Kapittel 1 side 14-15

Jeg fortsetter å gjennomgå Christian Eversbusch'(CE) argumenter i Kapittel 1, fra side 14 og utover. Til nå har jeg kunnet konstatere at størstedelen av Forordet, i stedet for å handle om selve emnet, nemlig om BB kan stamme fra samme kilde som VmL, er et angrep på de personene som CE er uenig med, og han påstår at de er lite ydmyke, de er forutinntatte, de forstår lite av VmL, deres synspunkter er lite gjennomtenkte osv. Jeg påviste videre at størstedelen av disse argumentene passer mye bedre på CE selv og mange av hans medarbeidere, og selv om et innlegg CE skrev i 2005 meget tydelig viser at han den gangen var fullt klar over at BB inneholder problematiske passasjer og en logisk oppbygning som det er meget god grunn til å stille spørsmålstegne ved, er CEs synspunkter nå preget av en skråsikkerhet som man nesten kunne mistenke at han har utviklet for å dekke over sin egen tvil – for i 2005 sto han frem som en tviler på om alt i BB kunne stamme dra de yngste! Han skrev da:

”Og jeg har været oprigtigt i tvivl om ægtheden af netop disse passager, må jeg indrømme.”

Ja, ikke bare fremstår CE som bemerkelsesverdig skråsikker nå i 2010 - det er tydeligvis om å gjøre for ham å sverte sine meningsmotstandere mest mulig, og mange vil nok oppfatte hans gjentagne personangrep som både hovmodige og nedlatende. Er motstanderne av BBs ekthet virkelig ubegavede og direkte dumme som CE skal ha det til? Er vi kun drevet av tvil og ønsket om å sverte JA, og er våre meninger kun preget av lettvintheter og forutinntatthet? Jeg kan ikke helt tro at CE virkelig mener dette, i såfall kjenner han sine meningsmotstandere dårlig!

Men her opptrer CE i en tradisjon som startet allerede i 1938 i med Frøkens og Fru Agerskovs brevveksling med en av deres aller nærmeste venner gjennom nesten 20 år, forfatteren Chr Jørgensen. De påsto at han ikke kunne forstå deres argumenter fordi han ikke ville forstå, og påsto også at han var rammet av tvil, en av menneskenes verste fiender. Og så brøt de all forbindelse med ham, til tross for at han var en av deres varmeste støttespillere, og det fortsatte han å være inntil sin dødsdag. Og da Jørgensen i 1939 foreslo overfor bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse at de fjernet en setning med påstand om at Gud ikke bønnhører kirkens prester fordi de ber til en løgnens Gud fra et brev de planla å sende ut som en påminnelse til biskopene, presterte bestyrelsen i selskapet å skrive:

”Deres og andres Medlemmers Protest mod Formen kan vi altså ikke tage ad notam – mon ikke denne Protest snarere dækker over en Tvivl eller en manglende Forstaaelse af Værket og dets verdensomspænnende Betydning.”

I stedet for å ta Jørgensens og mange andre medlemmers innvendinger på alvor, valgte altså bestyrelsen å svare med en grov fornærmelse av dem med beskyldninger om at de var rammet av tvil og for å ikke forstå VmLs verdensomspennende betydning. Å beskylde motstanderne for å være rammet av tvil synes å være selve kronargumentet til tilhengerne av BB, og når de en gang har fastslått at det kun er tvilen som rir motstanderne, kan de avvise absolutt alle argumenter uten å måtte forholde seg til dem, med at det er tvilen som har formørket deres sinn, og hadde de bare vært litt mer åpne, så ville de straks ha forstått at alt de påstår er galt. Men Jørgensen beviste senere at han var en trofast tilhenger av VmL, og da JA etter sin død ble utsatt for offentlige beskyldninger fra psykiateren Ib Ostenfeld om at hun hadde vært sinnslidende, og at hun led av en form for schizofreni - hvem var det som rykket ut til hennes forsvar? Jo, nettopp, den trofaste støttespilleren, Chr. Jørgensen, som skrev i samme tidsskrift som beskyldningene var fremsatt i, nemlig ”Våbenhuset”, et kristent tidsskrift, i 1950:

"Jeg har kendt Fru Agerskov gennem mange Aar og ikke bemærket mindste Tegn til Sindssygdom hos hende. Hun var tværtimod ualmindelig logisk, sanddru, viljestærk og karakterfast. Hendes Sjæleliv var mindst af alt i Opløsning eller spaltet. Naar man nu ud fra hendes Værk vil bevise, at hun var sindssyg, er der Grund til med Holbergs Bondedreng at spørge, hvorfor hun saa ikke blev sindssvag, hvorfor en saadan Sindssygdom gennem de tyve Aar, hun levede efter Værkernes Fremkomst, aldrig gav sig kendelige Udslag.”

 

JAs datter, Inger Agerskov, som for øvrig var medlem av bestyrelsen i de årene da BB ble utgitt og diskutert, ble få år etter morens død pasient ved Frederiksberg Hospital, Psykiatrisk avdeling, og hennes behandlende lege var nettopp Ib Ostenfeld, som til Dr. theol. F. L. Østrup, fortalte at IA måtte regnes som uhelbredelig sinnssyk. Hun var pasient ved hospitalet i tre år, og forble arbeidsufør resten av sitt liv. Jeg har forgjeves søkt om å få lese hennes journal, som fremdeles oppbevares i hospitalets arkiv, for å forsøke å finne ut hva som egentlig feilte henne, men søknaden ble avvist. Så vidt jeg vet, vil journalen frigis 75 år etter hennes innleggelse ved sykehuset - noe som skulle bli rundt 2025. Men er det ikke verdt å merke seg, at den personen som mest iherdig forsvarte BBs ekthet etter utgivelsen, Inger Agerskov, ble uhelbredelig sinnssyk bare ca 10 år senere? Jeg forstår godt at CE velger å ikke nevne dette i sitt forsvarsskrift, men personlig mener jeg at formørkelsen av IAs sinn kan spores tydelig allerede i de brevene hun forfattet i 1938, og når JA ikke var i stand til å se dette, men mente at IA var så begavet at hun ville bli morens arvtager til å besvare spørsmål som angikk VmL, så sier dette også ganske mye om at datterens formørkede sinn hadde påvirket moren i høy grad. IA fremstår i disse brevene som både selvhøytidelig, påståelig og uforsonlig, samtidig som hennes logikk hviler på helt gale forutsetninger. Hun var den som først lanserte troen på at JA var ufeilbarlig, og i et av brevene klarer hun å føre en form for ”bevis” for at det å stille spørsmål ved noe av det som fremkom gjennom morens mediumitet, var det samme som å beskylde henne for bevisst å lyve – persondyrkelsen var allerede i gang. Intet var mer fjernt fra Chr Jørgensen enn å beskylde JA for bevisst å lyve - det går meget tydelig frem av hans brev fra 1938.

Utgiveren av 1939-utgaven av VmL, Sigurd Folmer-Hansen, som lenge innehadde rettighetene til VmL, fulgte opp personangrepene på dem som stilte seg avvisende til BBs ekthet på 1970-tallet ved å påstå i sitt protestskriv overfor brødrene Hagel-Sørensens artikler, at ”disse mennesker prøver at undergrave tilliden til værkets ægthed.” og her er det tydelig at Folmer-Hansen med ”værket” mener Vandrer mod Lyset! Å påstå at brødrene Hagel-Sørensens artikler er et forsøk på å undergrave tilliten til VmL, er grovt urettferdig og uetterrettelig . Tvert imot så er artiklene preget av meget stor bekymring for hva BB kan påføre VmL av skade, på grunn av de passasjene i BB som brødrene påviser er tydelig i strid med VmL. Men i stedet for å forholde seg til hva brødrene faktisk skrev, valgte Folmer-Hansen den samme taktikken som så mange tilhengere av BB har gjort, og som også CE gjør i sin bok, han forsøkte å mistenkeliggjøre brødrene Hagel-Sørensens motiver og trekke i tvil deres evner, men personlig føler jeg meg 100 % overbevist om at ettertidens dom vil være at brødrene Hagel-Sørensens artikler om BB ligger skyhøyt over Folmer-Hansens brev og protestskriv hva angår innsikt og forståelse.

Det samme gjelder i forhold til Folmer-Hansens hustrus, Elsas brev og forsvarsskrift. Hun er preget av den samme indignasjonen over at noen kan mene at den ufeilbarlige Johanne Agerskov kunne la seg lure av en av de eldste, og hennes brevveksling med brødrene Hagel-Sørensen er meget emosjonell. Hun kjente tydeligvis ikke til JAs brev fra 1934 der hun meget detaljert fikk diktert fra Leo hvordan de eldste kunne imitere hvem som helst av de yngste og lure hvem som helst, for Fru Folmer-Hansen var særdeles opptatt av at brødrene Hagel-Sørensen ikke kunne redegjøre for hvordan selve forfalskningen helt konkret skulle ha foregått. Med det var ikke brødrenes ærend å først og fremst utrede hvordan en slik forfalskning kunne skje – deres forehavende var å vise gjennom teksteksempler, at BB på viktige områder stred mot VmL, hvilket de gjorde på en meget dyktig og intelligent måte – men Elsa og Sigurd Folmer-Hansen fremstår så emosjonelle og følelelsesmessig bundet til JA, at de ikke maktet å ta til seg hva brødrene faktisk skrev. Elsa Folmer-Hansen skrev da også i et brev 6/10 1972 til brødrene:

”For De vil vel ikke have, at jeg og andre voksne, intelligente mennesker skal godtage det vås, De tillader Dem at skrive, som bevis for at de Ældste er ophavsmanden til Bispebrevet?”

Og i et brev til sin bror, Børge Brønnum og hans hustru Bigitte Blad fra 17/5 1972, et brev som også ble sendt til brødrene Hagel-Sørensen, skrev hun:

”Jeg forstår kun ikke den mærkelige intolerante nærmest hadske Tone, der gaar gennem deres Redegørelse.”

Denne uttalelsen viser ganske tydelig at hun leste brødrene Hagel-Sørensens redegjørelser med alt annet enn nøytrale briller. Der finnes absolutt intet hatefullt eller intolerant i det brødrene skriver – deres argumenter er fremført i et ganske nøytralt og nøkternt språk – og når Elsa Folemer-Hansen oppfatter dette som hatefullt og intolerant, så passer de betegnelsene faktisk bedre på hennes og hennes manns svar til brødrene – deres svar var i høy grad preget av intoleranse og uvennlighet, om ikke hat. Mon det kanskje er herfra både Christian Eversbusch og Irene Christensen har funnet sin inspirasjon når de omtaler sine meningsmotstandere? Etter hva jeg har fått fortalt fra mennesker som fremdeles er medlemmer av Jørgen Degns VmL-forum, fortsetter Irene Christensen sitt ”dirty work” for bestyrelsen på forumet, med Jørgen Degns godkjennelse selvfølgelig, og stempler motstandere av BB både som løgnere og hatefulle mennesker, fordi de ikke kan godta at JA var ufeilbarlig. Elsa Folmer-Hansen tok seg også den ganske frekke frihet å råde brødrene Hagel-Sørensen til å ikke stole så mye på sin samvittighet i et brev fra 29/2 1976 og senere i sitt protestskriv:

”Er det ikke at tillægge sin samvittighet en noget for stor autoritet, især når den tilsiger én, at man derved beskylder et andet menneske, som falskner, uden at have uomstøtelige beviser”?

For det første hadde Elsa Folmer-Hansen tydeligvis stadig ikke, mer enn fire år etter at deres korrespondanse startet, maktet å ta til seg at brødrene Hagel-Sørensen aldri noensinne beskyldte JA for å være en falskner – tvert imot hevdet de at de var sikre på at JA hadde handlet i god tro. For det andre er det ganske frekt, og overhode ikke i samsvar med hva som står i VmL, når Fru Folmer-Hansen både her og i sitt protestsvar ber brødrene om å ikke å stole så mye på sin egen samvittighet, for i følge VmL, er det den eneste sikre rettesnoren vi mennesker har her i livet, og VmL oppfrordrer oss til å alltid følge vår samvittighets innskytelser. Når Elsa Folmer-Hansen fraråder brødrene Hagel-Sørensen å stole på sin samvittighet, begår hun etter min mening en stor synd mot dem, og handler stikk i strid med VmL!

Ettertiden har for øvrig vist at Folmer-Hansens personangrep og beskyldning om at brødrene bevisst søkte å undergrave tilliten til VmL, var fullstendig feilslåtte, for jeg vet med sikkerhet gjennom personlig korrespondanse at Iver Hagel-Sørensen er en meget dedikert og varm tilhenger av VmL den dag i dag, og å forsøke å undergrave tilliten til VmL er fullstendig fjernt fra hva han kunne tenkes å gjøre – tvert imot så var det hans meget store kjærlighet til verket som var hans motivasjon for å advare mot BB i sin tid! Å beskylde ham for bevisst å undergrave tilliten til VmL, er et meget grovt personangrep – og dessverre har CE latt seg inspirerer av Folmer-Hansens og følger ganske blindt i de samme fotsporene som sine forgjengere, ved bevisst å forsøke å undergrave motstandernes troverdighet, og når han øverst på side 14 i sin redegjørelse hevder at Chr Jørgensen og brødrene Hagel-Sørensen fikk plantet tvilen på BB i sitt sinn av en av mørkets ånder for å skape uenighet, så virker dette totalt malplassert i forhold til hva de angjeldende faktisk skrev om saken – deres skrifter er preget av ekte bekymring og av stor kjennskap til VmL og intet ved det de skriver vitner om at det er tvilen som driver dem – tvert imot. Når CE fremsetter såpass grove beskyldninger mot nålevende mennesker, synes jeg i hvert fall han skylder å begrunne og påvise hva det er i deres skrifter som synes motivert av tvil, og hvordan han kan spore dette tilbake til en av de eldste. Men Chr Jørgensen og brødrene Hagel-Sørensen har kanskje ikke krav på det samme personvernet som CE ønsker å gi JA?

Vi kommer så til et av de mest sentrale avsnittene i CEs forsvars-/angrepsskrift, for nå forsøker han over flere sider, gjennom diverse sitater å føre bevis for at JA på grunn av lovmessigheter i lyset ikke kunne la seg lure av mørket, og at de eldste ikke var i stand til å frembringe et skrift av så høy kvalitet som BB. Bevisførselen hviler altså på tre forutsetninger:

1.     BB har samme høye kvalitet som alle de andre brevene Leo dikterte til JA.

2.     De eldste var ikke i stand til å frembringe skrifter av så høy kvalitet som BB.

3.     JA kunne ikke lures av mørkets ånder.

Og igjen gjør CE det meget lettvint for seg selv. Han velger helt å se bort fra de stedene i VmL og i de øvrige skriftene som nyanserer og endog motsier hans synspunkter, og velger kun ut enkelte skriftsteder som han mener kan støtte hans sak. Det er jo kanskje en vanlig strategi for å overbevise andre om sine synspunkter, men det dumme er at det er så lett å tilbakevise slike ensidige utvalg av ”skriftsteder”.

Tidligere har jeg vist at CE overhode ikke fører noen argumenter for eller kommer med noen eksempler for å sannsynliggjøre at BB holder den samme høye kvaliteten som Leos øvrige brevdikteringer. Han påstår det kun i en enkelt setning, uten å gjøre forsøk på å underbygge det. Jeg har også vist at han selv, for kun fem år siden, var fullt klar over at BB tilsynelatende bygger på en bristende logikk ved at det i første del av brevet påstås at Gud alltid vil finne veier for å utbre VmL uansett hva bispene foretar seg, mens det i andre halvdel påstås at Gud er helt og holdent avhengig av de danske bispene for å få ut sitt budskap. Og om de ikke knesetter BB som sannheten innen en frist på to år, så må han muligens avbryte all forbindelse med menneskene, muligens for flere millioner år, for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme. Han var også fullt klar over at BB svekker Guds allmakt betydelig, idet Gud i følge BB ikke er i stand til å hjelpe de nødlidende menneskene før VmL er knesatt som sannheten. Her er hva CE selv skrev i 2005:

”Det om den modsigelse, der tilsyneladende ligger mellem hhv. første og anden del: først får vi at vide, at Gud – uanset, hvad bisperne gør eller ikke gør - nok skal vide at få sit budskab igennem. Dernæst får vi - henimod slutningen - at vide, at Gud (alligevel) ikke kan hjælpe alle de nødlidende, Han længes efter at hjælpe - før bisperne har knæsat Hans budskab. Nej, ikke engang den rolige udviklingslinje, hvor de Yngste inkarneres nogle få grader over menneskene, kan han videreføre, hvis ikke bisperne 'kender deres Besøgelsestid', som det hedder. Altså nogle meget voldsomme modificeringer af Guds almagt, synes det.Og jeg har været oprigtigt i tvivl om ægtheden af netop disse passager, må jeg indrømme.”

Disse innvendingene som en gang var CEs egne, velger han altså nå ganske enkelt å se bort fra, og påstår uten videre at brevet holder samme høye kvalitet som Leos andre brevdikteringer. Men når et medlem av bestyrelsen, en slektning av Børge Brønnum, som garantert har vært under meget sterk innflytelse hele sitt liv av tilhengerne av BB lenge har vært i tvil om brevets ekthet og særlig om flere passasjer i brevet som han finner selvmotsigende og i strid med Guds allmakt – når selv han var i stand til å se de problematiske sidene ved BB, hvor meget mer bør man ikke da lytte til dem som sannsynligvis ikke er like forutinntatt som det han nødvendigvis må være? Og at det er langt flere kontroversielle passasjer i BB enn dem som er omtalt i sitatet fra CE, er det flere som har påvist. Brevet er gjennomgående preget av omtrentligheter, unøyaktigheter og selvmotsigelser, som både brødrene Hagel-Sørensen, Søren Østergaard, Georg Jørgensen og jeg selv har påvist.

Faktum er altså at BB inneholder flere avsnitt som er meget problematiske og som er vel verdt å drøfte i forhold til de andre VmL-skriftene, for det synes ganske åpenbart at de ikke uten videre er i samsvar med hverandre. Om man etter nøye vurderinger likevel kommer til at de kan forenes, så får det så være, men sikkert er det i hvert fall at CE velger en ganske feig taktikk, ved helt å underslå at problemene i det hele tatt eksisterer!

Som eksempel på hva de eldste var i stand til å frembringe av meddelelser anvender CE den gamle hygienikeren og idrettsmannen I. P. Muller som eksempel. Han var i kontakt med åndelige vesener, som opplagt må ha vært av de eldste, og i følge CE var de angrepene som fremsettes av disse åndene på VmL ”såre ringe gjennomtenkt” og så gjennomskuelige ”…at ethvert tænkende menneske menneske efter blot kursorisk gennemlæsning af V.m.L. ville kunne tilbagevise dem”.

Her synes jeg CE alt for lettvint avviser Mullers bøker, og også tar meget lett på deres eventuelle skadevirkninger. CE makter tydeligvis ikke å betrakte hans bøker ut fra annen synsvinkel enn som VmL-tilhenger, og finner meddelelsene lite gjennomtenkte, fordi de er så lette for ham å avsløre. Men så er det da intet som tyder på at de eldste som meddelte seg til I P Muller hadde i sinne å overbevise tilhengerne av VmL om verkets eventuelle feiltagelser. Og her er vi inne på et poeng som ikke synes å ha streifet CE og hans medarbeidere: De eldste er faktisk blant universets mest geniale vesener, og de er i stand til å etterligne hvem som helst, og de er i stand til å skape meddelelser som er egnet til å overbevise hvem de måtte ønske. De eldste som henvendte seg til I P Muller valgte selvfølgelig derfor en stil og et innhold som var egnet til å overbevise I P Muller om at det var sannheten de meddelte! Det sier seg jo egentlig selv! Og jeg vil gjerne understreke at til tross for at ”engleherrenes” meddelelser i bøkene til Muller er lette å avsløre for en som kjenner VmL, så er disse meddelelsene på ingen måte forvirrede, meningsløse eller usammenhengende. De er fullstendig logiske og meningsfulle på sine premisser, og bøkene inneholder til og med dikt som skal være frembrakt av åndene – og selv om diktene ikke holder noen stor litterær kvalitet, så er det ikke noe å si verken på deres innhold eller form – jeg har sett dikt av langt dårligere kvalitet utgitt på norske forlag!

Det er for øvrig viktig å huske på at I P Muller var en meget berømt mann, og ikke bare i Danmark; han ble ofte omtalt som mannen som fikk hele verden til å mosjonere. Han startet opp som idrettsmann, og med sin imponerende fysikk gjorde han stor suksess i mange forskjellige grener. Han flyttet etter hvert til England, hvor han utviklet sine egne treningsprogram som fikk stor utbredelse, og hans treningsinstitutt var viden kjent. Han var en personlig venn av den danske kongen, og hedret med kongens fortjenestemedalje! Senere utga han også en diktsamling, som ble bredt omtalt, og han fikk meget, meget gode kritikker. Når så denne verdensberømte og høyt respekterte mannen gikk til offentlig angrep på VmL, og påsto at ekteparet Agerskov sto i ledtog med djevelen, så mener jeg det må være hevet over enhver tvil at han var i stand til å gjøre ubotelig skade – selv om meddelelsene for en innvidd VmL’er synes av lav kvalitet. Men det er ikke poenget her – poenget er at meddelelsene var designet for å overbevise Muller selv, slik at han tok dem på alvor og utga bøker på grunnlag av dem. Muller hadde en gjennomslagskraft i mediene som langt overgikk VmL-tilhengernes – disse ble jo for det meste tiet i hjel eller latterliggjort. Å avfeie de eldstes frembringelser på grunnlag av kvaliteten på meddelelsene i I P Mullers bøker, vil jeg påstå er å grovt undervurdere hva de eldste var i stand til. I P Muller gjorde helt sikkert meget stor skade med sine angrep på VmL, angrep som ble lest av mange, og som sikkert overbeviste mange mennesker! Når først et budskap når ut i offentligheten, selv bare i brokker, så er det ganske merkverdig hvordan det har en tendens til å feste seg i folks bevissthet. ”Var det ikke noe med at ekteparet Agerskov sto i ledtog med djevelen? Jo, det var det visst! Forferdelig hva enkelte kan innlate seg på…..” De eldste som anvendte I P Muller i sitt spill, måtte selvsagt fremstå overfor ham på en måte som for ham var troverdig. Og i og med at Muller var en ganske røff og frittalende mann, fremsto også åndene som røffe i sin fremtoning og i sine uttalelser – og dette skyldtes selvsagt ikke at de ikke hadde evner til annet, slik CE synes å tro!

Jeg undres også over hvorfor ikke CE tar opp saken vedrørende den norske forfatteren, byfogd Ludvig Dahl i sin bok? Det vil si, jeg kan godt forstå at han ikke ønsker å gå inn på denne saken, for det synes jo å være CEs varemerke at han behendig unngår alle problematiske områder. Ludvig Dahl hadde gjennom sin mediumistiske datter, Ingeborg gift Køber, en årelang kontakt med noen oversanselige vesener, som han var overbevist om var sin avdøde far og to avdøde sønner. Han utga flere bøker på grunnlag av sine opplevelser og mente selv han kom med viktige bidrag for å bevise at livet fortsatte etter døden. Ludvig Dahl var godt kjent med VmL, og så vidt jeg har funnet ut, så kom verket i hans hjem allerede kort tid etter utgivelsen i 1920. Men JA fikk gjennom sin nære venn, Chr Jørgensen kjennskap til byfogdens virksomhet, og hun kunne fort registrere at meddelelsene som hans ”sønner” ga ham, var i sterk strid med opplysningene fra VmL. JA fikk vite av sin åndelige leder at det ganske riktig hadde vært en ekte forbindelse til sønnene en kort stund i begynnelsen, men ganske umerkelig hadde noen av de eldste tatt sønnenes plass, og deres imitasjonskunster var så geniale, at verken byfogden eller noen andre ble mistenksomme. Både stemmeføring, ordvalg og alt annet stemte så godt overens med sønnene at alt virket meget overbevisende. Og Ludvig Dahl var heller ingen hvem som helst, men var meget godt orientert om tidens spirituelle litteratur, og hans bøker er meget velskrevne og preget av byfogdens kloke og varme vesen. Å forsøke å påstå at han ble lurt av de eldste fordi han var mindre begavet, faller på sin egen urimelighet. JA fikk vite av Leo at datteren, Ingeborg Køber, var en av de eldste, og det meget interessante her, er at ingen noensinne oppfattet henne som noe annet enn en helt vanlig, hyggelig og humoristisk kvinne. Hun passer overhode ikke til de stereotypene vi vanligvis forbinder med de eldste, som maktsyke, onde og lette å avsløre. JA forklarte dette med at hun var en av de eldste som hadde vært inkarnert mange ganger, og at de gjentagne inkarnasjonene hadde brakt henne såpass meget fremad i sin utvikling takket være det hun hadde mottatt gjennom slektsarven i de familiene hun hadde vært inkarnert i, at hun fremsto som et ganske vanlig menneske, til tross for at hun altså var en av de eldste inkarnert av Ardor.

Hva forteller så disse to historiene oss – I. P. Mullers og Ludvig Dahls? Jo de forteller at de eldste var i stand til å fremstå som ånder som var spesialdesignet til å overbevise mottakeren om meddelelsenes sin ekthet. De eldste var i stand til å etterligne og imitere et hvilket som helst menneske og fremstå på så vidt forskjellige måter som åndene i I P Mullers tilfelle versus Ludvig Dahls. Og når de fremsto så forskjellig, så skyldtes det ikke tilfeldigheter eller udyktighet, men rett og slett deres geniale evner til å opptre på de mest utspekulerte og velkalkulerte måter!  Det er ikke alle som virkelig forstår hvor beregnende vesener man hadde å gjøre med i de eldste, og som, ganske naivt vil jeg påstå, innbiller seg at alt de eldste kunne frembringe var så åpenbart forvirret og talentløst at alle og enhver kunne avsløre det. Slik var det definitivt ikke! Og CE og andre tilhengere av BB kan jo for så vidt frembringe så mange forvirrede og tåpelige uttalelser som stammer fra åndene de bare vil – det beviser jo på ingen måte at dette var det eneste de eldste var i stand til å frembringe. Jeg husker Jørgen Degn la ut en side fra en bok med åndelige meddelelser av meget lav kvalitet på sitt VmL-forum en gang, og dette skulle tjene som et bevis på at de eldstes meddelelser var bare vrøvl. Og innholdet i boksiden var også åpenbart det reneste vrøvl – men det at dette var blitt utgitt som bok, var jo det beste beviset for at denne eldste hadde klart å lure noen, kanskje mange tusen boklesere – og dermed var hensikten oppnådd; å skape forvirring med hensyn til de oversanselige ting hos mange interesserte!

 

Oslo, 06.08.10
Sverre Avnskog