Forordet - fullt frontalangrep på motstanderne av BB!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så la oss da begynne med begynnelsen av forlagets forsvars-/angrepsskrift og starte opp med å undersøke hva forlagets talerør, Christian Nicolas Eversbusch(CE), har å fremføre. Man skulle kanskje tro at han ville velge ut noen smukke ord fra Vandrer mod Lyset!(VmL) som passer med tilsvarende ord i Bispebrevet(BB) for å vise at der er en tydelig sammenheng mellom de to verkene, altså ved å anslå en streng i VmL som finner gjenklang i BB, som en vakker bekreftelse på at de to verkene har det samme opphavet; vår allkjærlige Gud Fader! Men nei, CE, velger i stedet for å begynne sin redegjørelse ved å ta for seg selve emnet for sin bok, å gå rett i strupen på de menneskene han er uenig med, og han forsøker straks å påvise at vi skader VmLs sak ved i det hele tatt å beskjeftige oss med å diskutere BB både privat og offentlig.

Skal da dette forstås som at CB er motstander av en offentlig dialog om emner i tilknytning til det verket han utgir, eller er det slik at han mener at de emnene han og forlaget misliker, ikke skal kunne tas opp i det offentlige ordskiftet, men bare de emnene som forlaget dikterer oss? CE avslører allerede her et stort problem innen den etablerte VmL-kretsen i Danmark; de har alt for lenge vært en bitteliten lukket krets, som har fått lov til å sette dagsordenen for VmL, og de menneskene som ikke har kunnet innordne seg, har blitt frosset stille ut. Og denne lille lukkede og dogmatiske gruppen har tydeligvis ikke den fjerneste idé om hvordan det offentlige ordskiftet foregår i vår del av verden. Det som kjennetegner vår medieverden i dag, er at ethvert kontroversielt emne kan settes på dagsordenen og snus og vendes på og diskuteres fra alle slags synsvinkler, og dette er et enormt gode i vår velferdsstat, for det bidrar i høy grad til å forhindre at ukultur for lov til å bre seg i små lukkede kretser som ikke tåler dagens lys. Før eller siden blir det satt lys på dem, og da må de forholde seg til offentlighetens søkelys enten de liker det eller ikke. Som VmL-forsker gjennom de siste årene, har jeg støtt på denne ukulturen i den lukkede VmL-kretsen opptil flere ganger, og jeg har også fått mange rapporter fra andre, som har følt seg utstøtt, fordi de ikke har kunnet tilslutte seg forlagets offisielle synspunkter. Enkelte ting er så tabubelagt, at det helst skal ties i hjel i mørke kroker, og det skal i hvert fall ikke komme offentligheten for øre. Gjennom årene har jeg truffet på mange som har sittet på dokumenter, bilder og annen informasjon fra VmL-historien, og har erfart hvordan alt har vært lukket for meg blant dem som misbilliger at jeg graver i historien, og det burde være et tankekors at blant de av etterkommerne til de gamle historiske personene som er ganske nøytrale til VmL, har jeg blitt møtt med meget stor åpenhet, generøsitet og vennlighet, mens f eks blant etterkommerne etter Knud Brønnum, der det er mange VmL-tilhengere, er lukketheten og avvisningen total. En venn av meg ville ta et foto for meg av det huset der Knud Brønnum bodde i mange år, men ble nektet av beboerne, som er etterkommere i Brønnum-slekten, og som jeg skrev i min innledning, så var det lenge komplett umulig å få vite en så liten detalj som når Knud Brønnum ble født! For en forsker i vår tid, virker dette nærmest paranoid og lattervekkende, når stort sett alt er tilgjengelig og hvem som helst kan gå inn på nettet og hente frem bilder av huset til Brønnum. Forlagets arkiv har selvsagt vært lukket område for meg, ja, de vil ikke en gang fortelle meg hva som skjedde da Johanne Agerskov fikk sine fotos ødelagt av bl a Børge Brønnum, selv om de altså har forsøkt å kreve at jeg skal etterleve foto-forbudet. I lang tid nektet de også for at de hadde noe vedrørende Rasmus Malling-Hansen i sitt arkiv, men da jeg til slutt kunne bevise overfor dem ved hjelp av avisutklipp der Børge Brønnum fortalte at de hadde store mengder brev og gammel dokumentasjon i sitt arkiv, tok de til fornuft og innrømmet forholdet, og lot Malling-Hansen Selskabet få tilgang til materialet. Det er altså mange eksempler på at den lukkede kretsen rundt forlaget forsøker å forhindre fri forskning i deres materiale, og de ønsker selv å sette dagsordenen for hva som skal være tillatt å omtale og vise frem. Slikt holder selvsagt ikke i vårt frie samfunn, og det er bare et tidsspørsmål før denne ”stasi-holdningen” vil være et tilbakelagt stadium.

Når den dagen kommer, når journalistene virkelig begynner å interessere seg for VmL og kretsen rundt forlaget, så skal de nok oppdage at det de har opplevd i løpet av de siste årene, der tross alt meget velvillig innstilte mennesker har diskutert BB, bare er en ørliten forsmak på hva som kan komme, og da nytter det ikke å sitte og sutre og bli fornærmet på grunn av medienes omtale, dersom den ikke faller i forlagets smak. Hva når man begynner å publisere hva VmL skriver om Muhammed, om hans umettelige trang til sex, hans krigshissing, hans mange feiltagelser, hans formørkelse osv, og den muslimske verden begynner å reagere? Hva når kvinnebevegelsen begynner å ta for seg VmLs syn på abort og på kvinnens ansvar som mødre? Hva når menneskene i den fattige delen av verden får vite at de fleste av dem sannsynligvis er mindre utviklet åndelig sett? Hva når de handikappede får greie på at de muligens er blant de inkarnerte eldste, som må sone for sine gamle synder? Det kan sikkert være nok å nevne den engelske landslagstreneren i fotball for noen år siden, Glenn Hoddle, som tror på reinkarnasjon, og som offentlig uttalte at det å bli født med et handikap kunne skyldes karma fra tidligere liv. Det førte til talløse avskyerklæringer og en mediestorm uten like, og han måtte til slutt trekke seg fra stillingen som landslagssjef. Hva når mediene får snusen i at det ved siden av muslimene finnes enda en religiøs ”sekt” i Danmark der det heller ikke er lov å vise portretter av deres ”profet”? Når forlaget i dag ikke er i stand til å hanskes med en diskusjon vedrørende BB i forhold til VmL, så har jeg store vansker med å se hvordan det skal være mulig for dem å fremstå i offentligheten som annet en paranoide, virkelighetsfjerne og dogmatiske dommedagsprofeter den dagen trykket fra media virkelig begynner å melde seg. Hva skal man gjøre da? Skrive fornærmede bøker og fortelle mediene hva de kan skrive om og hva de ikke får skrive? Nei, herr Eversbusch; dette holder ikke! Det er rett og slett for dårlig! Forsøk å venne deg til at du lever i 2010 og ikke i forrige århundre! Forsøk å akseptere at ingen i lengden kan forhindre den frie tanken og det frie ord fra å beskjeftige seg med et hvilket som helst emne fra VmL i full offentlighet. Slik er verden – heldigvis!

Til tross for at flere og flere tar avstand fra BB, har jeg ennå til gode å se at noen av dem har fremført noen kritikk av Johanne Agerskov for hennes eventuelle feiltagelse. Tvert i mot er forståelsen for og kjærligheten til henne enorm, og den takknemligheten som strømmer mot henne for hennes innsats som medium er til å ta og føle på, for å bruke et gammelt uttrykk. Det er derfor svært vanskelig å følge CE når han beskriver oss som har tillatt oss å diskutere BB offentlig:

”Skønt de, der bærer sig således ad, bedyrer at gå ud fra de bedste hensikter, er det svært at se, hvordan det skulle kunne gavne Vandrer mod Lysets sag offentlig at udstille Johanne Agerskov enten som en bedrager eller som et forvirret medium. Ja, som et medium, der sank så dybt som til at blive talerør for Mørkets intelligentser.”

Meg bekjent er det absolutt ingen motstandere som har uttalt seg på denne måten om Johanne Agerskov, så her har nok CE tatt seg den frihet å dikte opp en holdning, som han så kan angripe. Jeg har aldri sett slike uttrykk som ”bedrager” eller ”forvirret” anvendt om henne av andre enn CE. Tvert imot! Alle jeg har sett uttale seg, har vist den største forståelse for at Johanne Agerskov også kunne gjøre en feil mot slutten av sitt liv. Vi gjør alle feil når vi lever som mennesker, og det er ingen grunn til å dømme noen. Men CE velger her en ganske normal taktikk i offentlige ordskifter; å dikte opp og svartmale ”motstanderens” meninger for å skaffe seg selv bedre skyts til å angripe dem! Johanne Agerskov var et usedvanlig sannhetskjært og ærlig menneske, og det ville ikke falle meg inn et sekund å så mye som antyde at hun var en bedrager. Jeg er sikker på at hun selv var overbevist om å være talerør for de yngste like til enden, hun forsvarte med full kraft det hun mente var sannheten, og hun fremsto heller aldri som forvirret – så langt derifra! Men det er et meget velkjent og omtalt fenomen fra VmL, at en sterk vilje i den jordiske verden lett kan utvikle seg til selvrettferdighet, og svekke evnen til å be om Guds hjelp i det små, såvel som i det store, og heller stole på seg selv. Johanne Agerskov var, i følge sin ektemann i ”Nogle Psykiske Oplevelser” en usedvanlig viljesterk kvinne, og jeg er blant dem som heller til at hun mot slutten av sitt liv, på grunn av motløshet over all motstand, sykdom, latterliggjøring og kritikk utviklet en viss grad av selvrettferdighet, som ble hennes svakhet. Se bare det åpne brevet hun skrev til årsmøtet i ” Selskabet til VmLs Udbredelse” i 1936, der hun forsvarer seg nærmest innbitt mot en ganske ubetydelig og fremfor alt uforstandig kritikk fra enkelte medlemmer i Selskabet. Slike ubetydeligheter burde ha prellet av på fru Agerskov, om han hadde vært vel tilfreds med sin tilværelse og følt seg trygg og sikker på verdien av sin egen innsats. Men hun hadde tydeligvis et meget stort behov for å rettferdiggjøre seg selv. Og selvrettferdighet er et farlig utgangspunkt når mørke krefter truer. Og dette har jeg ikke funnet opp selv – enhver kan lese om det i VmL.

Nei, disse grove overdrivelsene i beskrivelsen av Johanne Agerskovs eventuelle feiltagelse og svartmalingen av eventuelle følger, er det helt og holdent tilhengerne av BB som står for. Det er helt ukjent for meg at andre ser så svart på det! Tvert imot så er altså forståelsen og takknemligheten overfor Johanne Agerskov enorm! Det er ganske åpenlyst hva som ligger bak disse overdrivelsene; for forlaget er det av så enorm viktighet å bevare et bilde av Johanne Agerskov som et ufeilbarlig medium, fordi de er redd for at noe annet vil ramme selve hovedbudskapet i VmL. Derfor kommer deres reaksjoner mot oss som mener at BB må stamme fra en annen kilde enn VmL helt ut av proposjoner. Jeg mener deres frykt, og derved deres overreaksjon er fullstendig ubegrunnet, men at den er et uttrykk for at de har problemer med å stole på at budskapet i VmL skal tale for seg selv, og at det i seg selv har så stor verdi at det ikke er avhengig av Johanne Agerskovs eventuelle ufeilbarlighet for å vinne utbredelse. I mine øyne har forlaget knyttet VmL alt for tett sammen med Johanne Agerskovs eventuelle ”renhet” som medium. Det har neppe vært meningen fra den oversanselige side – det er jeg overbevist om! Og det paradoksale midt oppe i det hele, er at samtidig som forlaget har den meningen at utbredelsen av VmL står og faller med tilliten til Johanne Agerskov, så beskylder de andre for å medvirke til persondyrkelse av henne ved å vise frem bilder av henne og skrive biografier om henne. Forlaget kjemper med nebb og klør for at intet skal hefte ved mediet Johanne Agerskov, samtidig som de ønsker de at alt som vedrører mennesket Johanne Agerskov skal forbli skjult. Dermed er det de selv som er i ferd med å skape og opprettholde bildet av en nærmest mytisk religiøs figur, det rene, lytefrie mediet (jeg hadde nær sagt jomfruelige) Johanne Agerskov, som det ikke skal finnes bilder av, og hvis personlige data skal forbli ukjente, og hun skal så stå som garantisten for at VmL er sannheten, mens det hennes ektemann skrev i forordet til førsteutgaven, var at man skal gjennomlese verket og deretter sette det for sin samvittighets domstol. Intet sted står det at man skal godta VmL fordi Johanne Agerskov aldri kunne gjøre feil. Min oppfordring til forlaget er derfor følgende: Ikke legg så enorm vekt på mennesket Johanne Agerskov. La henne forbli den hun var med sine store evner som medium, men også med sine menneskelige svakheter, som blant annet kunne medvirke til at også hun kunne gjøre feil. Stol litt mer på at budskapet i VmL på eget grunnlag vil vinne frem – på grunn av sitt innhold, og ikke på grunn av det ufeilbarlige mediet Johanne Agerskov!

I sitt forord har CE noen formuleringer angående Johanne Agerskov, som viser med all tydelighet at han i realiteten er fullstendig inhabil til å vurdere hvor avgjørende en eventuell feil fra Johanne Agerskovs side kan være for utbredelsen av VmL:

”Udtalelserne om, at Fru Agerskov med Bispebrevet lod sig bedrage af de Ældste, indebærer desuden en grov krænkelse af ægteparret Agerskovs ære, af dets integritet, af dets værdighed som sekretærer for Lysets intlligentser.”

For det første så forstår jeg ikke hvorfor CE blander inn ektemannen Michael Agerskov i diskusjonen om BB – han hadde da intet med det å gjøre? Det kan da ikke være en krenkelse av Herr Agerskov å mene at hans hustru gjorde en feil flere år etter at han døde? Men denne uttalelsen viser med all tydelighet hvor enorm vekt CE legger på de menneskene som var lysets medhjelpere på jorden – ja, jeg vil si at han virker så bundet til dem og har så stort behov for å forsvare dem, at han diskvalifiserer seg fullstendig fra å kunne foreta en uhildet vurdering av konsekvensene av en eventuell feil fra Fru Agerskovs side. Han setter tydeligvis hensynet til Agerskovs ære og deres ettermæle langt over bekymringen for at de eldste eventuelt skal ha klart å lure inn noen forfalskninger av noen av VmL-skriftene. Noe slikt ser overhode ikke ut til å ha streifet CE, fordi han er så bundet til forestillingen om at Johanne Agerskov ikke kunne gjøre feil. Personlig er jeg langt mer bekymret for selve VmL, enn jeg er for to menneskers ettermæle – for meg står verdien av selve budskapet i VmL uendelig langt over viktigheten av å bevare noens ære. Og dersom jeg finner at BB må være falskt, så er det av underordnet betydning, ja, nærmest betydningsløst om det medfører at mediet Johanne Agerskov får en ripe lakken. Hun var bare et menneske – VmL skal være med menneskeheten i årmillioner fremover  - helt til jordens ende!

Etter denne bekymringen for ekteparet Agerskovs ettermæle, som altså synes langt større og viktigere for CE enn hans bekymring for at VmL-verkene kan inneholde et ”villskudd” bruker CE mesteparten av den gjenværende delen av forordet til å forsøke å påvise at motstanderne av BBs ekthet ikke har forstått hva saken dreier seg om, at våre synspunkter er lettvinte og ubegrunnede, at vi har forutinntatte meninger, at vi ikke vil forstå osv. Det er jo også en metode for å påvise at BB må være ekte; å gå løs på dem som ikke er enig med ham. Men at CE velger å gå til personlige angrep på dem som er uenig med ham, virker svært lite opplysende på undertegnede i hvert fall, og jeg vil tro på de fleste andre. Jeg kan godt svare tilbake til ham at jeg personlig har vært i kontakt med de fleste av dem han anfører som medhjelpere i sitt forord, og har ikke akkurat lært dem å kjenne som innsiktsfulle, kloke, tolerante og åpne. Snarer tvert imot – så snart de har fått kjennskap til hva jeg står for, er jeg straks blitt å betrakte som en persona non grata, og alle dører har lukket seg. Så om det skulle være kvaliteten til menneskene i de ulike ”leirene” som skulle være avgjørende for hvilke synspunkter som er mest sannsynlig, så ville jeg personlig holde en knapp på motstanderne. Av argumenter som er anvendt som tilsvar på mine artikler fra tilhengere av BB, kan jeg jo nevne et lite knippe fra Irene Christensens artikler, offentliggjort på Jørgen Degns VmL-forum med Ole Enghave, nestoren i bestyrelsens fulle støtte. Irene Christensen har vært en av CEs medhjelpere under utarbeidelsen av hans forsvarsskrift.

”Igen har S.A. ikke forstået noget som helst. ”

 

”S.A. stadig ikke har fattet noget af det hele,…”

”Er det mon citatfusk?”

”…får mig til at tro, at han kun har hørt om Værket fra tredje eller fjerde hånd.”

”Dette viser at han intet har forstået om mørket og lyset…”

”Hvis ikke S.A. havde haft så meget imod J.A.,,,,”

 ”Sidst, men ikke mindst, er S.A. evindelige angreb på Fru Johanne Agerskov og hendes datter. Hvorfor hader S.A. dem så meget? Hvorfor er det så vigtig for ham, at gøre disse to kvinder så utroværdige som muligt? At kaste så meget smuds på dem, som han overhovedet kan.”

Her ser vi hvor S.A. klapper med den ene hånd, mens han slår med den anden. Forhåbentlig har S.A. ikke med børn at gøre i sit daglige arbejde. De må da blive forvirret over en sådan falsk person.”

”Er han blevet I. P. Müllers arvtager????”

”Det, der fylder mig allermest med sorg, er ikke at S.A. sværter anderledes tænkende til, men at Fru Johanne Agerskovs nulevende slægtninge (Rasmus Malling-Hansens oldebarn Lars Mathiesen, hans søster Elsebet Erlangsen, fætter/svoger Jacob Erlangsen. (Deres bedstemor var Emma Mathiesen,) Jette Sckerl, (som hadde Michael Agerskov som grandonkel)) kaster smuds på hende og hendes datter.”

”De to kvinder er døde og kan ikke forsvare sig over for de utiltalende angreb. Og så hyrer disse nulevende slægtninger oven i købet en udlænding til at offentliggøre det.”

”Det er en usandhed af dimensioner, S.A. her kommer med.”

”Det må være en bevidst usandhed fra S.A.' side. Jeg kan ikke tro, at han ikke har læst brevene fra Damerne Agerskov til Chr. Jørgensen.”

”Endnu en usandhed.”

Det S.A. her nok mener er, at vi alle skal få samme mening som han. Det vil sige, at når jeg mener at B.B. er ægte, så skal jeg gå mod min samvittighed og rette ind efter hvad S.A. mener. ”

”Jeg vil ikke gå så vidt, som til at sige at Sverre Avnskog lyver, men jeg vil hævde, at hans sandhedstærskel ikke er så høj, at man risikerer at falde over den.”

I stedet for å bekymre seg for motstanderne av BBs standard, synes jeg ærlig talt CE heller burde bekymre seg for hva som kommer fra hans egne medarbeidere. Selv har jeg vært blant dem som har gått i bresjen for å påvise at BB ikke kan stamme fra samme kilde som VmL, og i de ovenstående sitatene kan jo den interesserte leseren se hva som eventuelt venter ham/henne dersom han/hun skulle ønske å ytre seg i en debatt med tilhengerne av BB.

Men CE påstår altså at vi som ikke kan godta BB ikke vet hva vi taler om, ikke forstår særlig mye og at vi ikke en gang har satt oss inn i saken før vi ”uten videre” avviser BB som falskt. CE er veldig opptett av at det finnes passasjer i BB som intet menneske på jorden vil kunne forstå, og han mener det er helt ulogisk å påstå at det må være falskt med tanke på all den informasjon vi som mennesker på jorden er avskåret fra. Men om det er ulogisk å mene at BB må være falsk, er det ikke like ulogisk å mene at det må være ekte? Eller antar CE at han og hans feller er hevet høyt over oss andre i forståelse? Dersom CE virkelig mener det han her sier, burde han da ikke selv vise den ydmykheten han savner hos oss andre? Burde han ikke da være så ærlig å si at han ikke vet, at han ikke kan forklare og at han ikke kan være sikker, fordi det er så mye han ikke kan forstå som menneske? Men ydmykhet er definitivt ikke noe som kjennetegner CEs forsvarsskrift, selv om vi vet at han tidligere var en tviler, og at han godt var klar over at flere passasjer i BB er tilsynelatende motsetningsfylte og problematiske, og at Guds allmakt i BB er betydelig redusert i forhold til VmL.

Nå synes jeg personlig at intet tyder på at tilhengerne av BB har satt seg særlig godt inn i saken, og de skriftene som hittil har blitt offentliggjort i nyere tid til forsvar for BB, er nærmest kjennetegnet av sin særdeles lave kvalitet, og da tenker jeg f. eks. på de to artiklene til Irene Christensen og Jørgen Degns artikkel. Det er absolutt intet som tyder på at disse to personene kan betegnes som særlig store kjennere av VmL. Irene Christensens artikler er først og fremst kjennetegnet ved sine simple og ondskapsfulle personangrep, og Jørgen Degns for sin ”hjemmelagede” språkforståelse som går på tvers av all vanlig måte å tolke språket på. Og han forsøker f eks å sannsynliggjøre Gud avbrytelse av all forbindelse ved å sammenligner Guds univers med en computer, og henviser til at Guds avbrytelse av all forbindelse med menneskene for at de skal synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme, kan sammenlignes med at man skrur av og restarter sin computer når problemer har oppstått, og så ordner det seg. Og så ser han helt bort fra at universet er befolket av levende mennesker med følelser, mens en computer er en fullkomment død gjenstand. De fryktelige lidelsene som menneskene må gjennomleve i den perioden Gud avbryter all forbindelse synes ikke å affisere ham det minste. Det er for øvrig noe som kjennetegner de fleste tilhengerne av BB, inkludert CE. Det har ofte slått meg med hvilken kynisme og følelseskulde disse menneskene omtaler de grufulle påstandene som fremsettes i BB om at menneskene skal gjennom millioner av år med lidelser. Har de rent glemt at hvert individ er et kjærlighetsbarn av Gud, og at hans lider med hvert eneste når de lider? Hvordan skal Gud kunne utstå at hans elskede barn må unnvære ham i årmillioner for å synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme? Dette synes ikke å nådd inn til de tilhengerne av BB som har ytret seg offentlig, jeg har i hvert fall ikke ennå sett synderlig mye bekymring for dette faktum. Og det ser heller ikke ut til å bety særlig mye for CE, som skriver videre:

”Det er tydeligt, hvor lite liden umage kritikerne har gjort sig med i V.m.L. og tilknyttede skrifterat undersøge, om det, der advares om i Bispebrevet, kunde være sandt. Hurtigt har man forskanset sig bag nogle yndlingsargumenter – uden grundig at afprøve disses lødighed. Kritikernes indlæg bærer således ofte præg af en apriorisk afvisning: man antager på forhånd, at brevet til bisperne må være uægte, og giver sig dernæst til at søge efter skyts mod det. Det er sandelig ikke denne måde at granske skrifterne på, de Yngste sigter sigter til, når de i V.m.L. siger: ”Søger og I skulle finde!” Nej, for når man på forhånd mener at kende resultatet af sin søgen, så søger man ikke længere rigtigt; det eneste man søger, er da at få ret.”

Man må jo nesten trekke litt på smilebåndet når man leser slike argumenter brukt av en tilhenger av BB, for er det noe som kjennetegner CE, så er det jo nettopp det han beskylder tilhengerne for; Etter å ha lest CEs skrift, er det jo helt opplagt at han har bestemt seg på forhånd om at BB må være ekte, og så lett etter argumenter som kan bevise hans standpunkt! Dette er meget typisk for CE og er noe som går igjen i debatten om BB; det de beskylder motstanderne for, passer mye, mye bedre på dem selv! Kan noen fortelle meg når de har truffet på en ydmyk og søkende tilhenger av BB? Jeg har i hvert fall aldri støtt på noen. Er det noe som kjennetegner dem jeg har møtt, så er det at det er komplett utenkelig bare å tenke tanken at BB skulle være falskt. Nei, kjære, CE, du kjenner sikkert det gamle bibelske ord om at det er lettere å se flisen i sin brors øye enn bjelken i sitt eget! Her har du snudd saken fullstendig på hodet, og det er så åpenbart at det blir nærmest komisk at du ikke kan se det selv! Er det noen som er skråsikre og urokkelige og ikke vil se at BB er problematisk så må det jo være du, CE!

Og det fortsetter i samme gate:

”Mangel på ydmyghed i kritikernes bedømmelse af De åbne breve synes hos nogle at være ledsaget af manglende forsøg på å sætte sig du over egne priviligerede livsvilkår. Kort sagt: det er nemt at sidde i et trygt og rolig skandinavisk velfærdssamfund anno 2010 og forkaste Bispebrevets dystre fremtidsbilleder.”

Igjen er det ganske umulig å forstå at dette er noe som skulle være typisk for en motstander av BB. Er det slik at fordi vi i dag har det godt, så har vi større tiltro til Gud enn det er grunn til? For i mine øyne dreier striden om BB seg først og fremst om hvor stor tiltro man har til Guds og de yngstes evner til å føre menneskeheten fremover, slik at vi en dag alle vil kunne samles i Guds rike. CE og hans like tror at situasjonen i 1938 så så svart ut, at Gud og de yngste ikke ville makte å hjelpe oss mer, slik det står i BB. Mens jeg har så stor tillit til det Gud lover oss i VmL, om at han alltid vil følge oss i sorg og i glede, enten vi velger å vandre i lyset eller i det dypeste mørket, og dessuten at Gud gjennom sin egen kamp gjennom mørket har skaffet seg så stort kjennskap til mørkets utslag, at han alltid vil kunne hjelpe menneskene uansett hva vi skulle komme ut for. Dette forteller VmL- skriftene oss, og når det påstås i BB at Gud likevel ikke evner å hjelpe oss før VmL slår gjennom, så anser jeg for det som en grov fornærmelse og en sverting av Gud og hans barmhjertighet og hans kjærlighet til sine skapninger. BB er i virkeligheten et alvorlig forsøk på å nedgjøre og redusere Guds allmakt og hans kjærlighet, og jeg er mye, mye mer bekymret for disse angrepene på Gud enn på JAs ære og ettermæle. Hva med Guds ære og hans ettermæle? Skal vi gå ut og fortelle verden at Gud kan tenkes å svikte oss? At han ikke lengre er allmektig? At han er beseiret av mørket? Min dype tillit til Guds allmakt og kjærlighet har selvsagt intet å gjøre med at jeg lever i et godt land. Jeg er bombesikker på at man finner millioner av mennesker med like stor tillit til Gud, men som lever i den ytterste nød og fattigdom. Tillit til Gud er ikke nødvendigvis avhengig av hvor godt man har det materielt!

Og CE fortsetter med sitt skyts mot motstanderne:

”Ja, når man leser flere af teksterne vendt mod Bispebrevet, tvivler man endda på, om deres forfattere tør se i øjnene, at Gud ikke kun er kærlig, men også ”streng og myndig i sine Krav” (Andet Supplement s 110). Det løber som en understrøm gennem manges kritikk af Bispebrevet, at alt hvad der minder om krav, urokkelige forbud og streng myndighed fra Guds side, ikke rigtig er behagelig nok til at kunne være i smaklang med ånden i V.m.L.”

Igjen må jeg oppfordre Herr Eversbusch til i stedet for å bekymre seg så mye for motstanderne av BB og at de ikke legger stor nok vekt på Guds strenghet, heller å bekymre seg for at han selv og hans medarbeidere ikke ser ut til å ha fattet Guds storhet, hans umålelige kjærlighet, og hans uendelige tålmodighet. Javisst kan Gud også være streng og myndig, men det er jo ikke disse kvalitetene som er de fremherskende hos Gud, og det heter f eks i VmL at over gjengjeldelsesloven står Guds barmhjertighet. De aller strengeste bestemmelsene i gjengjeldelsesloven kommer bare til anvendelse mot de harde og kalde, de som nekter å se sine feil i øynene og de som steilt nekter å angre og be om tilgivelse. Men alle får en ny sjanse, og når man angrer det onde man har forårsaket, får man alltid sone sine synder ved en kjærlighetgjerning. Dette er den Gud vi kjenner fra VmL, det er kun i BB at Gud fremstår som hard og hevngjerrig, som krever millioner av års soning i triste og tunge inkarnasjoner, før han ennå vet hvordan bispene vil reagere, og hvordan de vil forholde seg når de vender hjem til sfærene. CE burde heller bekymre seg for den følelseskulde og kynisme som preger hans eget og andre forsvarsskriv for BB, der man synes helt uten innlevelse i de lidelsene ”Gud” vil påføre menneskene, ved å avbryte all forbindelse med dem, for å la dem lide i millioner av år i mørke, synd og ugjerninger! Hvordan kan noen tro at Gud vil gjøre dette mot oss? De kjenner ikke vår kjærlige fars altomfattende kjærlighet og omsorg for sine skapninger! Uansett hvor dypt vi faller, og uansett hvor lidelsesfull vår tilværelse er, så følger Gud oss, og viser oss en vei fremover! Selv om vi velger de mest krokete og tornede omveier på vår vei til hans rike, så vil vi nå dit en dag, og Gud vil følge oss hele veien! Bispebrevet er heldigvis kun en grov og ondsinnet løgn! Dessverre har enkelte mennesker latt seg lure, og gjort seg selv til talsmenn for at Gud er en sviker!

 

Oslo, 30.07.10
Sverre Avnskog