gjelder for JA? Men som så ofte i CEs skrift viser han meget tydelig at han mangler den helhetlige oversikten over hva som står i VmL som er nødvendig for å føre en argumentasjon som ikke er selvmotsigende eller i strid med viktige punkter i VmL. Det er et fenomen som går igjen i alle de forsvarsskriftene jeg hittil har lest om BB. Forfatterne plukker ganske lettvint ut sitater som synes å passe i deres argumentasjon, men overser at det finnes andre utsagn i VmL som klart og tydelig viser at de må ha misforstått de sitatene de anvender. Derfor blir også deres argumentasjon så selvmotsigende – og i mange tilfeller passer deres argumentasjon langt bedre på dem selv. Jamfør CE som påstår at motstanderne av BB må mene at både Gud og de yngste sviktet JA, mens det altså er han og hans meningsfeller som faktisk mener at Gud og de yngste kan tenkes å svikte hele menneskeheten. Men hvor meningsløst dette er, ser dessverre ikke CE, og det preger da også hans forsvarsskrift, som gjennomgående er skremmende svakt og inkonsekvent. Jeg hadde ærlig talt ventet meg mer av CE…

Men JA var altså meget godt rustet til å påta seg det videre arbeidet som medium etter å ha blitt veiledet og ”testet”, og etter å ha bevist sin forståelse for faren ved å innlate seg på mørkets premisser, og bevist sin myndighet, og det er selvsagt det som menes når det står i VmL, at ”der saaledes ikke længer kunde være Tale om, at deres jordiske Midler kunde komme ind under Mørkets direkte Paavirkning, kunne det egentlige Arbejde begynde.”

Men det står jo ikke her at hun for all fremtid var beskyttet mot mørket som medium – det er å trekke sitatet alt for langt, etter min mening! Og dette med at det må finnes en lovmessighet i lyset som gjorde at hun var blitt uangripelig for mørkets påvirkning, er jo kun noe som CE dikter opp uten å klare å sannsynliggjøre. Men slike lettvintheter kan man selvsagt ikke bygge sin forståelse av VmL på!

Man kan jo forsøke å lage lignende setninger for å kunne se tydelig om denne setningskonstruksjonen og dette ordvalget er rimelig å tolke som at det dreier seg om at hun var beskyttet for all fremtid. Om man tenker seg at en person er forfulgt av noen som vil skade ham/henne, og vedkommende kommer seg i sikkerhet ved å ta seg inn i et trygt skjulested der forfølgerne ikke kan få tak i ham/henne, og lager en analog setning som i tilfellet med JA, ville det kunne lyde omtrent som dette: ”Det kunne således ikke lenger være tale om at offeret kunne bli skadet av forfølgerne”. I denne sammenhengen er det ganske lett å se, etter min mening, at slik formuleringen ”ikke lenger” anvendes, ikke sier noe om ”all fremtid” men om den aktuelle, begrensede situasjonen. På samme måte som at det står om oppstarten av JAs karriere at hun ikke lengre kunne komme inn under mørkets direkte påvirkning, gjaldt den aktuelle situasjonen, og ikke for all fremtid. Det ville i så fall ha vært formulert på en helt annen måte.

Og la meg for sikkerhets skyld i denne sammenhengen påpeke at det som står i VmL om tankens og viljens sammensmelting i den åndelige hjerne og at den åndelige personlighet ikke lengre kan forurenses ved at mørket kan danne mørkekomplekser i den åndelige hjerne, selvsagt ikke medfører at man som menneske blir upåvirkelig for mørkets påvirkning. De av de yngste som har sammensmeltet tanke og vilje, kan, når de inkarnerer, godt begå synd etter synd, dersom de feiler meget grovt, men det mørket som påvirker dem til å begå mørkets gjerninger, evner altså ikke å trenge inn i deres åndelige personlighet og danne varige områder i deres åndelige hjerne som kan påvirkes direkte av mørket. Selv Gud kunne, om han skulle inkarnere på jorden, kun medta en mikroskopisk liten del av sin åndelige kapasitet, og selv han ville selvfølgelig ikke kunnet være uangripelig for mørkets påvirkning - som menneske. Om man som menneske ikke står overfor muligheten til å velge ut fra den frie vilje mellom godt og vondt, mellom lys og mørke, så er jo hele inkarnasjonen en eneste stor meningsløshet, for det er jo nettopp for å herde vår vilje og styrke vår tanke, slik at vi lærer å velge lyset i enhver situasjon, at vi er her på jorden. Og dette frie valget mellom godt og ondt fritas heller ikke de yngste fra – så lettvint gjør ikke Gud det for dem, de må tåle å utsettes for de samme fristelser og muligheter for å feile som menneskeåndene!

At dette også i høyeste grad gjaldt JA, kommer da også meget tydelig frem i et av supplementene, der Gud ga henne denne formaningen:

"Tænk ingen sinde  på menneskers mening, tænk ingen sinde på menneskers modstand, på deres mulige tavshed, latterliggørelse eller tåbelige fordømmelse af din gerning, men søg bestandig at holde fast ved den ene tanke: at din hjælp er nødvendig for dine åndsfrænder, thi svigter du, da må dine åndsfrænder, gennem mange og besværlige inkarnationer, stykkevis bringe menneskeheden det, som de nu ved din hjælp kan bringe som en samlet helhed. Lad mine ord bestandig lyse for dig, lad dem være den ledestjerne, som du vandrer efter i dit menneskelige liv. Thi slukkes den ledestjerne - da er du ubrugelig i den gerning, som jeg her giver dig. Og glem ingen sinde: at jeg, din Fader, står bag det givne, glem ingen sinde: at du arbejder for mig og for dine åndsfrænder!" Supplement II, side 125.

Dersom Gud på dette tidspunktet, ved innledningen til JAs gjerning som medium for de oversanselige åndene, visste med sikkerhet at hun aldri ville kunne gjør feil for all fremtid, virker det jo temmelig meningsløst at han formaner henne til aldri å glemme at Hans ord skal være hennes ledestjerne, for om hun glemmer det, ”… da er du ubrugelig i den gerning, som jeg her giver dig.” I dette avsnittet finner man det aller beste beviset man kan be om, som tydelig viser at Gud på dette tidspunktet ikke hadde den ringeste anelse om hvorvidt JA for alltid ville følge Hans lysende ledestjerne, eller om hun en gang i en fjern fortid kunne komme til å glemme Hans ord! JA var underlagt nøyaktig de samme lovmessigheter som alle andre mennesker, og at det skulle finnes en spesiell lysets lov som gjorde at hun ble uangripelig for mørkets påvirkning som medium, slik CE har diktet opp, er ganske meningsløst i mine øyne, og det finnes intet i VmL som støtter en slik antagelse!

 

 

Oslo, 21.08.10
Sverre Avnskog