Kapittel 1 - side 20-22

Vi må fortsatt dvele litt ved Christian Eversbusch(CE)’ ”bevisførsel” for at Johanne Agerskov(JA) ”…for stedse har bragt sig selv uden for Mørkets rækkevidde, i alt fald som medium.” (s. 20) I forrige kapittel viste jeg hvordan CE har overtolket en setning i SOS I, side 14, der det står at da ”…der saaledes ikke længer kunde være tale om, at deres jordiske Midler kunde komme ind under Mørkets direkte Paavirkning, kunde det egentlige Arbejde begynde.” I realiteten handler dette om at JA ble gitt en del instruksjoner, og hun ble også utsatt for en temmelig forvirret ”narreånd”, som etterlignet hennes far. Denne ”narreånden” maktet hun å avsløre og avvise, ikke fordi hans imitasjon av faren avslørte ham, men fordi innholdet i hans meddelelser var så åpenbart meningsløst og tåpelig. Denne ”opplæringen” fra oversanselig side var nødvendig for at det egentlige arbeidet kunne begynne, fordi JA måtte lære hva hun ikke måtte inngi seg på, og fordi hun måtte få erfaring med å avsløre mørkets ånder. Men når CE tar dette som et bevis for at JA aldri noensinne senere i sitt liv kunne komme til å bli narret av en forfalsker, så drar han setningens betydning langt ut over hva det er dekning for. Så enkelt er det dessverre ikke å være medium, at om du en gang har lykkes i å avvise en forfalsker, så kan du aldri senere bli lurt.

CE fortsetter med å hevde at JA selvfølgelig har vært bevisst at hun måtte søke Guds hjelp, fordi det er hun selv som har fått diktert setningen fra SOS I, side 22, der det står at "Kun Gud kan sette en beskyttende lysmur mellem Mennesket og de Ældste”. Igjen må man innvende at denne lysmuren som Gud ganske riktig kunne sette mellom et medium og de eldste selvfølgelig ikke var en konstant lysmur som mediet bar med seg rundt hele resten av sitt liv, slik CE synes å tro. Michael Agerskov(MA) skriver f eks i NOP at da JA med full viljestyrke krevde sannheten gjentatt i Guds navn, så hadde hun brutt denne ene narreånden sin makt! Med andre ord hadde hun ikke for all fremtid gjort seg uangripelig for alle de eldstes eventuelle forsøk på å narre henne. Som jeg tidligere har vist, så måtte selvfølgelig bønnen om Guds beskyttelse bes hver gang JA sto overfor en av åndene som henvendte seg til henne, og det står endatil i VmL, at dersom ikke denne bønnen ble bedt med hjertets hengivenhet og med dyp inderlighet, så hadde den slett ingen virkning. JA måtte altså, i likhet med ethvert medium, ikke bare be om Guds beskyttelse under hver eneste seanse, hun måtte be om dette på en oppriktig og dyptfølt måte – og en bønn som hadde karakter av å være en sikkerhetsforanstaltning eller vanemessig ville ikke medføre at Gud ville sette opp en beskyttende lysmur. Det at JA i sin tid hadde fått opplæring i dette, gjorde selvfølgelig ikke at hun for alltid var garantert å være i stand til å be med den nødvendige innlevelse. Jeg har spurt tidligere, og spør igjen; hva om en ånd overrumplet henne i et øyeblikk da hun var trist og nedtrykt, da sykdommen, smertene og savnet etter sin mann trykket hennes sinn ned? Kan man bebreidet henne, om hun i en alder av nesten 65 år – syk, skuffet og ensom, ikke lengre maktet å be med den innlevelsen som var nødvendig for å kunne avverge et angrep fra en av de eldste? Jeg kan vanskelig se at hennes tidligere meritter som medium gjennom nesten 30 år, kunne være noen garanti for at hun ikke kunne komme til å feile som ganske gammel kvinne.

En annen mulighet har jeg også nevnt før, og det var at hun muligens kan ha vært sikker på å gjenkjenne sin far, at hun ble overmodig og stolte for mye på seg selv, i stedet for ydmykt å be til Gud om hans beskyttelse. I et av sine brev der hun forsvarer BB i 1938, skriver datteren, Inger Agerskov(IA) at moren kunne gjenkjenne sin fars ånd med så stor sikkerhet at hun ikke kunne ta feil av ham. Om dette også var JAs holdning, må det sies å være et ytterst risikabelt utgangspunkt, tatt i betraktning de eldstes geneiale evner til å imitere hvem som helst, og det overmodige og overdrevent selvsikre mediet vil selvsagt være ekstra utsatt for forfalskere. Vi vet også fra VmL at en sterk vilje, slik JA var utstyrt med, lett kan utvikle seg til selvrettferdighet, slik som i tilfellet med Paulus, og vi vet hvordan han ble narret av Ardor – mens Paulus selv var overbevist om at tankene ble inngitt ham av Gud. Paulus var også en av de yngste og i og med at han lovte å be for Ardor i sin inkarnasjon som Luther, må vi vel regne med at han tilhørte den samme gruppen av de yngste som JA og MA. Men Ardor var kanskje ikke så evneløs som resten av de eldste?

Det er også meget interessant å sammenligne JAs situasjon med Jesus'! Etter hva vi vår vite i VmL, ba alltid Jesus til Gud med stor inderlighet, og det er intet som tyder på at han gjorde noen feil i forhold til sin misjon før han sto overfor Ardor og Gud minnet ham på bønnen for den eldste. Tvert i mot får vi høre at Jesus gjennom sin inderlige bønn om hjelp fra Gud, alltid følte seg styrket og rede til å hjelpe den lidende menneskeheten. Likevel klarte altså Ardor å lure ham da han sto på det absolutte høydepunktet i sin kjærlighetsevne og i sin medlidenhet med de lidende! Om man mener at JA hadde gjort seg selv uangripelig for mørkets inngripen – hvorfor var i så fall ikke Jesus det samme?

CE fortsetter videre, fremdeles på side 20:

”Faktisk kan alene JA’s afvisning af de spiritistiske arbejdsformer have været overordentlig betydningsfuld for hendes uangribelighed. En passus i V.m.L. på s. 236 oplyser nemlig følgende:” (Min uthevning).

CE siterer så et avsnitt i VmL der det står at enhver som mottar budskaper fra den oversanselige verden uten selv å ha stilt noe krav om det, alltid vil motta så klare beviser, enten direkte eller indirekte, at vedkommende ikke vil være i tvil om budbringerens identitet eller om at meddelelsen blir gitt med Guds tillatelse.

Til dette kommenterer CE:

”Alene denne Lysets lov vil således have garderet JA mod bedrag, også i 1938; vi ved jo, at De to åbne breve helt og fuldt blev givet på oversanselig foranledning; JA tog ikke selv initiativet til frembringelsen af disse dokumenter.”

Deretter siterer CE innledningen til BB der JA skriver at hun ble kontaktet av sin åndelige leder med forespørsel om hun kunne hjelpe igjen.

Men det at JA skriver i sin innledning at hun ble kontaktet av Leo, og ikke omvendt, blir jo et alt for spinkelt grunnlag til å vite noe om hva som gikk forut for at det ble kalt på henne. Denne innledningen forteller intet om slags tanker hun hadde før henvendelsen kom og den sier heller intet om JAs sinnstilstand da hun ble kontaktet. For alt vi vet, kan hun godt ha hatt et inderlig ønske om å få flere meddelelser, og selv om hun ikke direkte fremsatte noe krav om å bli kontaktet, kan hennes eventuelle inderlige ønske om å få flere meddelelser godt ha gjort henne sårbar for et svindelforsøk. Det er et ganske velkjent fenomen at mennesker som har viet sitt liv til en bestemt aktivitet, lett kan føle tomhet og savn når det ikke lengre er bruk for deres tjenester, og vi vet også at hun ble utsatt for sterk kritikk fra medlemmer av ”Selskabet til VmLs Udbredelse” bl a fordi enkelte mente hun gjorde for lite for VmLs utbredelse. Det ville ikke være til å undres over, om dette kunne avføde et ønske hos henne om å bli kontaktet, og et slikt ønske om å motta flere meddelelser, kunne meget vel føre til at hun ikke hadde den nødvendige aktpågivenhet mot et eventuelt svindelforsøk, fordi hun så gjerne ville bidra med mer gjennom sine mediumistiske evner.

Jeg synes også det må kunne sies at det hefter en del uklarheter til de opplysningene som ble gitt fra JA og fra oversanselig side ved flere tilfeller, om at JAs arbeid som medium var avsluttet. Første gang det nevnes at de yngstes arbeid med de tre gylne fruktene med JA som medium var avsluttet, var allerede i FOG i 1920, i Ignatius Loyolas tale. Men her sies det også at de yngste har fått tillatelse til å opprettholde den mediumistiske forbindelsen med JA, fordi hun kan komme til å trenge deres hjelp til brevbesvarelser, avisartikler osv, dersom VmL ble utsatt for angrep. Neste gang det hevdes at arbeidet var slutt, er i siste kapittel i Supplement II som ble utgitt i 1930. Der heter det:

"I Tilslutning til min aandelige Leders ovenstaaende Ord vil jeg sige:

    Da min Gerning som Midler, Oversætter, Tolk og Sekretær for de aandelige Intelligenser nu er til Ende, takker jeg her alle de forstaaende Venner, som jeg har vundet mig gennem mit Arbejde. Hver især takker jeg for den Støtte, som paa mange Maader er ydet baade min Mand og mig. -"

Her opplyser altså JA selv at hennes gjerning som midler, oversetter, tolk og sekretær for de åndelige intelligenser er til ende. Og hun skriver også i det åpne brevet til Jørgen Peter Muller fra desember 1932, og i et tillegg til brevet i tre forskjellige sitater:

"Dernæst maa jeg henvise Dem til Supplement 2. I min Efterskrift staar: at mit Arbejde er endt! Det vil sige, at eventuelle fremtidige Spørgsmaal ikke bliver besvarede af Menneskehedens aandelige Ledere ved min Medvirken. Saafremt De endnu ønsker at sende mig en Liste over forskellige Spørgsmaal, skal jeg gøre, hvad jeg kan, for at besvare dem ud fra mit indgaaende Kendskab til de forskellige Værker (noget lignende har jeg tidligere svaret Dem) - men Spørgsmaalene bliver ikke forelagt de aandelige Ledere. "Vandrer mod Lyset" og tilhørende Supplementer danner nu et afsluttet Hele, der bliver ikke tilføjet mere af nogen som helst Art."

"Da det ikke er min Mands eller mit Arbejde at vinde de førende og ledende for de omstridte Bøger - dette tilkommer de Mænd, der førend Inkarnationen har lovet Gud at være Talsmænd, hvis det lykkedes at faa Budskaberne frem i vor jordiske Verden - siger vi herved til alle vore Læsere: I Fremtiden tier vi til alle eventuelle Angreb, ligegyldigt hvad disse end indeholder. Hvad enten vore Modstandere anvender "Stænkevand", "Stinkbomber" eller "Skarn og Dynd" = ondartede, blasfemiske Beskyldninger, forbliver vi tavse. Men vor Tavshed betyder absolut ikke vor Tilslutning, den betyder kun, at vi ikke oftere vil svare. Det her foreliggende Skrift maa gælde som Svar paa alle fremtidige Angreb. - Min Mand er syg - han kan ikke svare, og jeg føler mig for svag, for træt til vedblivende at træde i Skranken som Forsvarer. Vi vil altsaa have Fred!"

"Altsaa: I Fremtiden svarer vi ikke! VI har intet mere at sige!"

Men så i et brev til kommunelege Aage Marner fra mars 1933 virker det som JA er i ferd med å ombestemme seg:

”Som jeg sagde til Dem i vor Telefonsamtale, saa kan jeg ikke skaffe Dem et direkte Svar fra min aandelige Leder, men jeg har bedt om: at han maa faa Tilladelse til at lede min Tanke ind i det rette Spor, saa at jeg muligvis kan udrede det Vildnis af Spørgsmaal, som De har sendt mig. Det nemmeste for mig vilde jo være at afvise alle fremtidige Spørgsmaal med den Motivering: at mit Arbejde forlængst er endt, at jeg føler mig træt, syg o.s.v. Men da jeg paa den anden Side maa tænke mig den Mulighed, at jeg ved min aandelige Leders Hjælp kan blive i Stand til at vejlede et Medmenneske til en bedre Forstaaelse af "Vandrer mod Lyset", ja, saa bøjer jeg mig og forsøger paa at finde de Forklaringer, som De ikke selv kan finde - ud fra det i Værket givne Grundlag. -”

Hun ba altså her i mars 1933 om at hennes åndelige leder skulle få tillatelse til å lede hennes tanker på rett spor når hun skulle besvare marners mange spørsmål. Og ikke lenge etter, i september 1933, kan vi se at hun også mottar direkte tankemeddelelser fra Leo igjen:

”Da jeg imidlertid var klar over, at Ordet "Kim", saaledes som det anvendes i Kommentaren til "Vandrer mod Lyset", ikke dækker over det, vi i daglig Tale kalder Kim, som f.Eks.: Kimen i Frø, Ærter, Bønner o.s.v. eller f.Eks. Kimspirer, Kimblade o.s.v.; og da jeg ærlig talt ikke havde det fjerneste Begreb om, hvorledes dette famøse Ord fra Kommentaren skulde defineres, bad jeg: om min aandelige Leder kunde faa Tilladelse til at definere Ordets Betydning, da det jo er ham, der fra Begyndelsen har anvendt det. Der blev svaret: "Da det drejer sig om et i Kommentaren benyttet Ord, hvortil der fra oversanselig Side ikke er knyttet nogen vejledende Definition, skal du faa opgivet, hvad dette Ord dækker over." - Min aandelige Leder dikterede mig derefter nedenstaaende:...”

JA fikk også tankemeddelelser fra Leo i forbindelse med brevvekslingen med Chr Jørgensen og byfogd i Frederikstad, Ludvig Dahl, i 1933/34. Men dette synes å være de siste meddelelsene hun mottok, før Bispebrevet ble diktert i slutten av 1937 eller begynnelsen av 1938. Det ble utsendt i februar 1938. Det kan forresten synes som en sjebnens ironi, at den aller beste dokumentasjonen i VmL-verkene for hvordan de eldste er i stand til å svindle et medium, den finner vi i noen av de aller siste brevbesvarelsene som ble diktert av Leo, da JA omtalte den mediumistiske forbindelsen mellom Ingeborg Køber og hennes avdøde farfar og avdøde brødre. JA fikk da oppgitt fra Leo at Ingeborg Køber var en av de eldste, og at det var noen av de søvnfrigjorte som hadde inntatt de avdøde slektningenes plass. JA beskrev i noen av disse brevene ganske inngående hvordan svindelen kunne foregå uten at noen av de involverte ande uråd. Eller var det virkelig en tilfeldighet at JA kom i kontakt med denne saken - eller kan de tha vært de yngste som ledet henns oppmerksomhet til denne saken, som en indirekte advarsel til henne, om at også hun kunne komem til å bli utsatt for svindelforsøk? Det er det umulig å vite noe sikkert om, men jeg må innrømme at jeg selv heller til den siste teorien...

Som de ovenstående sitater tydelig viser, synes det som om JA avsluttet sitt arbeid som medium opptil flere ganger, og den forbindelsen som i følge Ignatius Loyola ville bli opprettholdt inntil JAs død, den var avbrutt av flere lange pauser på inntil 3-4 år. Både i 1920, 1930, 1932 og 1933 heter det seg at hennes oppdrag var avsluttet. Opplysningen fra 1920 lar seg forklare med at selve arbeidet med de tre gylne fruktene var avsluttet, og at den forbindelsen som ble opprettholdt, var av en helt annen karakter enn tidligere - nemlig gjennom en radiofonisk forbindelse med Leo, som nå kunne oppholde seg hvor som helst i universet. Men i 1930 virker det som også denne forbindelsen ble avsluttet, og det forblir den frem til september 1933 da JA på eget initiativ igjen opptok forbindelsen, for det synes tydelig at det var hun selv, som først ba om at Leo skullse få tillatelse til å lede henens tanker, og deretter ba hun om å få en direkte tankemeddelelse. Hun krevde altså ikke å få flere besvarelser fra Leo, men ba om det på eget initiativ. Dette er altså et eksempel på at JA selv ytret et ønske om å få kontakt. Og når JA skriver i BB i 1938 at det var hennes åndelige leder som igjen kontaktet henne, kan ikke denne formuleringen utelukke at det forut for at han kontaktet henne ble fremsatt et ønske fra hennes side om å få en ny meddelelse. Og alt i alt synes jeg alltid det har vært noe uklart og mystisk omkring disse avslutningene av hennes arbeid - og det at hun tydeligvis gjenopptok forbindelsen på eget initiativ. Så ærlig må vel vi VmL-tilhengere kunne være, at vi kan innrømme det hefter en del uklarheter til de siste årene av JAs virksomhet som medium? Og etter 1938 besvarte overhode ikke Leo flere spørsmål! Ganske merkelig med hensyn til at det oppsto mange ubesvarte spørsmål i forbindelse med BB. hvoror kunne han ikke besvare noen av dem? Høyst merkelig...

CE forteller videre i sitt skrift om hva slags beviser den som ikke selv har stilt noe krav om å få en mediumistisk meddelelse kan motta som et bevis på meddelelsens ekthet, og refererer til SOS I, side 18, hvor det står nevnt at det kan være...

”…f .Eks. gennem Modtagerens intuitive Forstaaelse, gennem Visioner, gennem Budsabernes logiske, klare og koncise Fremstilling”.

Og CE kommenterer:

”Det har altså været JA’s intuitive fornemmelse – uadskillelig fra det ”inderste Jeg” – der har sat hende i stand til at mærke meddelerens enten onde eller gode hensigter.”

Her beveger CE seg igjen på meget tynn is, etter min mening. Det at JA selv var overbevist om at hun var i forbindelse med sin åndelige leder, fordi hennes intuisjon fortalte henne det, kan jo selvsagt ikke tjene som et bevis for at det virkelig var ham hun var i forbindelse med. Det ligger jo i sakens natur, at en person som blir svindlet uten å oppdage det, ikke selv vet at han/hun er blitt svindlet – for hadde personen intuitivt forstått at han/hun var utsatt for en svindel, ville ikke svindelen ha kunnet bli gjennomført. Dersom CEs argument om at JAs sikre intuisjon ville ha svlørt en eventuell narreånd skal ha gyldighet som et bevis for at JA ikke ble narret, må man jo sette som en forutsetning at hun ikke kunne bli narret. Og en slik forutsetning kan man selvsagt ikke bygge et gyldig bevis på. Det blir som å si: JA visste selv at hun ikke ble lurt, ergo kan hun ikke ha blitt lurt! Dette er jo kun en påstand, som bare dem som allerede har gjort seg opp en mening om at JA ikke kunne lures, kan godta. For den som leter etter konkrete beviser for at hun ikke ble svindlet eller narret, har dette således ingen verdi eller gyldighet.

CE fortsetter så med å hevde at begge de to åpne brevene er ”simpelthen for velkomponerede og for logisk sammenhængende, hvorudover de bærer preg af et indgående kendskab til V.m.L. og tilhørende værker, et kendskab, som det er lidet sandsynlig, at inkarnerede Ældste kan have opnåed under deres formørkede ånders natlige udflugter. Sammenlign f eks med de forvrøvlede påstande om V.m.L., som I. P. Muller modtog fra en av de søvnfrigjorte Ældste.”

Det er veldig mye å kommentere til dette lille avsnittet fra side 22 i CEs forsvars-/angrepsskrift. Det han her skriver vitner om at han har meget liten innsikt i hvordan de eldste var i stand til å arbeide. Og hvor har han det fra at de eldste bare kunne skaffe seg kjennskap til VmL mens de var søvnfrigjorte? De eldste som var inkarnert som mennesker i 1938 var da vel også våkne, slik de aller fleste mennesker er om dagen? Og alt som et menneske opplever i våken tilstand blir selvsagt overført til den åndelige hjerne! Så disse eldste kunne altså ganske enkelt gå i en bokhandel og kjøpe VmL, ta den med seg hjem, og lese den, som alle andre mennesker i Danmark. Ja vedkommende kunne sågar lese den både to og tre og mange ganger, og skaffe seg meget, meget god innsikt i alt som står der. Og de hadde vel neppe selv den fjerneste anelse om at de selv var en av de eldste, og at deres ånd under søvn kunne frigjøre seg legemet og opptre som avdøde ånder ved seanser!

Jeg har selv i flere av mine artikler påpekt minst tre ganske sannsynlige forfattere av BB, og en av dem er I. P. Muller. I mine øyne var han åpenbart en av de eldste – hadde geniets talent på mange områder. Han var dessuten verdensberømt, en personlig venn av den danske kongen og ble populært kalt mannen som fikk hele verden til å mosjonere. I tillegg hadde han åpenbart stor psykiske evner som f eks klarhørsel. Og I. P. Muller kjente definitivt VmL godt, og han besøkte personlig Knud Brønnum og dessuten flere av de biskopene som hadde fått VmL tilsendt. Han var dessuten en meget skrivefør mann, og da han utga en diktsamling, ble den geniforklart og fikk særdeles gode anmeldelser over alt hvor den ble omtalt. I. P. Mullers åndelige jeg ville definitivt ha kunnet klare å forfatte både Litteraturbrevet og Bispebrevet, for hans åndelige jeg kunne selvsagt ikke være noe mindre talentfull enn hans fysiske eller astrale hjerne? Menneskets bevissthet har jo sitt sete i den åndelige hjerne, mens den fysiske bare er å regne som en mottakerstasjon for den åndlige- og astrale hjernes "signaler". Den åndelige hjerne med sin fulle kapasitet, er selvsagt langt mer genial enn den tilhørende menneskelige bevissthet, som kun har tilgang til en mikroskopisk del av den åndelige hjernes fulle kapasietet, alt etter som hvilke deler av den åndelige hjerne sølvtråden er innvevd i. Det er vanskelig å forstå at CE velger å bygge sin oppfatning av de søvnfrigjorte eldstes evner til å fremsende mediumistiske meddelelser på kun ett eneste sitat i VmL, som meget lett kan misforstås – det står jo så utvetydlig flere steder i VmL at de eldste var geniale i sine imitasjonskunster, og kunne imitere hvem som helst så overbevisende at selv den skarpeste iakttager kunne la seg lure!

Hele CEs bevisførsel på dette området hviler på en antagelse om at de søvnfrigjorte eldste nærmest var å ligne med imbesile idioter, mens det i virkeligheten dreide seg om noen av de mest geniale åndelige personlighetene i hele universet! De eldste hadde altså evner til å styre menneskenes liv på jorden i så stor grad, at selv de yngste var ved å oppgi kampen mot dem, og bare ved Kristi aldri sviktende tillit til Guds hjelp maktet de yngste å fortsette å ta opp kampen mot de geniale eldste!! Og så skulle de altså bare være i stand til å frembringe vrøvl? Nei, her er CE fullstendig på villspor! Og når han påstår at de eldste som var i kontakt med I P Muller bare var i stand til å frembringe forvrøvlede påstander, så har det tydeligvis glippet helt for ham at disse ”forvrøvlede påstandene” altså var gode nok til å narre I P Muller og en hel rekke andre mennesker, ja, noen fant dem endog så sannsynlige at de var villige til å utgi dem i bokform, og I P Muller var altså en person med meget stor gjennomslagskraft, og med mange lesere!! De forvrøvlede påstandene var selvsagt ikke fremsatt for å lure svorne VmL-tilhengere, nei, de var spesialdesignet for å lure I. P. Muller og hans lesere, og til det var de opplagt gode nok!

Den neste potensielle forfatteren av BB som jeg har påpekt, er mediet Ingeborg Køber, datter av byfogden i Fredrikstad, som også var en av de eldste – det fikk JA bekreftet av sin åndelige leder. Ingeborg Køber viste ved minst ett tilfelle at hun i søvnfrigjort tilstand kunne bevege seg over store avstander og opptre gjennom medier mange mil unna, og i farens hjem hadde de både VmL og mange av de tilhørende verkene – det vet vi fra hans brevveksling med JA og forfatteren Chr Jørgensen. Hun kan altså ha tilegnet seg en grundig viten om VmL, og at hun var et meget dyktig medium hersker det ingen tvil om. Og det interessante med Ingeborg Køber var at hun på ingen måte passet til de stereotype forstillingene mange har av de eldste. Hun var et vennlig menneske, godmodig og med humoristisk sans. Ingen oppfattet henne noensinne som ondsinnet, og hun virket også oppriktig bekymret for om det var riktig å bedrive den mediumistiske virksomheten som faren oppmuntret henne til. JA forklarer hennes karakter med at hun var en av de eldste som hadde vært inkarnert såpass mange ganger at hennes ånd hadde vokst i åndelig modenhet gjennom påvirkning av den positive slektsarven fra de slektene hun hadde inkarnert i. Familien Dahls deltagelse i de eldstes velregisserte spill, endte forøvrig i stor tragedie for de involverte. Ulike personer ble på et tidspunkt bedt av åndene om å motta meddelelser alene, og i disse eneseansene ble det fremlagt opplysninger om byfogdens snarlig forestående død, men alle fikk beskjed om at opplysningene ikke måtte avsløres før etter Ludvig Dahls død, for de skulle tjene som et bevis for åndenes eksistens og for sannheten om livet etter døden. Og byfogd Ludvig Dahl døde ganske riktig som forutsagt av åndene, i en drukningsulykke med datteren, Ingeborg Køber som eneste vitne. Og i tiden etter dødsfallet sto noen av dem frem, som hadde mottatt varsler om hans forestående død, med sin informasjon om at hans død var forutsagt av åndene, og det vakte enorm oppsikt i det spiritisktiske miljøet i hele Norden. Men etter hvert tilfløt opplysningene også offentligheten, og det ble klart at byfogdens død hadde skjedd under ganske mystiske omstendigheter, og enkelte begynte å stille spørsmålstegn ved datterens rolle i dødsfallet. Hun satt nemlig etter sigende på land og observerte farens svømmetur, men kunne ikke redegjøre for hvordan det kunne ha seg at han druknet. Liket av byfogden hadde også noen mystiske skader som vanskelig lot seg forklare ut fra at han hadde druknet - bl a en skade i nakken. Det endte med at Ingeborg Køber ble arrestert og siktet for å ha forvoldt farens død, og hun satt fengslet i over et halvt år, og måtte gjennomgå meget ydmykende forhør. I løpet av denne tiden ble det også kjent at byfogdens kone hadde underslått penger i byfogdkassen, og selv om hun forlengst hadde tilbakebetalt de ca 60 000 kr det dreide seg om, tok hun livet av seg da underslaget ble kjent. Ingeborg Køber ble senere frikjent for mordet på faren på grunn av mangel på bevis, og flyttet senere til Danmark hvor hun levde ganske anonymt frem til sin død på 1970-tallet. Hele dette skremmende senariet var altså regissert av de eldste - og saken vakte voldsom interesse i avisene, som skrev om den nærmest daglig i en lengre periode. Og spiritualismen og den psykiske forskning ble diskreditert og bragt i vanry for mange tiår fremover. Selv den dag i dag nevnes av og til Ingeborg Køber-saken som et skremmende eksempel på hvor livsfarlig det kan være å inngi seg på kontakt med åndene! Nei, de eldste var definitivt ikke noen imbesile idioter - de var geniale imitasjonskunstnere, og deres utspekulerte renkespill kunne bringe ubotelig skade for dem som innlot seg med dem!

Dette bringer meg frem til den siste, og etter min mening aller mest sannsynlige kandidaten i rollen som BBs forfatter: nemlig JAs datter, Inger Agerskov(IA). Jeg ser henne som et menneske av samme kategori som Ingeborg Køber; en av de eldste som var blitt ”kultivert” gjennom mange inkarnasjoner. Ardor inkarnerer alltid de eldste i måneden før de yngste og menneskeåndene blir inkarnert, og Ardor har selvsagt gjerne villet ha en av sine egne plassert inn i Agerskov-familien. Ardor kjente garantert JA og MA fra mange tidligere inkarnasjon og visste at de var blant de yngste som inkarnerte med det formålet å be for ham, og det er også meget lett for de eldste å se hvem som er medier; deres lysende omhylning er langt, langt større enn andre menneskers. Så vi kan med sikkerhet vite at Ardor kunne forutse at ekteparet Agerskov hadde store oppgaver å utføre i lysets tjeneste. Og Gud og de yngste sto selvsagt hjelpeløse dersom Ardor valgte å inkarnere en av sine egne som ekteparets Agerskovs datter – de kunne ikke gjøre noe som helst for å forhindre det! Mange vil sikkert si at det er en hårreisende og meget krenkende påstand å hevde at IA var en av de eldste. Vel, det får så være, men jeg mener at det finnes noen indisier, som lett kan tolkes i den retningen. Bl a var hun som barn i stand til å se åndelige vesener, og det kan bare de yngste og de eldste. Så da kan hun altså like gjerne ha vært en av de yngste? Ja, for så vidt, hadde det ikke vært for at IA ble uhelbredelig sinnssyk i 1949 - bare få år etter at moren døde! Hun var pasient ved Frederiksberg Hospital, Psykiatrisk avdeling fra 1949 til 1952, og kom aldri mer i arbeid. I følge familien var hun fullstendig krakilsk på sine eldre dager, og meget krevende og vanskelig!!

Sett fra mørkets side må det ha vært perfekt å få inkarnert en av sine egne inn i Agerskov-familien. Hun kunne følge JAs mediumistiske virksomhet både i våken tilstand og som søvnfrigjort, og hun kunne skaffe seg inngående og førstehånds kjennskap til de yngstes måte å arbeide på, og lære seg alle Leos særegenheter, slik at hun kunne lage en perfekt imitasjon av ham. Og verkene som fremkom gjennom morens mediumitet ville hun også ha muligheten til å sette seg inn i til det fullkomne! I debatten mellom Folmer-Hansens og brødrene Hagel Sørensen på 1970-tallet kjenner vi argumentet om at det må ha vært en fysisk umulighet for en av de søvnfrigjorte eldste å kunne lure JA, fordi de eldste jo må ha sovet på samme tid som henne! Til det er å si at f eks I P Muller var gammel og syk mesteparten av 1938, og som sykehuspasient har han sikkert sovet mye om dagen. Det har således helt sikkert ikke vært noe problem for ham å frigjøre sitt legeme og oppsøke JA på dagtid. Men hva ikke så mange er klar over, er at det faktisk ikke en gang var påkrevet for de eldste å befinne seg i søvn for å frigjøre sin ånd fra legemet og agere andre personligheter ved seanser. Se bare hva som står i Supplement II, spm 22:

”En yderligere Forklaring paa ovenstaaende Spørgsmaal er denne: blandt Medierne findes adskillige, hvis aandelige Jeg repræsenteres af de Ældste. De talrige "Frigørelser" ved disse Ældstes ulovlige Ekskursioner under Nattesøvnen har for manges Vedkommende bevirket, at Aandens Tilknytning til Legemet er bleven mer eller mindre slap i Aarenes Løb. Og da flere af disse Ældste under Jordelivet tillige virker som Medier (i spiritistisk Forstand) kan de samtidig optræde baade som Medium og som manifesterende "Aand" eller "Aander". Det er endda ikke nødvendigt, at disse Medier er i Hel- eller Halvtrance. De kan godt være fuldkommen vaagne, tilsyneladende normale, fordi der stadig - om end svagt - foregaar en Korrespondance mellem den paagældendes Aand og dens menneskelige Legeme. Den Art Medier kan saaledes, som det synes, have Forbindelse med "flere forskellige Aander". I Virkeligheden er det Mediets egen Aand, der løses fra Legemet og "frigjort" imiterer eller agerer forskellige Aander. Selv om Mediet i det daglige Liv synes at være tillidvækkende i sit Væsen, er dette dog ingen Garanti for, at hans (hendes) Udsagn om de mange aandelige Manifestationers Oprindelse er korrekt. Thi talrige Mennesker har en vis Evne til overfor andre at skjule - maskere - deres sande Væsen og derfor synes at være af en anden Støbning, end de virkelig er. I nogle Tilfælde er Mediet selv i god Tro, men i andre er vedkommende vidende om Bedraget. Imidlertid siger det sig selv, at saadanne ulovlige Frigørelser af den Aand, der normalt skal være fast knyttet til det synlige Legeme, i Længden maa virke slappende paa Korrespondancen mellem Aandens psykiske og Legemets fysiske Hjerne. Fortsættes disse ulovlige Frigørelser i et længere Aaremaal, kan Resultatet blive: Sindssyge for en kortere eller længere Tid - muligvis for Resten af vedkommendes jordiske Liv.”

Dette er et ytterst interessant avsnitt med tanke på de inkarnerte eldstes evner til å agere oversanselige ånder. Som man ser, trengte ikke de eldste ikke en gang å sove for å kunne frigjøre sin ånd fra legemet; deres ånd kunne frigjøre seg fra legemet selv i våken tilstand og agere andre ånder!! De var dessuten i stand til å maskere sin personlighet, slik at ingen hadde noen anelse om deres sanne natur. Og de hadde altså i mange tilfeller ikke selv den minste anelse om hva deres ånd bedrev. Ovenstående opplysninger setter f eks Elsa Folmer-Hansen, som så påståelig kalte brødrene Hagel-Sørensens antydninger om hvordan svindelen av JA kan ha forgått for vås, i et ikke særlig flatterende lys! Det er ganske opplagt at hun rett og slett ikke hadde god nok kjennskap til innholdet i VmL til å kunne forstå at de eldste hadde rikelig med muligheter til å narre JA! Og istedet for å innse sin egen begrensning, beskyldte hun brødrene for å fare med vås, som ingen intelligente mennesker ville tro på. Både Elsa og Sigurd Folmer-Hansen var, i likhet med CE, så nesegruse i sin beundring for JA, og de manglet, i likhet med CE, den helhetlige oversikten over innholdet i VmL, som er nødvendig for å kunne kombinere ulike opplysninger til et korrekt helhetsbilde. CE har vist ved et flertall tilfeller at han har hengt seg opp i enkeltstående sitater og mistolket disse, uten å oppdage at hans oppfattelse klart motsies andre steder i VmL. Dette gjelder i aller høyeste grad hans oppfattelse av de søvnfrigjorte eldste som evneløse imbesiler.

I virkeligheten kunne altså den som svindlet JA godt være en av de eldste som ikke en gang sov, men som i våken tilstand frigjorde sin ånd fra legemet, og fremsto overfor JA som hennes avdøde fars ånd. Om f eks IA hadde denne evnen, kan man således godt tenke seg at hun kunne oppholde seg på sitt værelse i samme leilighet som moren og f eks leste i en bok eller rettet tyskbesvarelser, mens hennes ånd henvendte seg til moren i et annet rom i huset, og meddelte seg gjennom morens mediumitet! Legg også merke til hva som står til sist i sitatet fra Supplementet: Dersom slik virksomhet pågikk over lengre tid, ville det resultere i ” Sindssyge for en kortere eller længere Tid - muligvis for Resten af vedkommendes jordiske Liv.” Og det var altså nøyaktig det som skjedde med IA – hun ble uhelbredelig sinnssyk i en alder av 49 år! Nå er det i seg selv ikke noe bevis for at hun bedrev den aktiviteten som er beskrevet ovenfor, men det er vel verdt å merke seg, vil jeg si. Og jeg er fullt klar over at IA ikke var medium, så vidt man offentlig kjenner til, så om hun opptrådte som en forfalsker ved morens seanser i 1938, da hun mottok BB, så skilte det seg altså litt fra hva som er beskrevet i SOS II, hvor bedrageren både var medium og agerte ånder samtidig.

Og sitatet over sier jo ganske mye om hva de eldste var i stand til. De var definitivt ikke imbesile idioter, som bare kunne frembringe vrøvl – de var superintelligente, men formørkede genier, som kunne spille opptil flere avdøde personer samtidig som de opptrådte som medium, og deres skuespillerkunster og imitasjoner var så overbevisende at de tilstedeværende levende slektningene ofte ikke ante ugler i mosen! Og så skal de altså ikke ha maktet å frembringe et skrift av BBs kvaliteter? Om de var så evneløse som det CE skal ha det til, er det vanskelig å forstå hvordan de både kunne skape menneskenes legemer, lede menenskeåndene på mørkets vei, og nesten nedkjempe de yngste i kampen mellom lyset og mørket! Og det er jo ganske merkelig at en ånd, som kunne omskape seg seg til en identisk kopi av hvem som helst, bare kunne frembringe meningsløst vrøvl når han begynte å "tale". De eldste hadde altså geniets evne til å omskape seg selv, og hadde evner til å overgå selv den ypperste jordiske skuespillerkunst - men så var det altså bare vrøvl som kom ut av dem? Det sier seg egentlig selv at noe virkelig må ha gått CE hus forbi...

Til slutt må jeg kommentere hva CE påstår om innholdet i Litteraturbrevet og Bispebrevet, at de var ”simpelthen for velkomponerede og for logisk sammenhængende,” til at de kan stamme fra en av de eldste. Det er ganske forunderlig å se at CE gjentar denne påstanden om det velkomponerte og logisk sammenhengende i BB, for han selv er jo fullt klar over at dette ikke medfører riktighet. Det vet vi fra hans eget skrift fra 2005 der han påpeker at første og andre del av BB står i motsetning til hverandre, for i første del sies det at Gud ikke ville mangle måter å utbre VmL på uansett hva de danske bispene fortok seg, mens i andre del av brevet er det tydelig at alt avhenger av hva de danske bispene velger, og dersom de ikke velger riktig, vil Gud muligens måtte avbryte all forbindelse med menneskene, muligens for flere millioner år. CE er også meget godt klar over det problematiske i at utsagnet om at Gud ikke evner å hjelpe menneskene før VmL er knesatt som sannheten, er en voldsom modifisering av Guds allmakt i forhold til VmL. Og han skrev videre i 2005:

”Perspektivet : total tilintetgørelse af livet på jorden forklarer også den umådelig hårde medfart, bisperne får: over deres hoveder vil stå et "Mene tekel: vejet og fundet for let". Ved således at skræmme bisperne, kunne de Yngste bag bispebrevet måske bedre få dem til at forstå, HVOR alvorlige ting, der stod på spil i 1938. Den noget ukærlige formulering ville således være et såre lille onde sammenlignet med dét onde, der muligvis har været i vente. Og sammenlignet med det onde, det ville være (og givetvis HAR været) for de pågældende kirkens mænd at vågne op i lysets verden efter den endte inkarnation som "tavs bisp".

Dette ser jeg (med mit begrænsede menneskesyn) i skrivende stund som den eneste mulige forklaring på de problematiske passager - hvis hele bispebrevet altså skal være ægte. Hvis man derimod antager, at de nævnte passager er falske, kan jeg ikke se, hvorfor hele Bispebrevet skulle være falsk. Man ville kunne forestille sig, at nogle af de diskarnerede Ældste har formået at snige nogle fejlopfattelser ind i Fru Agerskov under hendes arbejde med at nedskrive bispebrevet - uden at det lykkedes Leo at fange dem.”  (Mine uthevninger)

CE har altså en gang vært fullt klar over at BB er et meget problematisk skrift, som inneholder passasjer som er både inkonsekvente, dømmende, skremmende og ukjærlige, og dette står i meget sterk kontrast til hva han i 2010 påstår om BBs høye kvalitet, som gjør at det i hans øyne ikke kan være forfattet av en av de eldste. For bare fem år siden var han selv i tvil, på grunn av brevets selvmotsigelser og dets ukjærlige og skremmende karakter! Jeg tror jeg lar CEs egne ord om Bispebrevets problematiske passasjer stå som avslutning på dette avsnittet.

 

 

Oslo, 22.08.10
Sverre Avnskog