Forsvars- eller angrepsskrift?

Så sitter jeg da her med denne kullsorte boken i hendene; Vandrer mod Lyset Fond og Forlags forsvarsskrift for Bispebrevets ekthet. I innledningen hevdes det at boken ikke skal betraktes som forlagets utgivelse, men at den kun står for noen privatpersoners egen regning. Men her taler man kun om en liten teknisk og meget ubetydelig detalj; alle som har besøkt forlagets webside, kjenner straks igjen navnet på mannen som står som forfatter av skriftet, Christian Nicolas Eversbusch, som et av medlemmene i bestyrelsen.  I tillegg er boken trykket for Ole Enghaves regning, og både han og Jørgen Degn, Jens-Ole Larsen og Konny Falck Jensen står som ”medafsendere” av arbeidet. Samtlige fem personer er medlemmer av bestyrelsen for Vandrer mod Lyset Fond og Forlag, og det er ingen som helst tvil om at det som fremsettes i dette skriftet for all fremtid vil bli stående som forlagets offisielle synspunkter. Det er kun to av medlemmene i bestyrelsen som ikke er involvert i utgivelsen; Georg Jørgensen og hans sønn, Thomas Jørgensen. Innad i bestyrelsen hersker det altså full splid om Bispebrevets ekthet, selv om et klart flertall går inn for det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv var jeg blant dem som på det sterkeste frarådde utgivelsen av dette skriftet – ikke fordi jeg ønsker å forhindre andre fra å fremsette sine synspunkter, slik Ole Enghave har beskyldt meg for i en offentlig mail, men fordi jeg mener at forlaget har et meget spesielt ansvar som forvaltere av Johanne Agerskovs arv, til å begrense sin virksomhet til å stå som utgivere av hennes skrifter, og ikke fremsette personlig kritikk av de menneskene som vurderer innholdet av hennes ulike skrifter annerledes enn dem selv. De bør kort sagt forholde seg nøytrale og la skriftene tale for seg selv, og ellers stille sitt store arkiv til rådighet for forskning. Er det noen som kjenner til andre forlag som utgir bøker, der de går til frontalangrep på alle dem som har omtalt deres utgivelser på en kritisk måte? De som leser forsvarsskriftet, vil allerede i innledningen oppdage at dette skriftet ikke så mye er forfattet med det målet å føre en akademisk renhårig og nobel drøftelse av innholdet av Bispebrevet sammenholdt med de øvrige skriftene, nei det er i stedet for å være et forsvarsskrift for BB, blitt et angrepsskrift på de menneskene som har tillatt seg, på et selvstendig og fritt grunnlag, å komme til den konklusjonen at Bispebrevet på viktige punkter ikke er i overensstemmelse med de øvrige verkene, som om det skulle være forbudt å tenke selv, og vurdere kvaliteten av de ulike skriftene opp mot hverandre. Jeg skal komme med flere eksempler på dette etter hvert, men vil allerede nå fastslå at gjennom disse forsøkene på å mistenkeliggjøre og nedgjøre dem som kommer til en annen konklusjon enn ham selv, går Christian Nicolas Eversbusch helt på tvers hva Michael Agerskov skriver som utgiver av Vandrer mod Lyset, nemlig at man skal sette det for sin samvittighets domstol. Forlaget burde i stedet for å utgi et skrift der de ønsker å henge ut enkeltpersoner fordi de har kommet til andre konklusjoner enn dem selv, heller forsøke å gå i den noble menneskevennen Michael Agerskovs fotspor, og innse og akseptere at andre mennesker godt kan følge sin samvittighet, og likevel komme til en annen konklusjon enn dem selv.

Etter min vurdering har Vandrer mod Lyset Fond og Forlag med dette forsvarsskriftet for at Gud kan tenkes å avbryte all forbindelse med menneskene for å la dem synke så dypt ned i mørke synd og ugjerninger som de kan komme, som det står i Bispebrevet, satt seg selv i nøyaktig samme posisjon som den kirken de ønsker så sterkt å ramme; de forsvarer en ”Gud” som flere og flere opplever ikke er i samklang med det bildet av vår kjærlige far som hver av oss bærer med oss i vårt indre. Kirken forsvarer (foreløpig fremdeles) at ”Gud” kan tenkes å la noen av sine egne skapninger gå evig fortapt, eller at han vil la dem lide i evighet; Vandrer mod Lyset Fond og Forlag forsvarer at Gud vil avbryte alle forbindelse med oss, for i millioner av år å la oss lide et liv i mørke, synd og ugjerninger uten kontakt med Ham. Det er kun snakk om ørsmå nyanseforskjeller mellom den ”Gud” som fremstår i Bispebrevet og den ”løgnens Gud” som fremstår i kirkens offisielle lære. Det paradoksale er altså at disse medlemmene av bestyrelsen av Vandrer mod Lyset Fond og Forlag, som hovmodig påstår at Gud ikke besvarer bønner fra kristne, men bare fra dem selv, inntar nøyaktige det samme lave åndelige standpunkt som dem de kritiserer; De har dessverre lite forstått av Guds vesen, hans kjærlighetsdybde, og hans uutslokkelige omsorg for de lidende menneskene. Ja mange vil, med rette, hevde at kirkens ”Gud” er mer kjærlig, for han vil i hvert fall aldri svikte dem som tror på ham og har tillit til ham, mens BBs ”Gud” vil handle fullstendig vilkårlig, og avbryte all forbindelse med både dem som ikke tror på ham, og med alle dem som i kjærlighet allerede har hengitt seg til ham i trofast tillit til hans beskyttelse – alle skal synke så langt ned i mørke som de kan komme – muligens i flere millioner år.

Med det lenge bebudede forsvarsskriftet fra Christian Nicolas Eversbusch, hadde mange forventet et skrift på et noe høyere etisk nivå enn det som hittil er presentert fra tilhengere av Bispebrevet. Personlig har jeg gjennom årene fått et rimelig godt inntrykk av Eversbusch, og det har blitt meg fortalt at han er akademisk utdannet, og at retorikk er et av hans hovedområder. Jeg håpet i det lengste at de holdningene som har preget Eversbuschs tidligere synspunkter på Bispebrevet, der han har sett i øynene at det virkelig finnes punkter i Bispebrevet som for det samvittighetsfulle menneske fremstår som problematiske skulle komme til uttrykk også i hans nye skrift. For Eversbusch har jo vitterlig selv i diskusjonsfora på nettet fremstått som en tviler, en som har følt at enkelte passasjer i brevet virker mørke og truende, og som har vært åpent i tvil om disse virkelig kunne stamme fra lyset. Jeg hadde håpet denne tidligere åpenheten ville gjenspeiles i Eversbusch’s nye skrift, og at han ville være så ærlig å innrømme at enkelte formuleringer også har voldt ham selv hodebry, og så drøfte ulike skriftsteder opp mot hverandre, for eventuelt å kunne fastslå hva som taler mot og hva som taler for - kort sagt forfatte en rederlig og ærlig analyse av det som har fått tilhengere av Vandrer mod Lyset til å stille seg spørrende helt fra Bispebrevet ble utgitt i 1938. Men der ble jeg og mange med meg sørgelig skuffet. Eversbusch har valgt å gjøre det meget enkelt for seg selv; i stedet for å presentere sine egne ærlige tanker, presenterer han i sitt forsvarsskrift(anklageskrift) riktig nok mange, mange ord, men i innhold har han gjort seg til en lydig talsmann for de synspunktene som er blitt hevdet fra tilhengere av Bispebrevet like fra første stund. Akademikeren Eversbusch, den fritt tenkende, analytiske forskeren ser vi lite til i hans skriv; han har gjort seg selv til en etterplaprer, et lydig redskap for tanker som ikke er hans, og som ikke er nye – ja, dessverre må jeg si at Eversbusch ikke evner å tilføre debatten omkring Bispebrevet noe som helst nytt, og hans skrift er fullt av overforenklinger, udokumenterte påstander, postulater og dogmatikk, og i tillegg er hans holdning til dem som er uenig med ham både hovmodig, nedlatende og bedrevitersk.

Eversbusch omtaler til tider tilhengerne av BB som om vi har krenket ham dypt personlig ved å hevde det synspunktet at BB ikke kan stamme fra samme kilde som VmL. I den sammenhengen er det jo ganske forunderlig å tenke på hva han og hans likesinnede forventer av kirkens menn - BB kan ikke oppfattes som noe annet enn et dypt krenkende angrep på bispene og deres tro, men de skulle altså tåle det uten å reagere, Ja, de skulle ikke bare tåle at deres tro ble tråkket på, de skulle under truselen av at Gud ville avbryte all forbindelse med menneskene om de ikke reagerte som ønsket, avsverge seg sin tro, og slutte seg til den tro som deres angripere forsøkte å påtvinge dem. Men biskopene reagerte som man kunne forvente overfor slike trusler, og det ble intet av den reformasjonen som BB forsøkte å fremtvinge, hva man selvsagt heller ikke kunne forvente. Og selv om tilhengerne av BB aldri tidligere har fremført et lignende angrep på Eversbuschs tro, reagerer han i sitt forsvarsskrift med å trekke i tvil våre evner fordi vi ikke ukritisk kan tilslutte oss hans meninger, for i hans nåværende verdensbilde finnes det tydeligvis ikke en eneste vel begrunnet innvending mot Bispebrevet, og ikke ett eneste intelligent menneske som har ytret seg på en rimelig begavet måte; vi er alle tvilere, formørkede, vi vil ikke forstå, og vi har lite forstått av Vandrer mod Lyset! Nå synes jeg det mest av dette passer mye bedre på CE selv og hans medarbeidere, for deres argumentasjon bærer sitt tydelige preg av å være selvmotsigende, og dessuten passer de fleste av deres karakteristikker mye bedre på dem selv enn på meningsmotstanderne. Man burde kanskje forvente at et medlem av bestyrelsen av det forlaget som utgir VmL vil ha en så helhetlig og omfattende oversikt over innholdet i VmL at han ikke kom til å bruke ett sett argumenter i en sammenheng, for så å påstå det stikk motsatte i en annen sammenheng. F eks ironiserer CE temmelig hånlig over at jeg bygger min argumentasjon i en av mine artikler på at Gud lovet de yngste at det ville gå mot lysere og renere tider for alle dersom de ville gå inn for den snarveien han viste dem, og kaller mine konklusjoner for "uhyrlige påstander" fordi jeg etter hans mening har glemt at Gud har begrenset sin forutviten om hvert enkelt menneskes fremtidige valg, og derfor ikke kan love menneskene fremskritt! Men nå står det faktisk i VmL at Gud lovet at lysere og renere tider ville opprinne, så jeg gjør ikke annet enn å referere til VmL og Guds løfte til de yngste! Det får så være at CE mener at Gud lovet noe han ikke kunne holde - det tror ikke jeg, men den samme CE argumenterer i sitt forsvarsskrift samtidig for at JA ikke noensinne kunne begå feil som medium, fordi hun var beskyttet av en eller annen lovmessighet i lyset, som CE lanserer uten å henvise til noe i VmL som eventuelt kan støtte opp om eksistensen av en slik lovmessighet. Men det CE selv ser helt bort fra når han påstår at JA var upåvikrelig for mørket, er at også JA var utstyrt med en fri vilje til å velge riktig eller galt - men i denne sammenhengen anvender CE den motsatte argumenasjon - hun kunne ikke lenger velge feil! Man kan da ikke trekke noen annen konklusjon enn at hennes frie vilje må ha vært satt ut av funksjon. La meg forresten tilstå at jeg selv finner det ganske rimelig at Gud kunne love at lysere og renere tider ville opprinne for alle. Virker det ikke ganske logisk at når alle de millioner jordbundne åndene som skapte store forstyrrelser for menneskene var vendt hjem til sfærene, når mørkets hersker, djevelen, selve den fremste av mørkets representanter, var vendt om, når helvetessfæren var bortslettet, når de fleste av de gjenværende inkarnerte eldste frivillig hadde begrenset sin evne til å bevege seg over lange avstander i søvnfrigjort tilstand, virker det ikke logisk at dette gigantiske tilbakeslaget for mørket, ganske automatisk ville medføre en tilsvarende styrking av lyset? Og vil ikke en styrking av lyset i den enorme størrelsesorden vi her taler om, medføre at de yngstes arbeid for menneskene ville bli tilsvarende mye enklere? For meg virker det ganske opplagt! CE avviser tydeligvis Guds løfte - men ham om det!

Men den aller mest åpenbare selvmotsigelsen i CEs skrift må vel sies å være at samtidig som CE avviser at hjemvendelsen av alle de jordbundle åndene, deriblant horder av de eldste, bortslettelsen av helvetessfæren, Ardors omvendelse, og flesteparten av de gjeværende inkarnerte eldstes frivillige begrensing av sin mørkeomhylning og dermed nedsettelse av deres aksjonsradius som søvnfrigjorte kunne være tilstrekkelig til at Gud kunne love at lysere tider ville opprinne for alle - jeg gjentar; alle de jordbundne åndene(inkludert de eldste) vendte hjem til sfærene, helvetessfæren ble slettet, Ardor vendte om og de fleste inarnerte eldste begenset frivillig sin mørkeutstråling, men samtidig som han altså avviser Guds løfte om lysere tider og kaller min argumentasjon som bygger på dette løftet for "uhyrlige påstander", så mener CE på fullt alvor at dersom 9 danske biskoper innen 1940 hadde godtatt VmL som sannheten, så ville dette ha kunnet avverge annen verdenskrig, avverget et eventuelt forestående atomragnarokk, avverget millioner på millioner av menneskers lidelse og død, ja det er nesten ikke grenser for hva de 9 danske bispenes omvendelse kunne ha ført til. Mens altså de gigantiske skrittene fremover som ble resultatet av at Guds snarvei lykkes bl a takket være JA og MAs bønn for Ardor, det kunne ikke en gang føre til at Guds løfte om lysere tider for alle kunne bli virkelighet. Av alle inkonsekvenser og selvmotsigelser inntil det komplett meningsløse, må vel dette være selve høydepunktet i CEs manglende evne til å se ting i sammenheng.

Jeg må tilstå at jeg synes litt synd på Christian Eversbusch, for den ensidige svart-hvitt fremstillingen uten nyanser som hans skrift er preget av - påståeligheten og alle selvmotsigelser og inkonsekvens er så uakademiske som det kan få blitt, og når jeg ser hvem det er han oppgir som sine medhjelpere, så må jeg tilstå at jeg ikke er forundret over at det har gått så galt av sted med Eversbusch; Jørgen Degn, Irene Christensen, Enid Pattyn, Birgitte Blad osv, er alle personer jeg har vært i kontakt med i ulike sammenhenger, og som alle har forundret og sjokkert meg med sin uvennlighet og sine fiendtlige holdninger, fordi jeg ikke har samme synspunkter som dem selv. Jeg vet ikke om alle ved det, men Enid Pattyn er Elsa og Sigurd Folmer-Hansens datter, og da hun i sin tid skrev meget uvennlig til meg for å påpeke en feil jeg hadde gjort i forbindelse med min biografi over Knud Brønnum, skrev hun ikke en gang under mailen med sitt navn, og forsøkte også å skjule sin identitet overfor meg – men jeg fant selvfølgelig ut hvem hun var. Til Birgitte Blad skrev jeg en gang meget vennlig i samme ærend, for å høre om hun kunne gi meg fødsels- og dødsdagen til Knud Brønnum(hun var i sin tid gift med Børge Brønnum). Jeg fikk et meget uvennlig svar tilbake, hvor hun nektet å gi meg disse opplysningene, fordi jeg hadde offentliggjort bilder av Johanne Agerskov. Jeg må selvsagt bare akseptere at Brønnum-slekten konsekvent forsøker å stikke kjepper i hjulene for min forskning, men går det ikke an å svare med vennlighet og respekt, selv om man er uenig om noe? Og så virker det jo noe barnslig å nekte å utlevere avsløre fødsels- og dødsdatoen til en person som har vært død i nesten 60 år! Birgitte Blad måtte vel vite at jeg uansett ville finne det ut før eller senere?

Birgitte Blad skrev forøvrig sitt eget forsvarsskrift for Bispebrevet i 2000, og mange av hennes argumenter fra den gangen er lett gjenkjennelige i CEs forsvarsskrift anno 2010. I hennes skrift kan man tydelig se hvilken utrolig evne tilhengerne av BB har til å snu saken fullstendig på hodet, og Fru Blad mener at ingen mennesker lengre ville be til Gud om hjelp, dersom Hitler hadde vunnet krigen, og fordi ingen mennesker lengre ville be til Gud, kunne heller ikke Gud hjelpe, fordi han ikke ville kunnet trenge gjennom mørket.

"Hvis det var lykkedes for Hitler at underlægge sig hele Europa (måske også ved hjælp af atombomben), og alt åndsliv var blevet udryddet, så var det måske blevet så forfærdelig en mørkeverden, så ingen af de tilbagelevende mennesker tænkte på Gud endsige bad om hjælp, og når ingen mennesker havde brug for Gud, så var de jo så omsluttede af mørket, at Han intet kunne stille op, fordi Han tvinger jo ikke nogen til at gøre det rette. Man kan sige, at det i virkeligheden så havde været de inkarnerede mennesker selv, der afbrød al forbindelse med Gud."

Dette er jo noe helt annet enn det som står i BB, der det tydelig fremgår at det er Gud selv som muligens ville måtte avbryte all forbindelse med menneskene, fordi han ikke lenger evnet å hjelpe dem sålenge ikke VmL var knesatt som sannheten. Men det er ganske betegnenende at tilhengerne har problemer med å forholde seg til hva som faktisk står i BB, og føler at de må pynte på det eller omformuelere det, for å få det til å passe med VmL. Birgitte Blad fortsetter sin logikk slik:

"Hvis der ikke ville være nogen, der bad Ham om hjælp, så kunne Han jo ikke tvinge dem til det. Og skytsånden ville ikke kunne trænge igennem Mørket. Så ville forbindelsen være afbrudt."

Igjen; dette er å snu det som står i BB fullstendig på hodet. Der står det intet om at Gud ikke evner å hjelpe menneskene fordi de har sluttet å be til ham, eller eventuelt vil slutte å be til ham en gang i fremtiden, det står da vitterlig at Gud ikke lengre kan utholde å være passivt vitne til menneskenes lidelser, og ikke evner å hjelpe dem før VmL er knesatt som sannheten, og det er noe helt annet! Er det forøvrig noe som skulle tyde på at menneskene ville slutte å be dersom Hitler vant krigen? Vel, såvidt jeg kan bedømme, har menneskelig nød den helt motsatte effekt; den fører gjerne til at selv mennesker som ellers ikke regner seg som særlig religiøse, begynner å be til Gud om hjelp - som en siste utvei! Og hvordan er det egentlig mulig å tenke seg at blant hele menneskeheten, som i 1940 talte mer enn 2 milliarder, skulle det ikke være ett eneste menneske som skulle være i stand til å be til Gud på den rette måten? Glemmer man ikke da å ta i betraktning hva som står i VmL om at Gud faktisk opplever selv en sorgfull tanke som en bønn om hjelp? Glemmer man ikke å ta i betraktning at Gud vil bønnhøre selv en bønn til et primitivt gudebilde laget i tre, dersom bønnen kommer fra hjertet? Ja, selv en bønn til et annet menneske, en helgen, vil Gud bønnhøre, dersom den blir bedt med inderlighet fra hjertet, i tillit til at det finnes en Far i himmelen som har lovet å hjelpe oss. Og til slutt; glemmer man ikke helt å ta i betraktning at vi også har en kjærlig broder i sfærene som har lovet Gud å aldri svikte oss før han har bragt oss alle trygt hjem til vår Faders rike, og at han har lovet å be for alle de lidende mennesker som ikke selv er i stand til å be? Vil Gud slutte å bønnhøre også Kristus?

Jørgen Degn, som bestyrer et forum der alle dem han er uenig med nedgjøres og svertes på det groveste og disse nektes å forsvare seg, og hvor den etiske standarden er lavere enn på et gjennomsnittlig diskusjonsforum for gymnasiaster, har tidligere skrevet en artikkel om Bispebrevet som nærmest er pinlig i all sin hjelpeløshet. Men han bekrefter i sin artikkel hvordan mange tilhengere av BB totalt mangler overblikk over hva som egentlig står i VmL. Jørgen Degn er tydeligvis av den oppfatningen at Gud ikke en gang følger menneskene i alle deres lidelser, fordi det ville være en form for selvpineri for ham, og han spør om hva slags hensikt dette skulle tjene, i et retorisk spørsmål, som han ikke besvarer:

"Sorg og smerte tjener intet formål hos Gud, er altså helt overflødige, men at de har deres effekt er tydeligt (”sorg og smerte hviler i Hans blik”). Her er altså tale om helt unødig selvpineri. Hvilket formål skulle det tjene at Gud fulgte ALLE vore lidelser?"

Det er ganske utrolig at en som faktisk sitter i bestyrelsen av det forlaget som utgir VmL, offentlig kan stille spørsmålstegn ved om Gud følger oss i alle våre lidelser, og ikke kan se at det skulle ha noen hensikt. Men jeg skal besvare hans spørsmål, for det er svært enkelt å gi et svar på: Hensikten med at Gud følger oss i alle våre lidelser, er ganske enkelt den, at Gud har lovet oss mennesker å følge oss i all vår ferd enten vi vandrer i lyset eller i det dypeste mørke, og han har lovet å alltid besvare våre bønner om hjelp, dersom de bes av et oppriktig hjerte! Og det Gud lover sine barn, det bryter han selvsagt ikke! Det står også i VmL at dersom skytsånden ikke evner å hjelpe på den rettem åten, så griper Gud inn og gir selv den nødvendige hjelp! Hvordan kan Gud gjøre det, dersom han ikke følger oss i alle våre lidelser? Guds aldri sviktende oppmerksomhet og hans ønske om og vilje til å hjelpe dem som lider, er selve kongstanken i VmL; for Gud ser alt og vet alt! Det er simpelthen sjokkerende at et medlem av bestyrelsen i Forlaget faktisk går mot hva som står i VmL om selve grunnlaget i forholdet mellom Gud og menneskene! Å mene at det for Gud er ensbetydende med selvplaging å følge menneskene i deres lidelser er jo hinsides alt som står om dette i VmL! Gud er lysets allmektige hersker og mørkets bekjemper! Fra ham utstråler et uuttømmelig lyshav, som aldri noensinne vil svekkes! Skulle ikke Gud kunne utholde å følge menneskenes lidelser? I Jørgen Degns øyne ville det være det samme som selvpineri, og merk at han her setter BB og JAs troverdighet over VmLs og over Guds løfter, og på den måten forringer han Guds allmakt og hans medfølelse med sine skapninger! Han gjør altså akkurat det mot Gud, som CE beskylder oss motstandere av BB for å gjøre mot JA!

En annen forsvarer av BB er Irene Christensen, som offentlig oppgir at hun ikke er religiøs og kun ber til Gud en meget sjelden gang når hun selv trenger hjelp, har gjennom sine tre artikler(artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3) om meg på Jørgen Degns forum, brakt debatten vedrørende Bispebrevet til nye høyder av ondsinnet personsjikane, og ved å anvende noen av hennes argumenter i sin bok, har Christian Nicolas Eversbusch mistet absolutt all troverdighet i mine øyne. Fra henne har han blant annet hentet den kritikken han fremfører mot meg fordi jeg både roser og kritiserer Johanne Agerskov. Han har riktig nok ikke fulgt Irene Christensens argumentasjon helt til enden, for hun påstår i en av sine artikler at hun håper jeg ikke har med barn å gjøre på grunn av min falskhet(hun vet at jeg er barneskolelærer og småbarnsfar), en falskhet hun leser ut av det faktum at jeg ser både gode og dårlige sider hos mennesket Johanne Agerskov. At en akademiker som Eversbusch, som vitterlig må være klar over at alle vitenskapelige arbeider også skal inneholde en vurdering av kritiske innvendinger mot forskningsprosjektets funn kan synke ned på et så lavt nivå, at han villig vekk låner så simple og sjofle angrep som dem Irene Christensen har diktet opp i sine angrep på undertegnede på grunn av mine holdninger til Bispebrevet er meg en gåte. Eier mannen ingen intellektuell stolthet?  Det er kanskje deilig for en stakket stund å kunne sole seg i rosen fra disse dogmatiske og intolerante gamle Vandrer mod Lyset-veteranene, men jeg undrer meg stort over at Eversbusch, som ser ut til å være en relativt ung mann, på denne måten velger den lukkede, gamle dogmatikken, i stedet for å forsøke å åpne sitt sinn for alle de nye og friske tankene som er presentert fra flere vel begavede mennesker i løpet de siste årene.

Til sist enda et punkt der Christian Nicolas Eversbusch og forlaget er kritiske overfor mange av oss som åpent diskuterer Bispebrevet i ulike fora. I deres øyne svekker det troverdigheten til det mennesket de har opphøyet til et ufeilbarlig medium, at man i det hele tatt våger å ytre en kritisk innvending mot noe som helst som har med henne å gjøre. Støtter de kanskje også at all diskusjon i kirken vedrørende forsoningsæren, helvetes pinsler osv heller ikke skal kunne foregå i det offentlige rom? Da bør vel helst ikke Vandrer mod Lyset i det hele tatt omtales offentlig? For her blir det jo med all tydelighet beskrevet hvordan Jesus ble nedkjempet av mørket? Men Johanne Agerskov skal altså heves selv over hva vi kan tillate oss å skrive om Jesus? Av denne grunn har forlaget valgt å gjøre et snodig lite grep som i deres øyne skiller deres skriv fra alle andre: Deres forsvars/angrepsskriv skal bare kunne bestilles fra Ole Enghave i bestyrelsen, og er i deres øyne derfor ikke et offentlig skrift. Dermed har de sine ord i behold når de kritiserer andre for å diskutere emnet offentlig, selv om alle gjennomskuer denne oppkonstruerte tilsnikelsen; deres skrift er selvfølgelig likeså offentlig som alle andre artikler om emnet, enten de er offentliggjort i bokform eller på internett! Og forlagets skrift sirkuler da også allerede blant stort sett alle dem som interesserer seg for Vandrer mod Lyset! og alle kan se med egne øyne at dette er Vandrer mod Lyset Fond og Forlag sitt offisielle angrep på hver den som ikke lydig bøyer seg inn under deres dogmatiske synspunkter og således, i følge dem, undergraver sin egen tro!

 

Oslo, 28.07.10
Sverre Avnskog

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den kullsorte forsiden på Vandrer mod Lyset Fond og Forlags forsvarsskrift for Bispebrevets ekthet. I realiteten er skriftet et frontalangrep på alle som ikke ønsker å bøye seg for forlagets offisielle synspunkter.
Forfatteren av skriftet, Christian Eversbusch, har gjort seg til talsmann for den mørke og lukkede dogmatismen, og det er vanskelig å se at han tilfører noe nytt til diskusjonen vedrørende Bispebrevet. Foto: Vagn Ranfelt